Sett barna i fokus!

Tigerstadsteatret skrev mandag en kronikk i Periskop i anledning 50-års jubileet for en av de første oppsøkende forestillingene for barn: Et spill om pugg ved Nationaltheatret i 1969. Formålet med kronikken var å se lange linjer og male med bred pensel for å få et syn på hvordan det offentlige og politiske ordskiftet rundt teater for barn har sett ut.

Vi registrerer at kronikken har blitt tolket av flere som selvpromoterende posisjonering og forakt for de institusjonsteatre og frie kompanier som lager forestillinger for barn og unge. Det var aldri vår intensjon.

Berømmer et stort felt

Vi i Tigerstadsteatret er fullstendig klar over at det finnes institusjonsteatre her til lands som lager oppsøkende teater for barn. Vi har selv jobbet for mange av dem.

Det finnes en mengde nåtidige og historiske referanser til godt oppsøkende teater fra både institusjoner det frie feltet og en mengde kombinasjoner av typer samarbeid mellom disse. Det virker som endel har oversett vårt poeng om at «oppsøkende teater med høy kunstnerisk kvalitet hovedsakelig har vært levert fra det frie feltet», da det i motsvaret fra fem teaterledere brukes uforholdsmessig mye plass til å snakke om hva Scenekunstbruket har levert. Vi nevnte kanskje ikke navn, men berømmet det feltet som Scenekunstbruket i stor grad jobber med, nemlig Den kulturelle skolesekken.

I den grad vår kronikk er ment å sparke i noen retning, er det først og fremst oppover: Til politikere som sitter med maktfordelingen, og til institusjonene med de største pengesekkene. Vi snakker stort sett i et lengre historisk perspektiv og finner det for eksempel ikke nødvendig å fortelle den opplyste leseren at Det Norske Teatret inneværende høst har begynt å spille teater for unge på Rommen scene. Dét skal applauderes, men det var sannelig også på tide!

Trenger en samlet teaterbransje

Teaterledernes motsvar kaller Tigerstadsteatret historieløse. Er det historieløst å referere til en historisk hendelse uten å skrive en hel historiebok?

Det gjøres masse bra i norsk teater, men det var altså ikke dette vi ønsket å skrive en  kronikk om. Vårt hovedpoeng er at det må gjøres mer. En samlet teaterbransje må få politikerne med på laget til å tenke nye store tanker og komme med bedre formuleringer enn at det er viktig å spille teater for barn fordi de også «skal bli fremtidens publikum». Målgruppen for vår kronikk var ikke utelukkende bransjen, men kulturpolitikere og andre med makt og mulighet til å endre de økonomiske forutsetningene til institusjonene og det frie feltet.

Kulturmeldingen er det viktigste politiske styringsdokumentet for fremtidens kulturpolitikk. Vi må tørre å kritisere politikernes språk og definisjonsmakt uten å være redd for at det skal få følger for kulturbudsjettene. Vi registrerer kronikkforfatternes frykt for at vår fremstilling setter deres egen praksis i et dårlig lys. Dette var ikke meningen og vi håper at vi i fortsettelsen sammen kan løfte blikket og tenke større.

Alle kvinner og menn på dekk!

Tigerstadsteatrets hovedfokus er de 130 000 menneskene mellom 0 og 20 år som bor i landets hovedstad. 17 prosent av dem lever i husholdninger med dårlig råd (kilde: Bufdir). 9 prosent av dem oppsøker hovedstadens teatre (kilde: SSB). 52 prosent av dem får se scenekunst gjennom Den kulturelle skolesekken i Oslo (kilde: Kulturtanken).

Så lenge disse tallene ser ut som de gjør, så trengs alle kvinner og menn på dekk.

For det er mange dører som fremdeles er stengt for barn uten de rette nøklene. Vi trenger mangfoldet som til sammen leveres fra institusjonene og det frie feltet.

Men vi mener at Norge også trenger en egen institusjon som kun produserer forestillinger rettet mot barn og unge. Med strategier, visjoner, produksjonsapparat, økonomi og distribusjon som gagner barna ut i fra demografiske forhold, økonomi og kultur. Vi vet at det finnes flere slike institusjoner i Sverige. Er det ikke på tide med det samme i Norge?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Tigerbuss for flere

Tigerstadsteatrets flyttbare blackbox Tigerbussen er ikke den eneste løsningen på et helt problem, men den kan være en av løsningene som tetter ett av hullene der andre løsninger ikke når frem.

Bussen vi benyttet til vårt pilotprosjekt våren 2018 var leid. Nå står vi midt i finansieringsprosessen for å kunne bygge en helt ny expotrailer som vil være spesialdesignet som profesjonell scene på hjul. For oss er det viktig å presisere dette: Tigerbussen er ikke ment som bare vår arena. En ferdig Tigerbuss skal organiseres som et eget driftsselskap med en kunstnerisk ledelse som består av flere enn oss.

Vår drøm er at vi kan invitere inn mange andre grupper, kompanier og institusjoner som ønsker å sende ut sine forestillinger oppsøkende på denne måten. For det er bare når alle går sammen at vi virkelig kan komme langt.

Tigerstadsteatret tror på mangfold i metoder og uttrykksformer. Vi kommer aldri til å bli den ene løsningen på utfordringer i norsk scenekunst. Til det er vi for små. Vi har ikke den samme økonomiske tryggheten eller makten som teaterlederne som nå korrigerer oss har, men vi kommer til å fortsette med å ville mye og satse høyt.

En formende debatt

Vi anser at det er relevant å referere til Sverige så lenge de økonomiske og scenekunstinstitusjonelle forskjellene mellom våre to land er så store. Svenskene misunner oss kanskje DKS, men de har over mange år bygget opp store, egne institusjoner for barn og unge i alle svenske byer. Dette er teatre som Backa Teater, Unga Klara og Stockholm Stadsteater i Skärholmen ­– alle produserende teatre med egen scene, eget ensemble, egen kunstnerisk ledelse, egne verksteder og eget produksjonsbudsjett. Det er ingen grunn til at norske politikere ikke skal vise den samme satsningsviljen.

Hvis vi «teaterfolk» klarer å stå sammen og kjempe en felles kamp istedenfor å hoppe ned i skyttergravene og forsvare egen praksis så kan det gi store kulturpolitiske omveltninger. At Brageteatret og Barneteatret Vårt finnes i Drammen og Ålesund og at Kloden åpner dørene til neste år, er ikke et argument for at det ikke burde satses økonomisk på et gigantisk løft for alle leverandører av kvalitetskunst for barn over hele landet.

Vi tror at det har vært formende for norsk barneteaters status at landets nasjonalteater konkluderte en offentlig debatt i 1969 med at scenekunsten trives best innenfor institusjonens tykke vegger. For vi kan jo stille spørsmålet: Hva hadde skjedd hvis Nationaltheatret ikke hadde avsluttet prosjektet med oppsøkende teater for unge? Hva hadde skjedd med økonomi, arbeidsforhold og politisk satsningsvilje hvis Nationaltheatret i 1969 hadde sagt «Barn og unge er vårt viktigste publikum. Den viktigste kunsten lages for dem»?

Da hadde kanskje barnekonvensjonens paragraf 31 om alle barns rett til kunst og kultur vært innen rekkevidde i dag.