Samlivsbruddets ringvirkninger

Nelly Winterhalders ibsenpris-nominerte dramatiske verk Jordbær, som også vises som voksenforestillingen Kake, handler om Hannah. Hun opplever at foreldrene hennes går fra hverandre. Teksten er lagt i munnen på barnet, og Hannah reflekterer rundt opplevelsen av praktiske og eksistensielle endringer i livet. Hannahs alder er litt ubestemmelig. Naiviteten hennes tilsvarer et lite barn, men språk og refleksjonsnivå har mer til felles med et skolebarn. Samtidig er det denne naiviteten og troskyldigheten som gjør det både troverdig og rørende.

Erfaringsperspektiv

I norsk barneteater i dag er det mye orientering rundt problemer i barns oppvekst. Det er skilsmisser, mobbing og kjønnsproblematikk. Der jeg absolutt ikke synes at teatret skal sky unna reelle problemer barn og unge møter på i oppveksten, er det noe befriende med at Jordbær skildrer skilsmissefortellingen fra et erfaringsperspektiv fremfor fra et problemperspektiv. Hannah liker selvfølgelig ikke at foreldrene skal skilles, men hun tar det heller ikke personlig. Det gjør at det er praktiske og erfaringsmessige ting som står i fokus, og det er hennes oppgave med å finne sin egen rolle mellom to hjem som blir den viktigste utfordringen. Det gjør også at det går an å relatere til opplevelsene uten at man har lignende erfaringer selv.

To versjoner

Winterhalder har selv regi på oppsetningene av egen tekst gjennom prosjektet hun kaller Ann Sam Bell. De to ulike forestillingene teksten har munnet ut i, ble først spilt på Vega scene i fjor. På grunn av smitteverntiltak var det uten ordinært publikum. Normale visninger ble det først nå, nesten ett år senere.

Prosjektet innebærer at den samme teksten presenteres i én versjon for barn og én for voksne. Ideen er at barn og voksne kan komme til teatret sammen og se hver sin forestilling. For at det skulle være mulig å se begge versjonene, ble de også satt opp suksessivt på premieredagen. Jeg fikk derfor først se barneversjonen Jordbær etterfulgt av voksenversjonen Kake. Jeg er usikker på om dette er den beste måten å erfare verkene på, siden det bare er to versjoner av den samme teksten iscenesatt av samme regissør.

Jordbær

I Jordbær er det Torgunn Wold som spiller Hannah. Sammen med perkusjonist Ulrik Ibsen Thorsrud forteller hun om hendelsene med et lekent og humørfylt overskudd. Wold har bakgrunn som teaterklovn og utdannelse i Jacques Lecoq-metode, og den fysiske spillestilen brukes til å formidle overskuddet med stålkontroll. Det gjør henne både troverdig som et barn og spillet underholdende.

I Mie Dinesens scenografi er scenen fylt av blomsterpotter i terrakotta. Pottene er i forskjellige størrelser og brukes også som perkusjonsinstrumenter. Thorsruds instrumentbruk er overraskende og poengtert, både fin og underliggjørende. I tillegg til alle blomsterpottene, er det også en slags sykkel på scenen som også brukes som instrument. Både lydlig og dramaturgisk overrasker aktørene stadig. Hannah er like opptatt av jordbærene hun skal gro på balkongen som den pågående skilsmissen, men jordbærene fungerer også som bilde på et menneske som blir sådd og skal vokse opp. Her er blomster og bier og modenhet, metaforer som lett kunne ha blitt platte, men som gir fin mening i munnen på barnet. Fordi formidlingen er så fylt av lek, kjenner jeg også på glede over de voksende jordbærene.

Kake

Når jeg etter en liten pause ser Kake, skjønner jeg ikke helt hva jeg skal med en ny versjon samme teksten. Dette hadde jeg nok opplevd annerledes om jeg ikke hadde sett barneversjonen først, for teksten ligger fint i munnen på skuespiller Nina Eileen Sponnich. Hun er tydelig og varm i sin formidling.

Men jeg stusser på flere ting. Sponnich fremfører nøyaktig den samme teksten som Wold gjorde i Jordbær, bare fra et voksent perspektiv. Sponnich er omringet av sponplater og setter gjennom hele forestillingen sammen møbler i et lignende materiale. I programteksten står det at hun er 38 år, kanskje skal man lese det som om hun selv gjennomgår et samlivsbrudd og har flyttet for seg selv og derfor tenker tilbake på foreldrenes skilsmisse. Det gjør også at det er sekvensen der hun beskriver farens nye leilighet og alle pappkassene han har som resonnerer best.

Samtidig skjønner jeg ikke helt følelsene hun formidler. Hun er resignert trist, og jeg kommer ikke unna at denne utraumatiske skilsmissen fra 30 år tilbake neppe kan gjøre at hun går rundt i en generell tilstand av tristhet som voksen. Dersom det er meningen at man skal lese inn voksne erfaringer i hennes fortolkning av barndomshendelsene, er ikke dette gitt plass på en måte som gjør det til en naturlig lesning. Det er fremdeles barnets perspektiv som står i sentrum, og jeg savner voksne refleksjoner.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

Vemod

Jeg lurer allikevel på hvordan jeg hadde tenkt rundt denne siste versjonen dersom jeg bare hadde sett den og så hadde møtt et barn etterpå som bare hadde sett den første, slik det egentlig er tenkt. For nå skjønner jeg ikke helt hva jeg skal med Kake. Selv som voksen fikk jeg mye mer ut av all leken, gleden og refleksjonene i Jordbær. Den vemodige resignasjonen i formidlingen av Kake bidrar til å presentere og tydeliggjøre det som er en veldig fin tekst, men på et menneskelig plan forstår jeg ikke hvor følelsene kommer fra. Og fordi jeg ikke klarer å la være å sammenligne, kommer jeg ikke unna at Jordbær er en mer helstøpt forestilling.

Det er et interessant prosjekt å sette to ulike versjoner opp på denne måten. Jeg tror det kan gi muligheten til fine samtaler mellom voksne og barn. Men teater er først og fremst en kollektiv hendelse, og jeg tror det kan være like fint at voksne og barn ser Jordbær sammen, for det overskuddet var smittende.