Høstens debutanter: Etablerte forfattere reddes av illustratørene

Denne høsten har tre etablerte forfattere av skjønnlitteratur for voksne debutert som barnebokforfattere. Markus Lantto, Maria Kjos Fonn og Ingrid Z. Aanestad spenner i sine barnebokdebuter rundt vidt ulike tema: Lantto skriver om to venner som kjeder seg og må finne på moroa selv. Fonn lar sin hovedkarakter besøke dødsriket, og Aanestad har skrevet en hverdagsnær bok om å leve med en mor som ofte er nedstemt. Felles for utgivelsene er at illustratørene har levert levende, visuelle fortellinger som løfter, utvider og i noen tilfeller blir en livbøye for tekstene. Her følger tre anmeldelser i kortformat av de erfarne debutantene.

«Memoria»: Dinglende i dødsriket

Liv er glad i bestemoren sin. En alternativ, gammel dame i lilla tights, og oransje genser – alltid med en sigarett i munnviken eller bak øret. Dessuten er hun Livs pianolærer. De øver på Chopins sørgemarsj. Før bestemor dør, forbereder hun Liv, og hinter også frempå om at det finnes en vei til de dødes rike. Bestemor dør, og etter kort tid blir hun glemt av så å si alle. Da finner Liv den skjulte veien til dødsriket Memoria. Men der er det mye som ikke er som det bør, og Liv må ordne opp.

Maria Kjos Fonns fortelling spinner på myten om Orfeus og Evrydike, der sangeren Orfeus steg ned til dødsriket for å hente sin kjære Evrydike tilbake. Boken drar også veksler på den finlandssvenske poeten Edith Södergrans kjente dikt «Landet som icke är», og bestemorens historie kan jamføres med dette diktet som en slags bonus for voksenleseren.

Forunderlig fin flyt

Fonn skriver knakende godt. Språket har en forunderlig og fin flyt, og forfatteren skaper stadig nye sammenstillinger som bygger underverdenen godt. Uttrykk som «I feite, fleskete flodhest» får opp temperatur og humør, og når pianolærer-bestemoren lærer Liv å spille tungt som flodhestføtter og snilt som softis, leser jeg en aldri så liten hommage til den franske komponisten Erik Satie, som bedrev den reneste galskap med sine spillehenvisninger i enkelte pianoverk.

Forfatteren skaper også en genuint spennende verden. I Memoria spiser man spøkeskinke, og godteriet heter knokkelsjokkrokker. Her finnes levende fløyel og sjelefoner som hjelper de døde til å holde minnet om seg selv levende på den andre siden.

Historien er likevel omstendelig. Fonn bruker mye tid på å forklare. I tillegg er hun i denne romanen bedre på å skrive frem en spennende verden i et lekende språk enn hun er til å bygge karakterene i fortellingen. Jeg savner større motivasjon bak en del av handlingene karakterene foretar seg, en dypere grunnlag for å forstå hvorfor både Liv og bestemoren gjør som de gjør i enkelte situasjoner. For eksempel rundt Livs ensomhet eller bestemorens unnvikenhet i enkelte situasjoner. Nå virker noen bestemmelser vinglete og lite forankrede i karakterene.

Dødsbra illustrasjoner

Illustrasjonene til Skinkeape (Marianne Gretteberg Engedal) er avgjørende for dette verket og bøter på der det blir tungt tekstlig. Hun fanger den rampete bestemoren og det lengtende barnebarnet godt i bokas sorte, hvite og grå landskap, og hun utvider fortellingen med spennende detaljer. Skinkeape tegner godt frem forskjellen mellom levende og dødt, mellom hardt og mykt, og hun fanger uttrykk og følelser både hos levende og døde. I tillegg fremhever hun mye av det skakke som ligger som premiss i Fonns tekst (særlig gjelder dette den eksentriske bestemoren). Skinkeape viser frem et rikt mangfold blant de døde, og dødsriket er ikke ekkelt eller skremmende, mer annerledes og rart.

Memoria handler om å godta at noen er borte, og om at minnene er verdifulle i seg selv. Fonn bruker klassisk pianomusikk som gjennomgående virkemiddel. Kanskje kan en innvende at opplevelsen av musikk handler aller mest om følelser mer enn å være kunst i seg selv i denne romanen – men det blir flisespikkeri. Fonn skriver frem kontrasten mellom kunst og kommers, men hun løfter også frem verdien av gråsonene. Alt i alt er Memoria et rikt utbygd univers om død, spøkelser og pianospill.

