Hunderfossen familiepark: Teater i dohumor-tradisjon

Den eldste dokumenterte vitsen er fra år 1900 før Kristus, og «ja, det var en prompevits», melder den amerikanske underholdnings-nyhetssiden vulture.com i forbindelse med en kåring av de 100 viktigste vitsene som har formet moderne komedie.[1] Det sumeriske ordtaket det er snakk om, får derfor æren for å ha ryddet veien for 4000 år med dohumor.

Forestillingen Askeladden og kampen om tronen på Hunderfossen familiepark skriver seg derfor inn i en lang tradisjon når de som latterframbringende teknikk serverer prompevitser til barna og sexvitser til de voksne. Men sommerens versjon av forestillingen demonstrerte at det trengs andre kriterier for en vellykket forestilling enn latter. For selv om vitsene førte til spredt latter, var det sjelden at generasjonene lo sammen på Hunderfossen.

At kompaniet på Hunderfossen valgte å bruke det eldste trikset i boka for å underholde publikum, skyldes ikke først og fremst amatørskap, for hovedrolleinnehavere, manusforfatter og regissør er profesjonelle.

Gamle triks og lettledd publikum

Kasper Lie har i avhandlingen Hæ hæ hæ, … … …, ha ha ha – aspekter ved latteren som kunstnerisk strategi undersøkt latterens potensial for kunsten.[2] Her påpeker han at det ligger et sterkt opplevelsesøkonomisk incitament til å få noe ut av kvelden når man punger ut for dyre billetter til en forestilling. Dette kan gjøre publikum klare for å le.

«Erfaringsmæssig smitter grin, og man er mer tilbøjelig til at grine, når omgivelserne også griner, for vi føjer os ind, retter os ind efter omgivelserne og vil ikke være den, der står udenfor – og slet ikke hvis man har betalt 400 kroner for det.»[3]

Kombinasjonen av gamle triks og lettledd publikum kunne jo gjort askeladdforestillingen til en suksess, men av flere grunner er den ikke det.

Ida Lou Larsen har i en artikkel i Periskop beskrevet bruk av humor eksklusivt for voksne som en trend i barneteateroppsetninger. Lisa Marie Nagel har i en påfølgende artikkel uttalt at dette ikke bare må forstås som en trend, men som uttrykk for «usikkerhet og manglende kunnskap om barn generelt og om barneteater spesielt».

Nagel mener at fenomenet er problematisk fordi det ekskluderer barna, bryter fiksjonen så vel som stemningen og gjør forestillingen plump og fattig. «Vitsene er sjelden mer enn nettopp det, vitser som spiller på samtidige populærkulturelle hendelser, gjerne med referanser til kjendiser og reality-tv, eller i noen tilfeller også sex. De hører dermed helst hjemme i en revy eller i en sketsj, og må forstås som sjangerbrudd og ikke som kunstnerisk relevante.».

«Netflix and chill»

Askeladden og kampen om tronen har nettopp et slik revypreg. Den gjennomgående bruken av seksuelle referanser, som det verken er grunn til å håpe eller tro at barna skal kunne forstå, bidrar ikke minst til dette. Det kan virke som om produsenter og skuespillere har vært så redde for at forestillingen ville kjede vettet av foreldrene den drøye timen den varer, at de fant det best å sukre pillen med litt «voksenhumor», for eksempel i form av en reveenke på Tinder og en trollkjerring som megetsigende opplyser at hun skal underholde kongen på bakrommet med litt «Netflix and chill».[4]

Ifølge Sigmund Freud er det riktignok ingen grunn til å ta lett på vitsen. Som drømmen er den forbundet med det ubevisste, og dermed er vitsen et sted hvor individet kan finne utløp for det fortrengte.[5] Slik kan vitsen bidra til ny erkjennelse, eller i det minste lette trykket for den enkelte rent midlertidig. Men det ikke noe godt grunnlag for å tro at vitsene i denne forestillingen skulle virke slik. Vitsene sirklet rundt forslitte poenger i et allerede seksualisert samfunn. Viktigere er det likevel at teaterforestillinger for barn ikke bør prioritere de voksne på barnas bekostning. Latter kan godt fungere som et mentalhygienisk medisinskap, som Kasper Lie påpeker[6], men medisinen som tas ut av skapet, bør i så fall kunne virke på alle som får den servert. For latter har også en sosial side, den etablerer fellesskap – og det kan ikke engang ha vært en intensjon om at fellesskapet som de seksuelle referansene inviterte til skulle inkludere barna. Askeladden og kampen om tronen benyttet altså en strategi som ekskluderte minst halvparten av publikum.

Artikkelen fortsetter etter faktaboks og anbefalinger.

Kjente handlingsgrep

Forestillingen var for øvrig gjort tilgjengelig gjennom kjente grep. De voksne var dumme, mens de unge var lure, de slemme var stygge og de snille var pene. Spenningen i stykket var bygget rundt en kamp om tronen, utløst av at kongen ville gifte bort dattera si mot hennes vilje. Stykket kan ikke sies å gjenspeile eksistensen av den forhandlingskulturen som av og til påstås å kjennetegne dagens barn. Politisk korrekt begynner stykket riktignok med at prinsessa protesterer mot farens plan, fordi hun «ikke vil være en premie». Men da faren vifter protesten unna med kommentaren om at hun «ikke akkurat skal være en premie, men mer et trofé», forstår prinsessa at det ikke er kraften i det bedre argument som kan redde henne. Dermed er det duket for kappestrid.

