Ta av skoene og føl på kunsten!

Jeg hadde gledet meg i mange uker til å se denne utstillingen. Helt siden jeg intervjuet Jannik Abel (f. 1973) i 2005, i et hjørnelokale i Oslo som hadde tilhørt familien siden oldefaren – kjent som Abels Kunsthandel, har alt denne kunstneren sagt og skapt gitt en enorm gjenklang i meg. Det er ingen snarveier, ingen tildekking, ingen pynt eller forklaringer – kun pur essens og selvfølgelighet i alt Jannik sender ut til verden. Det komplekse manifesteres i en enkelhet med gåsehudpotensiale. Ordene og verkene bærer preg av en sårhet og modighet fra en avsender som har vært i det innerste, i stillheten, oppdaget noe bakenfor og mestret å kjenne etter. En verdi altfor mange overser. Gjennom 25 års virke har Jannik skapt både indre og ytre møteplasser; fra synlig kunst–politisk aktivisme til nære, små objekter som speiler egen sorgprosess og helt til nærmest rituelle landart-installasjoner.  

Fra 2016 valgte Jannik kun å benytte materialer som ikke etterlater avfall og igjen blir til jord, bearbeidet med håndkraft og enkle verktøy – slik vi engang overlevde, skapte kunst og etterlot oss spor for første gang. Utstillingen som kan sees frem til 9. mars, Back to the Land, er et resultat av ett års arbeid, skapt i konteksten av konfliktene og katastrofene i Ukraina, Gaza og det varmeste året vi kjenner til på jorden. Å trekke dette store bildet ned til et møte der en ettåring vil løfte den samme frøformen som en på 80 år, der vi alle må ta innover oss at vi tilhører samme luft og jord og å skape kunst ut av dette – ja, det er en bragd! Janniks statement lyder nettopp: I vår tid må krefter samles. Når hun også velger å holde en egen familiedag på urdu/hindi, nå ut til de unge gjennom sløydkurs og pizzakveld og arrangere en serie med åtte kunstsamtaler åpent for alle, understreker hun nettopp det kollektive budskapet om at alle skal med og med det: alle har et ansvar!

Se skogen vokse

Utstillingen på Kunstnernes Hus kunne egentlig ha startet i skogen. Verket Skogsvitner består av hemmelige hytter på geotaggede lokasjoner rundt i landet som Jannik startet med å bygge i 2021. Hyttene er laget av etterlatt materiale fra flatehogst i grensen mellom det nedhuggete området og skogen. Det vil ta 80 år å se skogen vokse opp igjen; det tar tiden til to generasjoner å bevitne at det tapte gjenoppstår. Hver trehytte har fått navnet etter et barn som bor i nærområdet, som har fått et brev fra Jannik om prosjektet og hytta. De tre første het Jonas, Ville og Sarah. 

Utstillingen i Oslo kunne også ha startet med å se verkene ankomme Kunstnernes Hus 16. desember, da 150 mennesker i stillhet bar verkene helt fra Janniks skogatelier på Nesodden og inn på Kunstnernes Hus i form av en slags folkebevegelse. I dag starter møtet med et par raggsokker. 

Der kunsten overtar for ordene

–  Det er veldig fint om du tar av skoene før du går inn, sier kvinnen som gir meg billetten på Kunstnernes Hus. Det er nok første gang jeg har hørt dette på en norsk samtidskunstutstilling.  

Jeg setter fra meg støvlettene ved siden av Janniks hjemmelagde trekrakker, registrerer et hull på tåa og tar takknemlig imot tilbudet om å låne kunstnerens egne raggsokker. Så går jeg inn i den ene overlyssalen. To ganger har den ikke-tilstedeværende avsenderen av kunsten ivaretatt meg – før jeg har ankommet selve utstillingen. Det gjør noe med deg som publikum. 

For det er noe med å ta av seg på føttene. Vi gjør det når vi kommer på besøk, kommer hjem eller skal på yogamatten, inn i en moske eller i et tempel. Det hellige. Men vi tar ikke av oss på føttene for å gå ut (noe vi naturligvis burde gjort oftere). For denne utstillingen handler om å både gå ut og inn. Innover i oss selv og utover i den kollektive naturen og menneskeheten.  