«Berre mor og Ellinor»: Det er lov å være lei seg

Ellinor bor sammen med moren sin. De har det fint sammen – maler, tegner, skriver lister, sykler. Men moren til Ellinor er ofte lei seg. Det er ikke farlig, men likevel noe Ellinor tenker at hun ikke kan fortelle andre om.

Så gjør hun det likevel, forteller det til venninnen på skolen. Ellinor kjenner på skyld, og bekjenner til slutt for mor – som sier det er helt i orden at andre vet.

Hverdagsnær tosomhet

Ingrid Z. Aanestad har skrevet en hverdagsnær fortelling om å leve med en forelder som ikke alltid synes livet er lett. Ellinors mor pynter seg når de skal sykle til skolen, hun har dager der hun prater i vei – og dager der hun bare vil sove. Aanestad formidler dette i et tydelig språk med korte setninger. Teksten er beskrivende, den sier lite om hvordan Ellinor har det på innsiden. I stedet bruker den konkreter fra havet som tillegges betydning: En sjøstjerne som har mistet en arm, eller skjell og fiskeskjelett uten at denne betydningen helt forløses annet enn i Ellinors dragning mot havet. Fortelleren varierer av til med spørsmål av typen «Ellinor syklar til sjøen. Har ho lov til det?». Det er en fin måte å skape rom som leseren må fylle på.

Selve teksten og dens tosomhet har mye voksent i seg. Som morens beskrivelser av hvordan hun bar Ellinor i sjal da hun var liten, at de lager sushi sammen, at de drikker kakao med chili. Aanestad trygger også barneleseren med at Ellinor har det bra sammen med mor, at det å være lei seg på denne måten ikke er farlig, at kjærligheten til barnet trumfer alt og at mørket ikke er noe å være redd for: «Mørket er berre ein farge».

Bli en røverdatter

Illustratør Sunniva Sunde Krogseth løfter barnets perspektiv frem i denne fortellingen. Krogseth er en dyktig visuell historieforteller, det har hun ikke bare vist gjennom sin egen debutbok Nattsvermerne (Gyldendal 2021), men også i måten hun illustrerte Brynjulf Jung Tjønns bildebok Gard er ikkje redd på denne høsten (Aschehoug 2022). Der gav hun fart og utvidet barneperspektiv til Tjønns historie, et eksempel på strålende visuell historiefortelling. Også her har hun en noe blass tekst hun klarer å løfte. Forlaget har spandert spotlakk i regndråpene på bokens omslag, det er lett å lese som en aldri så liten fjær i hatten til illustratøren.

Der teksten er deskriptiv og uten store temperatursvingninger, lar Krogseth Ellinor prøve seg som en liten røverdatter når hun sykler ut til havet og til fyret uten lov. Hun finner frihet fra det klamme og urolige (og sin dårlige samvittighet) ute i vær og vind. Som illustratør er Krogseth opptatt av å løfte frem naturen, som i Nattsvermerne og bildebokdebuten Naturinstruksjoner (Blokk forlag 2020). I Berre mor og Ellinor frigjør hun Ellinor og gir henne rom til å være seg selv og utvide sin egen verden. Hun sprenger også tittelen gjennom å vise at verden er mer enn bare mor og Ellinor. De trenger mer enn hverandre for å ha det bra.

Som tekst oppleves Berre mor og Ellinor noe uforløst. Det er fint at mor er ærlig om sin tilstand, slik sett kan dette være en bok til trøst og hjelp. Men som fiksjon er det mindre spennende, selv for et barn i barnehagealder. Det til tross for et farefullt møte med havet der Ellinor står til støvelkanten i vann – helt alene. Fortellingens potensial forløses i stor grad av illustratør Krogseth. Det er bare å håpe at det vil komme mer – mye mer – fra hennes fortellende tegnebrett.

«Kåre og Marimba hjelper til»: Dumme barn og dumme voksne

«Det er bra for barna å kjede seg» sa Albert Åbergs farmor til ham en gang. Vel. Det er muligens en formulering ikke alle barn alltid vil være helt enige i – og det er nettopp poenget. Man må finne på noe sjøl. Noe som ikke er skjerm. Og det gøyale med det er at da kan alt skje – og i begrepet «alt» ligger veldig ofte hendelser de voksne ikke hadde regnet med.

