Speedmonster, kulhetstyranni og fotballkjærlighet

LISA OG KAKTUSAURUS REX FEIRER BURSDAG MIDT PÅ NATTEN: Bursdag på speed

Feire bursdag midt på natten? Trolig en forlokkende tanke for mange barn som vet hvor vanskelig det kan være å vente på at den store dagen skal komme. Hvorfor ikke bare begynne festen – med én gang? Det er utgangspunktet for Trine Mangersnes’ bildebok, den første av det som trolig blir en serie om langhårede Lisa og hennes kaktusaurusvenn.

Lisa og Kaktusaurus Rex er et par med både fart og selvtillit. Lisas lange hår slynger seg over boksidene, og kaktusaurusens utallige tenner blottlegges i store flir med åpen munn. Nå er prosjekt bursdag i gang midt på natten med en viss fart.

Interiøret i bildene står på skjeve, hvert oppslag er preget av mye energi og gjør at historien fyker videre. I oppslagene er det mange elementer å forholde seg til, og historien har flere spor leseren kan følge. Det ene er hovedhistorien: Lisas jakt på gaver og godteri. Det andre sporet er kosedyrene, som kommer med små replikker og utgjør en slags parallellhistorie. Så er det bildenes historie med fart, ulike vinkler og zoominger, samt tiltagende rot etter hvert som jakten på gave- og godterityven går sin gang.

Trine Mangersnes bruker duse fargeflater som bakgrunn, et grep Gunilla Bergström eksempelvis gjør i bøkene om Albert Åberg. Det skaper konsentrasjon rundt elementene og detaljene i bildet. Men dem er det mange av – for mange. Boken krever en leser som finner glede i å hoppe mellom de ulike nivåene teksten og bildene utgjør. Det kan være spennende å lese og lete i detaljene, samtidig kan boken gi inntrykk av et uoversiktlig og unavigerbart univers, eksempelvis for en person med lesevansker. Boken hadde hatt godt av visuelle hvileskjær.

De ulike karakterene er rammet inn av en sort markeringsstrek, ikke ulik stilen i en del bildebøker fra 1980-tallet. Men farten og leken er fra vår egen tid.  Hvert oppslag er en energifontene i et bildebokunivers der alt er mulig, der barnet styrer og den voksne befinner seg i utkanten. Dette er ikke en fortelling som hører hjemme i leirbålenes og eventyrenes tid – snarer en historie som inngår i det autonome barnets store mulighetsrom.

Trine Mangersnes: Lisa og Kaktusaurus Rex feirer bursdag midt på natten. Aschehoug 2018

COMPIS: Nerdenes hevn

Hasse Hopes debutroman har et tydelig prosjekt: Den vil fortelle ungdom at de er bra nok som de er. At nerder kan være skikkelig kule, faktisk, og at det å være kul på den måten alle andre er, ikke nødvendigvis er så kult når alt kommer til alt. Til det bruker Hope science-fiction-sjangeren i kombinasjon med humoristiske virkemidler og en god dose amerikansk filmdramaturgi der nerden blir helten, hemmeligheter avsløres, forræderen er den du minst venter det skal være, den onde blir tatt og verden blir reddet.

Selve historien minner om et filmmanus. Handlingen foregår i Oslo i 2057, og Hope etablerer et nytt språk eller slang som presenteres og forklares gjennom fotnoter. Ganske mange fotnoter. Det som gjelder for elevene på Litago Tropical Høyskol (les: videregående), der mye av handlingen foregår, er høy score på kulhetsbarometeret. Kontrasten mellom kul og nerd er påtatt stor. Det samme er de krampaktige forsøkene på å opprettholde image. Parallelt med dette er ungdom ensomme og trenger en venn. Oljebransjen har slått seg på robotutvikling for å bøte på dette: En kul robotvenn til alle. Problemet er at pilot-roboten Compis er programmert som en sjarmør fra 1950-tallet.  Leo får det hemmelige oppdraget å gjøre Compis kul. Det er ikke problemfritt.

Boken er på samme tid overraskende og konservativ. Hemskoen er at Hope parallellfører til leserens samtid gjennom hele teksten, blant annet gjennom fotnotene. Det stykker opp teksten. Det legges usedvanlig stor vekt på referanser knyttet til utseende, personer i boken beskrives ut fra hvordan de ser ut og hva de har på seg (og det er ikke alltid like flatterende) – men kan hende treffer dette målgruppen godt. Karakterene er stereotypier: De slemme er usedvanlig slemme, de nerdete forferdelig nerdete (men med hjerter av gull), de kule er selvfølgelig de streiteste av alle. Mye står på spill, romantikk oppstår og det blir unektelig komisk når forfatteren skriver at det ikke blir noen Deus ex machina-løsning i denne boken – rett før det faktisk blir det (spørsmålet er om ungdom flest vet hva Deus ex machina betyr). Compis hadde hatt godt av større driv og færre språklige avsporinger.

Hasse Hope: Compis. Aschehoug 2018.

BARE SPILLE BALL: Litt for mye står på spill

Det hører til sjeldenhetene med en ungdomsroman som går på innsida av fotballmiljøet. Bare spille ball er skrevet av den tidligere fotballproffen Michael Stilson. Han har levert en fortettet roman der drømmen om å bli fotballproff virker realistisk til tross for et komprimert plot.

Romanen er en nedtelling mot NM-finalen for Gutter 16 mellom Rosenborg og Brann. Hovedpersonen Fredrik er en av de beste på Rosenborgs lag – ikke stjerna, men iherdig og veldig god. Han ønsker seg proffkontrakt, han ønsker seg kjæreste, han ønsker seg retning på livet – og forståelse for drømmen han bærer på. Mor er ikke interessert i fotball. Far kunne blitt proff, men rotet det til for seg selv. Når det nærmer seg finale, er det mange som vil ha en bit av Fredrik. Derfor blir de siste dagene frem mot finalen et sluttspill i glede, skuffelser, svik og stadig skiftende fremtidsutsikter.

Det er mye som står på spill for Fredrik i denne boken, uvanlig mye på en ukes tid. Innvendingen mot en del ungdomsbøker har fra tid til annen vært at for lite står på spill. Slik er det ikke her. Hovedkarakteren settes i en nærmest uhåndterlig og umulig situasjon uten at guttens nærmeste involveres. Det gjør handlingen intens, men også en tanke urealistisk når det stormer som verst.

Språket er variert og bygger opp troverdigheten gjennom måten fotballens mange sider skildres på. Ikke minst beskrivelsene av hvordan Fredrik spiller og forholder seg til ballen gjør at en til tider opplever at en spiller med selv. Bare spille ball er like preget av følelser som lidenskapelig fotball kan være – på godt og vondt. Samtidig er det en roman om en ung gutt som blir stående alene i en sårbar fase. Michael Stilson har skrevet en bok som gjennom handlingen beskriver hvorfor sport noen ganger kan bli så utrolig viktig.

Michael Stilson: Bare spille ball. Cappelen Damm 2018