Sirkus med kontraster

Operaens scene 2 er innredet symmetrisk med klart definerte blikkfang i form av røde parasoller, store trommer og projeksjon av stillbilder på bakveggen. «Gisp!» er en sansbar forestilling med klare farger, spennende musikalske fremføringer med god forsterket lyd og imponerende sjonglering.

Kontraster og repetisjon

Først ut er Yiwn Tang med linqin, en kinesisk mandolin. Hun tar plass langt fram på scenen og får vår fulle oppmerksomhet med sitt virtuose spill og iøynefallende røde klær. Elevene i salen er stille som mus, og mange beveger seg til musikken. Etter Tangs første opptreden blir scenen svart. Fra venstre galleri fremfører den svartkledde fløytisten Wang Junkan langt roligere musikk. Dette innslaget blir en tydelig kontrast, både rent musikalsk og når det gjelder plassering i rommet og fargebruk.

Deretter er det duket for trommer: «Oi!» roper noen av barna og peker mot Yang Leiheng og Wu Erle som spiller med store bevegelser. Stillbildet på bakveggen endres for hvert innslag, og inneholder mange detaljer som er spennende for øyet. Under det første trommeinnslaget viser stillbildet en slags forstørring av trommenes utsmykning. Andre stillbilder viser kinesiske lykter og en drage.

Den musikalske delen av forestillingen er bygget opp av kontrasterende elementer og repetisjon, med en stadig veksling mellom langsom og hurtig musikk, kontraster mellom større og mindre bevegelser, solospill og samspill. Et av de musikalske innslagene jeg fester meg ved, er et karakterstykke som fremføres av strengespilleren Tang og fløytisten Junkan. Dette innslaget er tema med stadig mer boblende variasjoner og triller, noe som lett gir assosiasjoner til fuglesang. Stillbildet på bakveggen viser fugler og består kun av fargene rødt og hvitt – noe som fungerer godt sammen med musikken. Jo raskere musikerne spiller, jo mer beveger barna i salen seg. Noen lar seg rive med og plystrer til fuglene og musikken.

Rikskonsertenes presentasjon

Når Rikskonsertene presenterer «Gisp!» reklamerer de for spektakulær underholdning. Man kan lese at sjongløren er «den i verden som klarer å ha flest ringer i lufta» og at det vil bli spilt på store røde trommer for å gjøre sjongleringen ekstra spennende. Det står videre at trommene har tradisjon som instrumenter brukt i krig. Slik kan man få inntrykk av at det er en sammenheng mellom sjonglering og trommespill, og at trommene vil ha en oppildnende funksjon.

Presentasjonen av de andre instrumentene vekker på sin side langt mindre nysgjerrighet med formuleringen «du får også høre kinesiske fløyter og strengeinstrumenter som spiller de vakreste melodier». Det er underlig at man har valgt å vektlegge kun at disse instrumentene klinger vakkert, når forestillingen byr på instrumentalmusikk med ulike stemninger fra nærmest halsbrekkende og heftig spill til dvelende og duse fløyteklanger.

Musikk på boks

Når sjongløren Liu Shaokun entrer scenen første gang gisper barna, og det er kanskje nettopp et slikt uttrykk for forbløffelse og fascinasjon som har gitt forestillingen navn. Sjonglørens første opptreden akkompagneres av de fire musikerne, men etter dette ene innslaget får vi ikke se de fem aktørene sammen igjen før avslutningsnummeret. Sjongløren blir ikke akkompagnert av trommer slik man skulle tro ut fra Rikskonsertenes egen omtale av forestillingen, men derimot av forhåndsinnspilt «musikk på boks». Det støyende lydbildet er dessverre kjedelig og mangler totalt de musikalske kvalitetene den levende musikken har.

Sjongløren Shaokun henvender seg direkte til publikum og får god respons fra entusiastiske barn. Han har en egen assistent som gir ham stadig flere ringer å sjonglere med, og oppvisningen har karakter som et sirkusnummer. På et tidspunkt går han ned i salen, og lik en popstjerne rekker han ut hånden til barna, som på sin side strekker seg fram for å berøre magikeren. Han får kontakt med en lærer som han inviterer med opp på scenen for å utføre sjonglering med ringer. Han viser hvordan hun skal holde ringene, og hun hermer hans bevegelser. Det er slående hvor lettvint det ser ut når den profesjonelle sjongløren trakterer ringene, og de fleste av lærerens ringer går selvsagt i gulvet, men imponerende nok plukker hun opp et og annet triks før sjonglørens assistent geleider henne tilbake på plass. Gjennom å løfte fram læreren på denne vennlige måten skaper Shaokun god kontakt med sitt begeistrede publikum.

Hva er sammenhengen?

Selv om det ikke blir ytret et eneste ord underveis blir vi «kjent» med utøverne ved at de opptrer gjentatte ganger. Det er imidlertid sjelden at alle står på scenen samtidig. Dette er kanskje fordi de ulike instrumentene er knyttet til ulike tradisjoner, og det kan virke som sjongløren tilhører en ganske annen formidlingskultur enn musikerne. Ikke desto mindre savner jeg en tydeligere sammenheng mellom innslagene. Det er vanskelig å oppfatte hvilke tradisjoner disse ulike aktørene representerer, og hvordan disse er koblet sammen i forestillingen.

Tross disse innvendingene er «Gisp!» en innholdsrik og gripende forestilling, og det er lett å forstå at elevene lar seg rive med. Kanskje reiser elevene tilbake til skolene med ønske om selv å utfolde seg med rytmer, for eksempel i kulturskoletimens «Stomp»?

Anmeldelsen ble først presentert på ballade.no 24.10.2013