Det er utgangspunktet for forfatter, instrumentbygger og billedkunstner Markus Lanttos første barnebok Kåre og Marimba hjelper til. Vennene Kåre og Marimba kjeder seg. Det til tross for at det er ellevilt sprø ting som hender rundt dem: Nesefløytespilling på Kulturskulen, slangelufting, spøkelseshus og vektløs-rom for barn. Kåre foreslår at de kan rydde rommet hans eller lage en salat med raspa gulrøtter. Det vil ikke Marimba, hun vil ha is. De bestemmer seg for å hjelpe noen. Trolig vil det gi dem rask tilgang til det de ønsker seg, tenker de.

I det godes tjeneste

De kaster seg over den første og beste. Det viser seg å være sykkeltyven Torsten, en brande med buksa godt nedpå rumpa, digert underbitt og sokker i sandalene. Kåre og Marimba forstår ikke hva han egentlig holder på med, og hjelper ham med å klippe av sykkellåsen. Så gøy har de det at de like godt hopper på transportsykkelen de nå har frigjort sammen og blir med på en ellevill dag som innebærer stjeling av sykkellykter, å gjemme seg for politiet og til slutt konsum av en diger pose is.

Men vi snakker ikke Olsenbanden jr. her, Kåre og Marimba har sitt moralske kompass på plass. I en passasje forteller de Torsten at det ikke er lov å stjele når han forsøker å skru av sykkellykter fra andres sykler. Men de godtar også forklaringen når han sier at dette er lykter han har lånt bort tidligere og nå skal ha tilbake.

Lurerier

Det er en ellevill og morsom bok på den ene siden. På den andre tar jeg meg i å undres over hvordan en barneleser vil oppfatte dette. For vanligvis er det de voksne som er dumme og ubetenksomme, de som blir lurt. Men her lures både de voksne og barna – og kanskje aller mest barna. Rett nok er de trolig uvitende om at de bidrar til kriminalitet. Men de har også et begrenset blikk for verden rundt seg – de ser ikke nesefløytespillinga eller alt det morsomme som finnes rundt dem i bokens åpningsoppslag.

Skriver Lantto frem dumme barn, eller er alt bare overdrevent ukorrekt og gøy? Boken kan også leses som en lek med autoriteter – men da med premisset at barna ikke helt vet hvilken lek de faktisk leker.

Illustratør Camilla Kuhn karikerer de voksne mer enn barna i denne boken. Samtidig lar hun tegningene gi et sannere bilde av situasjonen enn teksten gjør. I illustrasjonene ser leseren sykkelens rettmessige eier ringe politiet når hun oppdager tyveriet, og slik blir leseren sikker på at Kåre og Marimba er med på et brekk. Den observante leser vil i tillegg se at Torsten har stålet skolesekken til Ole i 3A og stappet den full av penger. Dessuten har han har et dirkesett som passer «alle låsar». Ringer og øredobber ligger ved siden av et digert kubein. Men dette får ikke Kåre og Marimba med seg – de klarer i alle fall ikke å sette det inn i en sammenheng.

Komedie og farse sparker som oftest oppover. Men gjør denne boka det?

Uvitende?

Tankene går til en lignende utgivelse signert illustratør Kuhn, leseløven Glenn og skurkene (Cappelen Damm 2018). Den handler om politibetjenten Glenn som føler seg mislykket fordi han ikke får til like mye som de andre på politistasjonen. Han øver hele natten på å fange skurker. Når han neste dag treffer en bande som er i ferd med å stjele Skrik av Edvard Munch, skjønner han ikke hva de driver med («Vi bare rydder!») og hjelper dem i stedet. Glenn har sitt livs dag – lykkelig uvitende om alt han begår av kriminelle gjerninger sammen med de nye vennene sine. Her er karakterene voksne – og dyr. Spør du meg, er dette en av de virkelig gode leseløvene. Forskjellen fra Kåre og Marimba ligger i hvem vi ler av. Et spørsmål sniker seg innpå: Forstår Kåre og Marimba virkelig ikke hva de begir seg ut på denne dagen?

Et eventyr?

Trolig ikke, og det redder dem også som litterære karakterer. Radarparet hopper uvitende av den kriminelle løpebanen og spanderer is på politiet mens Torsten kommer seg vekk. Mot slutten av boka er sykkelen sånn cirka levert tilbake, og Ole har funnet skolesekken sin igjen. Torsten gjemmer seg sammen med en hest, og Kåre og Marimba har fått isen de ville ha. Kanskje var det bare et eventyr, det hele?

Det er en myldrende morsom bok. Kuhns illustrasjoner er fartsfylte og fascinerende og utvider historien med perspektiver til ettertanke.

En ting er sikkert: En kjedelig barnebokdebut er dette ikke.