Kan skjønnlitteratur gjøre barn til klimakrigere?

Erika Fatlands ungdomsroman Vinterkrigen markedsføres som en bok som tar for seg klimatematikk. Utgangspunktet er en situasjon der været er fullstendig på tvers av det normale for årstidssyklusen, og to unge helter – Hannah og Oscar – må gå til kamp mot onde menn som ødelegger klimaet med noen merkverdige instrumenter. Men mange av de grunnleggende miljøspørsmålene forsvinner dessverre til fordel for spenningsfortellingen om de to unges kamp mot de slemme voksne. Sånn sett bør boka kanskje heller vurderes etter hvordan den fungerer som spenningsbok i samme sjanger som bøkene om Frøken Detektiv og James Bond, enn som en måte å formidle et komplekst samfunnsproblem for unge. Med sin programerklæring om barnelitteraturens muligheter legger forfatteren lista høyt for seg selv. Den er dermed et godt utgangspunkt for undersøke hvorvidt boka fungerer som skjønnlitterær tekst, og om den greier å skape engasjement.

Erika Fatland gjør rede for intensjonene bak boka i en tekst på forlaget Cappelen Damms nettsider. Den skal ikke være realistisk, skriver hun, for realisme vil raskt innebære et budskap om at klimakrise er et problem som er så stort at barn uansett ikke kan gjøre noe. Nei, det er «med fantasiens krefter, i forestillingenes verden, gjennom innlevelsen, at ansatsene til vår moral, medfølelse og etikk blir skapt.» Men selv om Fatland kan ha rett i at barn klarer å skille mellom «fantasi og virkelighet», betyr ikke det at all fantasi, bare den inneholder fragmenter av spørsmål om klima, leder barna til å tenke bedre om klimaspørsmålet.

Menneskeskapt eller kapitalisme-skapt klimakrise?

Fatland kommer med konkrete og godt illustrerende eksempler på årsaker til klimaproblemer. Mange av dem er i tråd med perspektivet som løftes fram av flere forfattere i antologien Antropocene or Capitaloscene[1]. I denne antologien argumenteres det for at den framvoksende ideen om at vi nå lever i en geologisk tidsalder som kan kalles antroposen – eller «menneskets tidsalder» – er uheldig. Ideen er uheldig fordi den etablerer et for strengt skille mellom mennesker og natur. Det skaper en blindhet for at det mer spesifikt er kapitalismen som gjennom de siste århundrene har akselerert klimaendringene, utslettingen av skog og dyr, og forurensingen av jorda. Løsningen på miljøproblemene fra antroposen-perspektivet er at enkeltindividet må skjerpes moralsk, eller underlegges tiltak som ikke truer den kapitalistiske logikken – for eksempel dieselfrie dager i storbyene. Kapitalosen-perspektivet derimot, finner årsaken til miljøproblemet i kapitalismens grunnleggende vekstlogikk. En betingelse for kapitalismen blir i denne logikken at verdens ressurser og natur betraktes som noe man kan forsyne seg av for å få profitt.

Fatlands beskrivelse av politikeres og næringslivets pragmatiske reaksjon når vinter blir til sommer passer fint inn for å vise sammenhengen mellom profitt-tenking og klimaendringer. Finansministeren applauderer muntert den manglende vinteren med kommentaren «vi sparer i det minste utgiftene til salting og snømåking». Turistnæringen foreslår på sin side tilpasning, ved å utvikle Norge som reisemål for solturisme. En parallell fra virkeligheten finner vi når issmelting drøftes som en økonomisk mulighet ved at skipsfart kan ta svarveien til Kina via Arktis.

Historier, humor og typiske fortellergrep

Samtidig forstår vi godt at det var utfordrende for vår ti år gamle testleser å holde sammen de ulike fortellingene i Vinterkrigen. Hanna og Oscars reise østover til Russland utgjør bokas hovedfortelling, men det blir vanskelig å henge med på denne når det samtidig hoppes fram og tilbake mellom politikken i Oslo, planleggingen av vinter-OL i Tromsø og reiselivsutvikling i ungdommenes hjemkommune. Forfatteren er i sitt ess når reisen går østover og hun for eksempel skriver om avstanden mellom grensa til Norge og Vinterpalasset i St. Petersburg. Selv språket blir bedre når Fatland geografisk nærmer seg området for sine sakprosabøker.

