Lucas Jackson: Håpsskaper

Lucas Jackson skriver seg inn i en tradisjon som omhandler problem, gjenkjennelse og håp.

Det er ikke nødvendigvis enkelt å være barn i en norsk juniorroman. Ikke sjelden må de ta ansvar for sine utilstrekkelige foreldre. En mor som er nedfor, en far som ikke fikser livet sitt, noen mister jobben – eller barnet må dekke over for at foreldrene er fattige, har rusproblemer eller er syke. I tillegg til at barnet har ting det baler med selv.

I Karin Kinge Lindboes roman Lucas Jackson er far bipolar, og Lucas må ta ansvar. Men far blir for syk, han må legges inn. Lucas er alene i verden og må bo hos kontaktlæreren. Det er et scenario som ville vært komplisert i mangt et skolebarns liv. Lucas håndterer det for så vidt greit. Han klarer å snakke med bestekompisen om det som skjer, han klarer å åpne seg for læreren. Han klarer å gå på skolen. Det interessante med Lindboes bok er egentlig hvordan fortellingen stikker kjepper i hjulene for Lucas. Han vil jo bare alt skal gå bra, men: Faren tar en overdose medisiner. Faren er ubehagelig når han er manisk på sykehuset. Faren rømmer. Hver gang det ser ut til å ordne seg, kludrer fortellingen det til igjen. Det gjør boken virkelighetsnær.

Premisset når man har en juniorroman med en syk forelder er at boken skal skape håp. At det skal ordne seg, i hvert fall bli bedre. Dynamikken i Lindboes bok kretser rundt det uforutsigbare ved psykisk sykdom. Det ser ut til å ordne seg, men så går det dårligere igjen i et slags repeterende mønster.

Lucas er heldig: Noen bryr seg. Bestevennen er til å stole på når faren ikke er det. Når klippen er ustø, finnes det andre steiner rundt den som kan hjelpe en til å holde balansen. Lindboe setter ord på hva Lucas tenker om farens bipolaritet: Hvor flaut og ille det kan kjennes – samtidig som kjærligheten til faren er sterk. Både barnets lojalitet og selvstendige tankeliv er ivaretatt. Som karakter er Lucas sterk – kanskje for sterk? Det gjør ham mindre troverdig som karakter.

Lucas Jackson er ikke eksperimentell litteratur, snarere skriver den seg inn i en tradisjon som omhandler problem, gjenkjennelse og håp. Kanskje kan den også være med på å skape forståelse og åpenhet omkring psykiske lidelser. Boken tar barnets parti, og befolkes av gode voksenpersoner. Den kan være en viktig bok for det barnet som trenger å vite at det kan gå bra.

Verdens beste pappa: Verdens verste

Det er fint at Mads kan sette ord på hvordan far utøver vold både psykisk og fysisk. At han gjør det gjennom brev til den amerikanske presidentens sønn, er i beste fall rart.

At ting ikke er bra hjemme, er ikke noe mange barn snakker mye om på skolen. For de aller fleste er det totalt tabu. Barn har likevel et uttrykksbehov, og ikke ofte har de en indre strid mellom behovet for å fortelle og lojalitet til opphavet. Endre Lund Eriksens bok Verdens beste pappa er en brevroman, eller e-postroman, der hovedpersonen Mads skriver til den amerikanske presidentens sønn. Lund Eriksen brukte korrespondanse av denne typen også i sin forrige roman Baksiden, men der var kommunikasjonen toveis. Her blir det mer en slags monolog.

Mads ser likhetstegn mellom presidentsønnen og seg selv: De er prisgitt sine travle fedres jobber, de må begge flytte og starte på nytt. Ganske tidlig blir det klart at Mads’ far utøver både fysisk og psykisk vold hjemme. Noe Mads på sett og vis forstår, men ikke innser, og forsøker både å forsvare og dekke over på samme tid. Kan hende er historien for tøff til å fortelles uten brevets filter. Men formen er likevel med på å gjøre historien fjernere. Selv om brevene til Mads språklig har en tapper tone. De klarer å kommunisere et ønske om kontroll og et rop om hjelp på samme tid. Men ville et barn ordlagt seg slik? Skal vi tro at det er Mads som skriver? Bruker barn e-post på denne måten?

At det siktes til den sittende amerikanske presidenten, blir tydelig allerede på smussomslaget, der det er avbildet en avisside med FAKE NEWS som overskrift. De to fedrene har en tilnærmet lik holdning til livet, summert opp gjennom tøffingloven til Mads’ pappa: Ikke ta dritt fra noen. Ta igjen med dobbel dose. Tøffingloven gjør ikke livet enklere for Mads når han tar den i bruk. For det er klassekamerater som skal håndteres og venner som gråter på do. Treninger som skal gjennomføres og tider som skal overholdes. Men når far til slutt slår også ham, får tilliten en avgjørende brist. Mads er alene om utfordringen, det er ingen rundt ham som tar ansvar før etter lang, lang tid. Det rettferdiggjør kanskje brevene likevel. Som røyksignaler, flaskepost eller redningsplanke, et S.O.S. fra et terrorisert barnerom.

Smadra: Knust tillit

En ungdomsroman som søker å forklare hvorfor mor velger å slå.

Brynjulf Jung Tjønns ungdomsroman Smadra starter brutalt med en enkel, vond setning: «Ho slår». Premisset er lagt for en roman der mor slår datter, og der datteren leter etter en grunn.

Fortalt i et komprimert, men likevel lett flytende språk gir Tjønn historien tyngde når han også våger å gi historien luft. Fortetningen i handling og språk gjør at romanen nærmer seg poesien i form og dramatikken i vesen i enkelte deler av boken. Mye er bygd opp rundt replikker, og her er mye meningsmetning på få sider.

At mor slår, er sjeldnere enn at far gjør det, også i litteraturen. Mor kan godt være et uvesen, men det er sjelden hun blir fysisk og skader andre. Men her skjer det. En lojalitetskontrakt inngås mellom mor og datter: Ingen må vite. Oda lyver om at hun har falt på sykkel og går med blått øye på skolen. Og blir trodd. Det gir lojaliteten en lettelse, men gjør skaden dobbel. Oda vet at hun kan si fra, men vegrer seg. Leseren følger hennes kamp for å våge.

Denne ungdomsromanen søker også å forklare hvorfor mor velger å slå. Den lykkes med å gi et slags bilde av det – at det ikke handler om Oda, men om noe som ligger i mor selv – slik det ofte er. Boken fremkaller en opplevelse av noe uhyggelig hos den som leser, kanskje er det fordi historien er så nøkternt fortalt.

Alle har sine hemmeligheter, og verden rundt Oda er helt vanlig – her er mange ting som ikke er slik de ser ut, også for hennes bestevenn Milad. Passasjene der Oda og Milad er sammen, er fint skrevet. Oda setter livet sitt i perspektiv, og det hjelper henne, selv når hun ikke klarer å snakke om det vanskelige. Dette er rett og slett en fint gjort ungdomsroman.

Men en ting undrer jeg meg over: Hvorfor har forsidebildet slående likheter med Anne-Cath. Vestlys Guro? For en ungdomsskoleelev i dag vil denne forsiden, selv om den har et rent uttrykk og en klarhet i seg, se ut som noe de forbinder med gamle dager. Det er i alle fall kommentarene jeg har fått ved ulike skolebesøk i høst. Og da uten at de vet noe om boka. Det er synd hvis den blir valgt bort av denne grunnen – for den fortjener sine lesere.