Sårbare superhelter

Sammen med illustratør Øyvind Torseter mottok Håkon Øvreås Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris for Brune i 2014. Boken var hans debut som barnebokforfatter, og da den utkom i 2013 fikk den både Kulturdepartementets litteraturpris og Norske barne- og ungdomsbokforfatteres debutantpris, Trollkrittet. Brune er utgitt i mange land, og Teater Joker har nå også brakt boken til scenen.

Forestillingen er resultat av et samarbeid mellom Akershus Teater og Teater Joker. Teatrets grunnlegger, Niels Peter Underland, er utdannet ved den franske Jacques Lecoq-skolen som legger stor vekt både på fysisk ekspressivitet og på tegneseriemime, eller «bande mimée». Det er et scenespråk der skuespillerne ikke bare skal spille stykkets karakterer, men også kunne gestalte ulike elementer i scenografien – et spennende scenisk uttrykk som stiller spesielle krav til skuespillerne.

Jeg hadde for eksempel problemer med Brunes åpningsscene der ensemblet på fem samstemt lekte seg på scenen uten at jeg skjønte hva de prøvde å fortelle med tablåene som ble presentert. Følelsen av å være utenfor varte heldigvis ikke lenge. Fra det øyeblikket Runes far kommer med den sørgelige beskjeden, «bestefar er død», blir jeg trukket inn i fortellingen om ni år gamle Rune, vennene hans Atle og Åse, og «fiendene» deres, de tre mobberne Anton, Ruben og prestedatteren.

Scenografien er enkel: I forgrunnen til høyre er en stilisert utgave av hytten som Atle og Rune har bygget, og i bakgrunnen er et enkelt kirketårn. Ensemblet på fem personer gjør en imponerende innsats: Knut Erik Engemoen er den eneste som bare tolker én rolle, nemlig bokas hovedperson. Han er en litt usikker og søkende ni år gammel Rune om dagen, men forandrer seg til den tøffe superhelten Brune når klokken slår midnatt. De fire andre i ensemblet skifter mellom å gi liv til hele ni karakterer. I én og samme konfrontasjon mellom mobberne og Runes far, veksler Stig Zeiner Gundersen suverent mellom å spille en selvsikker elleveårig Anton og en streng anklagende far – og det bare ved å skifte stilling på scenen.

Sceneversjonen av «Brune» synliggjør bokens perspektiv: Her blir det tydelig at mor og far blir sett med barnets blikk: De er fundamentene i hans tilværelse, ikke egne personligheter. Det gjør det enkelt å skille mellom Kari Ramnefjells mor og hennes to andre skikkelser, Åse og prestedatteren. De to kunne det derimot blitt litt vrient å holde fra hverandre, i og med at den ene tilhører mobberne og den andre er Runes og Atles beste venn og støttespiller. Heldigvis spiller likevel prestedatteren en så underordnet rolle i den tøffe mobbegjengen at hun aldri skygger for Åse, en reflektert jentunge som, akkurat som Atle og Rune, klarer å sette sine superhelt-drømmer ut i livet.

Haakon Strøm veksler mellom å være mobberen Ruben, presten i bestefarens begravelse, og bestefaren selv, han som en gang var Runes nærmeste i verden. Det var bestefaren som innviet ham i livets mange mysterier, og Rune kan ikke tenke seg at han skal bli borte for alltid.

Slik jeg opplever forestillingen Brune skildrer den med innsikt, vemod og humor noen avgjørende uker i Runes liv. Vi opplever hans første tøffe første møte med en mer voksen tilværelse, her symbolisert ved mobberne, men vi følger også hans barnlige heltedrømmer som Brune, Svartle og Blåse er uttrykk for. Det kanskje aller viktigste og mest bevegende er å bli vitne til hvordan han til slutt forsoner seg med at bestefaren er og blir borte, og dermed tvinges til å erkjenne livets uunngåelige virkelighet.

Brune passer nok ikke helt for de yngste aldersgruppene som vil kunne ha problemer med å følge fortellingen. For tiden turnerer den i Akershus med Den kulturelle skolesekken der den spilles for elever fra 5. til 7. trinn, altså mellom 10 og 13 år – en helt riktig aldersgruppe. Den skal også spille flere åpne forestillinger i Oslo, både på Det Andre Teatret og på Kulturhuset Sentralen.

Det er gledelig at Teater Joker har lykkes med å skape tidsriktig og urovekkende scenekunst av en tilsynelatende enkel men samtidig mangslungen fortelling. Det skjer dessverre ikke for ofte at norske institusjoner viser forestillinger for barn som våger seg inn på et annerledes og samtidig scenespråk.

Nok en gang er det all grunn til både å undre seg over, og beklage, at Oslo ikke har et eget teater for barn. Institusjonsteatrenes klassiske repertoar er greit nok, men barnas scenekunst-horisont trenger å utvides. Det er nettopp det Brune gjør.