Fatland beskriver dessuten på en morsom måte hvordan Regjeringen foreslår å løse klimatrøbbel med komplekse, men lite virkningsfulle regler: «De som har registreringsnummer som begynner på 3 eller 4, kan ikke kan kjøre på ukedager som begynner på L. De som har nummer som begynner på 5 … ». Dette kan forstås som et satirisk poeng om hvor puslete politikk store problemer kan møtes med, og det flettes fint inn i en dramatisk scene i fortellingen. Det vi er mer skeptiske til, er om dette poenget er morsomt for 9-12-åringene forlaget skriver at boka er egnet for. Vi lurer også litt på om det blir like morsomt for dem som ikke ser referansen til Harald Heide-Steens 1978-sketsj om ubåtkapteinen, når en pilot i boka hevder at det ikke er mulig «å se grensen fra luften». En del av grepene som fungerer er samtidig veldig standard hyllevare i barnebokhandelen. Et eksempel er hvordan forsvarsminister Guri Hauk framstår som en typisk barnslig voksen når hun truer russerne med at «ellers kommer vi og tar dere».

Det er ikke urealistisk at voksne er barnslige og barn ansvarsfulle. Men som litterært grep, er denne karnevaleske framstillingen så mye brukt at mange barn kanskje vil forstå den som et billig triks fra voksne som vil innynde seg. Fatlands forrige bok, Foreldrekrigen, er en mer vellykket variasjon over samme tema. Ikke på grunn av originalitet, men fordi den ligger så nær noe av den fremste barnelitteraturen. Den framstår, særlig sammen med Per Dybvigs Quentin Blake-liknende illustrasjoner, som en vordende ungdomsbokforfatters svenneprøve i å lage en bok i Roald Dahl-tradisjonen. Vinterkrigen er på den ene siden friere, men på den andre siden så typisk barnelitteratur i sine fortellergrep at den sliter med å stå fram.

Påfallende likheter med tidligere klimaromaner

Forrige tiår skrev Klaus Hagerup trilogien Regnmakerne, en serie bøker om ungdom som kjempet mot klimaendringer. Bøkene ble finansiert som en del av det statlige tiltaket Enovas arbeid for å redusere klimautslipp, og deles fortsatt ut til skoler som klassesett. Likhetene mellom Regnmakerne og Vinterkrigen er påfallende. Motbydelige voksne er skurker, og engasjerte unge er helter når verden skal reddes før det er for seint. Selv fargene i illustrasjonene til Marius Renberg i Vinterkrigen likner på Lars Hegdals illustrasjoner i Regnmakerne.

Den erfarne forfatteren Hagerup klarer å lage driv gjennom tre bøker. Vi synes at Fatland på sin side sliter mer med å få liv i fortellingen, delvis fordi hun forteller det hun ikke klarer å vise. Formuleringen «det var som om» («all verdens mørke skyer samlet seg over hodene på dem», for eksempel), brukes gjentatte ganger. Og der bokas begivenheter burde vært sterke nok i seg selv, smøres det for ofte på med overtydelig tekst: «Det er nå det er virkelig farlig».

Kunst som mobiliserende tiltak

I boka Englebyen skriver Erika Fatland sakprosa om menneskene som ble berørt av en grusom terroraksjon på en skole i Beslan i Russland i 2004. Boka er gripende, dempet og innsiktsfull, og basert på omfattende undersøkelser gjort av Fatland selv. Vi skulle gjerne sett at mer av både denne metoden og evnen til å skrive om vanskelige spørsmål kom fram når Fatland skriver om klimaspørsmål i Vinterkrigen. Fatland skriver at hun har jobbet i seks år med boka, og at utgangspunktet for prosjektet var ideen om en maskin som kunne gjøre vinter til sommer. Dette er en variant av en idé kjent fra både fiksjonen og virkeligheten. I fiksjonen så vi noe tilsvarende i filmen Jul i Flåklypa, og i virkeligheten er det for eksempel gjort forsøk på å gjøre natt til dag.