Det er to påmeldte i kampen om prinsessa og kongeriket denne gangen. Den pene og snille Askeladden, som prinsessa fra før av har et godt øye til, og det stygge og dumme trollet. Slemt er trollet riktignok ikke, men det er til gjengjeld mora hans, trollkjerringa. Maktsyk, utspekulert og upålitelig tilfører hun spenning til en kamp som alle jo vet hvem som vil vinne. Det eneste som ser ut til å ha gått i arv mellom mor og sønn er altså det uheldige utseendet, men dette og trollfrierens dumskap er hele tiden så åpenbart til stede at ingen egentlig er redde for at trollet skal trekke det lengste strået. Det får være grenser til skjebne. Kongen har riktignok ingen kvaler når det gjelder å la prinsessa få et troll til mann. Trollkjerringa har nemlig noen deilige røde epler som hun får kongen hektet på. Fram til Askeladden får avruset kongen med en motgift som han stjeler fra trollkjerringas hus, er det dermed hun som sitter med makten.

Artikkelen fortsetter etter bildet og annonsene.

Ingen blodstenket seier

Mens produksjonen bak forestillingen ikke har sett behov for å skjerme barna for seksuelle referanser, har de til gjengjeld vært forsiktige med det som kan oppfattes som skummelt. Forestillingen ser ut til å sette grensen for virkemidler ved fysisk vold. Når trollet, slik Askeladden sier han gjør, vil kutte seg i magen for å orke å spise mer grøt, blir både Reveenka og Askeladden grepet av panikk og får avverget det hele. Det er ingen blodstenket seier de vinner til slutt.

Som virkemiddel anvender likevel forestillingen det den franske sosiologen Pierre Bourdieu kaller symbolsk vold.[7] Den symbolske volden skiller seg fra den fysiske ved at den virker gjennom uttrykk som de som utsettes for den ikke nødvendigvis oppfatter som uttrykk for makt.[8] Den kan for eksempel virke gjennom aktørenes internaliserte og sosialt betingede oppfatninger om hva som er flaut og nedgraderende. I forestillingen demonstreres dette når Askeladden i jakten på motgiften som skal vekke kongen fra ruståka må kjempe mot et troll av fryktinngytende størrelse.

Fellesskapets piskesnert

Skummelt blir det likevel ikke, for straks trollet åpner munnen, framfører det truslene sine på klingende hedmarksdialekt. Latteren som dialekten utløser, vitner om at alle forstår at på tross av trollets fysiske størrelse så har vi her å gjøre med en intellektuell lettvekter. Publikums latter faller inn under det filosofen Henri Bergson beskriver som den repressive latteren.[9] Latteren fungerer da som en uformell represalie som opprettholder normhierarkier ved å la den avvikende føle på avvikerposisjonen. En slik latter er fellesskapets piskesnert mot den som blir ledd av, sier Lie, en form for sosial gestikulering som virker gjennom frykten for å skille seg ut.[10]

Bergson mente at den repressive latteren kunne være samfunnsgagnlig fordi den bidro til sosial orden gjennom mildere midler enn andre av samfunnets mer formelle sanksjonsmidler. Nytteverdien avhenger likevel åpenbart av på hvilket grunnlag man ler av hvem. Å le av troll som vil hindre oss fra å gjøre det rette er neppe så farlig, men at det er hedmarksdialekten som får oss til å le, vitner om at latteren ikke er et presist våpen.[11]

Latter kan være både ekskluderende og inkluderende, den kan være maktkritisk og subversiv, men den kan også være bekreftende og konserverende på rådende ideologi. Som virkemiddel i Askeladden og kampen om tronen var latterstrategiene forfeilet delvis fordi de virket åpenbart kommersielt betinget og delvis fordi de ekskluderte store deler av publikum. Forestillingen evnet dermed ikke å binde publikum sammen i en felles, inkluderende opplevelse. I tillegg slo ikke vitsene så godt an. Askeladden og kampen om tronen har gått sin seiersgang gjennom flere sesonger, både på Hunderfossen og andre steder, og demonstrerer at levetid og besøkstall kan være vanskelige kriterier for kvalitet.

Noter

[1] http://www.vulture.com/2016/01/100-jokes-shaped-modern-comedy-c-v-r.html

[2] http://library.au.dk/fileadmin/www.aestetik.au.dk/uddannelse/specialer/KUN_kasper_lie_speciale_udlaan_www.pdf

[3] (ibid:29)

[4] http://nb.urbandictionary.com/define.php?term=netflix%20and%20chill

[5] Sigmund Freud (1994): Vitsen og dens forhold til det ubevisste, Pax Forlag, Oslo

[6] http://library.au.dk/fileadmin/www.aestetik.au.dk/uddannelse/specialer/KUN_kasper_lie_speciale_udlaan_www.pdf, side 28

[7] Pierre Bourdieu (1996): Symbolsk makt, Pax Forlag, Oslo

[8] (ibid:38)

[9] Henri Bergson (2005): Laughter: An Essay on the Meaning of the Comic, Dover Publication, Inc, Mineola, New York

[10] http://library.au.dk/fileadmin/www.aestetik.au.dk/uddannelse/specialer/KUN_kasper_lie_speciale_udlaan_www.pdf, side 33

[11] Kasper Lie drøfter latteren som upresist våpen i forbindelse med en analyse av Muhammed-tegningene i den over nevnte referansen, kapittel 2.

[12] https://www.periskop.no/ma-snakke-vitsing-voksne/