Roadmovie med bakkekontakt

Da Olsenbanden jr. på rocker’n (2004) gikk som en farsott på kino, justerte barnehagebarn sine ører og volumhjul for rock ‘n’ roll à la sekstitallet. Noen år i forveien relanserte man den utpreget nostalgiske filmmusikalen Grease (1978), og de slitesterke melodiene slo på ny gnister i skolegårdene rundt omkring i landet.

Med andre ord bør man være forsiktig med å mene for mye om barns preferanser – i motsetning til voksne er de gjerne åpne og nysgjerrige, klare for å ta imot nye impulser. Dette må regissør Christian Lo ha merket seg, for hans kinoaktuelle film Los Bando drømmer om en tid der barna ikke hadde smarttelefoner eller Spotify, playlister med EDM og billetter til Marcus & Martinus i Oslo Spektrum.

I Los Bando drømmer ungdommen stadig om å bli rockestjerner bevæpnet med elgitar og trommestikker. Det er vanskelig å si hvor lenge og hardt Lo har trykket på spoleknappen, men jeg mistenker at vi havner helt tilbake til åttitallet og NRK-programmer som Halvsju og Pelle Parafins Bøljeband.

Tenåringene Grimm (Tage Hogness) og Aksel (Jakob Dyrud) fra Helgøya i Hedmark utgjør bandet Los Bando, som satser alt på å vinne NM i rock. Men før turen går til vertsbyen Tromsø, ser de seg nødt til å rekruttere et ekstra medlem. Den eneste som dukker opp på audition, er ni år gamle Thilda (Tiril Marie Høistad Berge), en oppsiktsvekkende talentfull cellist. Den unnselige jentas rapp over strengene gir en helt ny dimensjon til Los Bandos sound, men får hun i det hele tatt lov til å være med på turné? Og hvem skal kjøre dem den lange veien til Nord-Norge?

Et maskulint image

Til tross for Joan Jett og Debbie Harry, konnoterer stadig rocken et maskulint image, og historien om de to kameratene i Los Bando gjør lite for å mykne opp denne stereotypien. Det er Aksel som investerer mest følelser – om enn ikke tankevirksomhet – i å realisere drømmen, og han motiveres ene og alene av at han ønsker å vinne den kuleste og peneste jenta i klassen sitt hjerte.

Selvbildet står imidlertid ikke i stil med sannheten, og vi skjønner raskt at det dreier seg om et ydmykende og håpløst prosjekt for gutten med stemmeskiftestemme og glitrende regulering. At «myke» outsider-aktige gutter peiler seg inn mot jenter de har påfallende dårlig kjemi med, er en merkelig filmfantasi, i utakt med virkeligheten. At jentene som står dem nærmest, som er kompiser, ikke anses være interessante som kjærester, er derimot mer realistisk – også hvis vi stokker om på kjønnene. (Howard Deutch og John Hughes’ Some Kind of Wonderful (1987) er stadig den definitive filmen om slik dynamikk og hvor vondt det kan være for den som føler seg undervurdert.)

For Grimm er formålet med Los Bandos opptreden i Tromsø å bringe faren (Stig Henrik Hoff) og moren (Ine Jansen) tettere sammen, etter noen år med frost mellom de to. Sønnen håper nær sagt at foreldrene – ved å oppdage talentet hans – skal påminnes om hva kjærligheten deres en gang skapte. Det spørs nok om metoden er effektiv, men ideen vitner om at filmskaperne er oppmerksomme på hvordan mange barn og unge tenker om sin rolle i de voksnes relasjoner; at de lett påtar seg skyld og syr seg selv inn i konfliktmønstrene.

Noen å se opp til

Los Bando er en barnefilm der hovedpersonene er eldre enn målgruppen (à la de svenske seriene Bert [1994] og Eva & Adam [1999-2001]), og store deler av kjernepublikummet vil derfor ikke identifisere seg direkte med, men snarere se opp til rollefigurene. Om krølltoppene Grimm og Aksel ikke er i sosial posisjon til å definere hva som er riktig og kult overfor sine jevnaldrende, er duoen tilstrekkelig sjarmerende og morsom til å tekkes de yngre. I alle tilfeller helgarderer regissør Christian Lo seg med rollefiguren Thilda, som ivaretar barnets blikk i fortellingen og blir en «inngang» for de minste.

At Thilda til alt overmål er noenlunde troverdig som «tredje hjul på vogna», skyldes kommunikasjonsvanskene hennes – de trenger ikke skravle og «bonde» så mye, hun «snakker gjennom musikken» – og det faktum at hun ikke stiller noen vanskelige krav til guttene. Selv om Thilda viser seg uredd og vet å si ifra når det virkelig trengs, levnes det ingen tvil om at hennes viktigste funksjon er begrenset: Å spille cello i Los Bando, slik at Grimm og Aksel slipper å drite seg ut. Om Lo i stedet hadde valgt å innlemme en tenåringsjente i bandet – om jente-kompisene fra klassen ble mer enn bare en heiagjeng på tribunen – ville dramaturgien trolig sett helt annerledes ut, og filmen ville blitt nødt til å utforske og diskutere kjønnsroller og stereotypier.

Bakkekontakt og hjemmesnekret sjarm

Gjenskaping via lek i etterkant er en viktig del av bearbeidelsen for mange barn, og kan være en av de store gledene ved å se film i barndommen, I så måte er det vesentlig at fortellingen reflekterer tanker og drømmer barna selv bærer på; at de kan leve seg inn i og «prøve ut» situasjonene mentalt. Los Bando har en gjennomgående karikert tone, men Lo er god på å rotfeste alt dette oppskrudde i en gjenkjennelig hverdag. Tro mot road movie-sjangeren, har filmen bakkekontakt hele veien.

Mange norske barnefilmer lukter samlebånd og desinfiserte overflater. Los Bando er laget av ekte menneskehender – vi kan til og med skimte dugnad og frivillighet i bakgrunnen (inkludert noen litt halvhjertede småroller). Fornemmelsen bidrar til å gi filmen «hjemmesnekret» sjarm, som speiler bandmedlemmene og den regionale produksjonen utmerket. Kjærligheten til landsbygda og naturlandskapene føles genuin; slitte selskapslokaler og pustberøvende naturlandskaper skjenkes samme omtanke av fotograf Bjørn Ståle Bratberg. (For øvrig kvaliteter Los Bando deler med Oskars Amerika [2017], den forrige originalskrevne norske barnefilmen.)

Komponist Eirik Myhrs akkompagnement minner om Vamps nydelige toner til den moderne norske barnefilmklassikeren Ikke naken (2004) – og Yann Tiersens Amèlie (2001) – men hvis Los Bando har som målsetting å skyve dagens elektropop-kidz i retning analog musikk, burde den kostet på seg bedre låter – ingen av bandets «hits» festet seg nevneverdig. Et mer detaljert referanseunivers kunne kompensert for dette, men Los Bando blir nok litt for generell i sin hyllest til sjangeren til virkelig å engasjere musikalsk.

Los Bando kunne tatt dristigere svinger uten å miste målgruppen sin. Men på tross av sine underlige anakronismer og oppheng, har Christian Los blikk så mye varme i seg, og rollefigurene så mye energi å dele, at publikum holder blikket på veien.

Periskop har fått støtte til å dekke film og TV av Fritt Ord og Norsk filminstitutt. Denne saken er produsert med midler fra Fritt Ord.