En tematikk beslektet med klimaødeleggelse, er kampen mot atomvåpen. Der bidro kunstneriske uttrykk til mobilisering. Ungdommen som etablerte Ungdom mot atomvåpen i 1984 kunne for eksempel se filmen The day after om verden etter en atomkrig. Men Fatland er redd for at de unge vil bli desillusjonerte og passive av «såkalt realisme». Der inntar hun samme holdning som den miljøengasjerte psykologen Per Espen Stoknes ved BI forfekter i en bok som utgis disse dager. Han mener at miljøkommunikasjon bør inneholde tre fjerdedel muligheter, mot én fjerdedel bekymring.

«Det er på fantasiens slagmark at slagene mot det onde i verden først må kjempes. Det er også i erfaringen av grensesnittet mellom forestillingenes verden og realitetenes verden at vi kan øve oss i å bli handlende mennesker, som handler ut fra etisk overbevisning », skriver Fatland i det vi leser som Vinterkrigens programerklæring. Hun har store forhåpninger til fantasiens evne til å påvirke handling. Men for oss som tror at klimaspørsmålet kun kan løses ved å ta tak i kapitalismens vekstkrav, er det nesten desillusjonerende i seg selv at alternativet til å skrive om bekymringer blir å skrive om to barns seier i kampen mot noen konkrete slemme menn og maskinene deres.

Å finne en mobiliserende form

Om fantasiframkalte bilder skal kunne lede til effektiv handling, er ikke det sentrale spørsmålet om de er positive eller dystopiske, men at de tegner opp bilder som har overføringsverdi til virkeligheten. Cormac McCarthy, forfatteren bak The Road, har med sitt nære forhold til forskere ved Santa Fe Institute vist vei for forfattere som vil skrive realistisk og dystopisk om klima. For dem som skal tegne opp positive muligheter for å mobilisere de unge til kamp, kan det være en vel så tøff oppgave å sikre en tilsvarende mobiliserende form for realistisk relevant fantasi.

Vi håper at Fatland skal skrive sakprosa også for for ungdom. Styrken i Fatlands forfatterskap så langt ligger i formidlingen av det hun finner, framfor i det hun finner på. Om hun skal skrive flere romaner, bør forlaget kreve mer egenart og kraft i de litterære grepene. Men Vinterkrigen har gode anslag. Fatland skriver selv at hun liker de to hovedpersonene sine, detektivspiren Hanna og den lett kleptomane Oscar. Det har hun grunn til. Særlig Oscar er, med sin mangel på respekt for privat eiendomsrett, en interessant figur i det at han representerer en kime til utfordring av det rådende, systemlojale tankegodset. Privat eiendomsrett er ingen naturlov, men kan ses som et grunnlag for utbytting av naturen. På den måten kan Oscar-karakteren åpne for ideer om en ny virkelighet, hvor utgangspunktet er at mennesker er en del av naturen, ikke naturens herskere med rett til å dele den opp i biter som noen skal eie. Fatland kunne laget en mer utfordrende fortelling, med større fantasikraft, om hun i større grad hadde utnyttet de subversive mulighetene som ligger i Oscar-figuren.

Vinterkrigen «er en heltehistorie. For barn. Tragedien, derimot, den virkelige tragedien som er i ferd med å utspille seg her og nå og for oss alle, er hvordan vi behandler kloden, dens økosystemer og dens atmosfære,» skriver Fatland. Det er fra dette alvoret hun vil mobilisere til handling. For å få dette til, kunne hun brukt Oscars skurkestreker til å vise at fordi årsaken til problemene ligger i systemet, vil normvokteren Hanna aldri klare å finne den egentlige skurken. Oscars avvisning av en av de sentrale byggesteinene i kapitalismen [2] kunne derimot minnet de unge på at de må undersøke om reglene vi tar for gitt kan være årsaken til uføret verden har havnet i.

[1] Jason W. Moore ed. 2016. Anthropocene or Capitalocene? Nature, History, and the Crisis of Capitalism. Oakland: PM Press.

[2] Se for eksempel Geoffrey Ingham 2008 Capitalism. Polity: London