Verket som først møter meg er De uerstattelige. Det er et bilde på alle mennesker som har gått bort. Alt liv som er borte. Ved første øyekast kan det virke komisk; et knippe mennesker i raggsokker betrakter treavfall som er kuttet og spikket, båret innendørs, hengt opp i fiskesnører og stablet til tørking langs hvite vegger.  

Men så merker du kraften. Hele rommet bærer preg av noe rituelt. En reise tilbake til noe som var. Stigene, med kuttene og trinnene Jannik har laget med minimal inngripen, refererer til stigeformen som knytter jord og himmel. Du finner den i Bibelen så vel som i spirituelle tradisjoner, som et bilde på å hjelpe sjelen til den døde fra jorden til noe der oppe. Og det er her poesien og assosiasjonene overtar: Totempæler. Ryggrader. Arven. Oksygenet disse trærne engang produserte. Primstaver. Merker av tid og sår. Det hugde er kulturen som møter naturen, setter sine marks.  

Menneskeliggjøre naturen

Enkelte stammer ser ut som en løkke, andre kveiler seg opp nederst for ikke å treffe gulvet. Flere kan minne om Jesus på korset. En liten knoll svever høyt alene. Andre står rake på gulvet, som stødige stokker. Huden og barken borte, avdekket. Noe mose står igjen. Objektene er perforert, enten av Jannik selv og hennes verktøy, eller av naturen, barkebiller og erosjon. Flere tre-verk daler ned fra taket, himmelen, som om de kommer mot oss gjennom luften. Sakrale trestammer. Jeg tar meg i å menneskeliggjøre dem. Gjøre greiner og trerester til mer enn de er. Jeg vet ikke hva det er. Noe er det. Der kunsten overtar for det forklarte og det vi kan beskrive med ord.  

Selvsagt kan jeg skrive noe om debatten som startet med at Duchamp plasserte et pissoar på et museum i Paris i 1917, og erklærte doen som kunst ettersom den var på et museum. Falne bearbeidete trær, båret inn av et taust tog av mennesker fra Aker Brygge til Slotts­parken, ble dermed til kunst ved et ritual, fra en avsender med statsstipend og inn i en godkjent museumsbygning som et hvelv rundt treverket. Og jeg kan trekke linjer til Land-art bevegelsen fra 1970-tallet som startet i USA. Men heldigvis er det ikke så enkelt. Janniks installasjoner går langt forbi denne debatten og disse tradisjonene. 

Verket er først ferdig i dine hender

Som en stor kontrast til verket De uerstattelige, finner man i den andre salen verket Gjenforenerne, som har kanskje utstillingens fineste kvalitet. Fra å gå innover i seg selv og bakover i tid, samles publikum i dette rommet rundt 400 hugde frø-former, laget av alle Norges tresorter. Som nøtter etter store frø, noen med et hull, andre med synlige skader, er de spredt utover gulvet.

Kunstneren oppfordrer oss til å lukte, kjenne på vekten, føle og flytte på formene. Skallet, huden er skrellet bort og vi kan se det bakenfor på innsiden av tresorten, som vanligvis er usynlig i naturen. Kanskje kan dette speile møter med andre mennesker. Maskene. Fasaden. Staffasjen. Eller oss selv. Lagene er mange.

Uansett er det såre vakkert, å sette seg ned i dette verket, med raggsokker, på det sorte gulvet, kjenne på en av våre 100 tresorter, plukket i naturen, omformet av en annen. Flytte dem som i en dialog der jeg ikke vet hvem som er nestemann til å svare på bevegelsen. Kanskje et barn. Vi er sammen om dette. Denne arven. Naturen. Tanker skapt i et så utrolig enkelt og komplekst språk som Janniks kunst. Jeg skulle gjerne sett dette verket reise rundt på landets skoler og barnehager. 

Avslutningsvis kan jeg gå tilbake til akademikerfellen og igjen putte på begreper som Somaestetikk og Relasjonell-estetikk, der den kroppslige væren i møte med verket er viktig og der et verk fullføres når det møter betrakteren og publikum. Men det vil handle om å vise hvor flink jeg er. I dette rommet går poesi og politikk hånd i hånd.

Spørsmålene Jannik selv stiller seg til utstillingen er: Hvordan speile vår tid? Hvordan gjenforenes med oss selv og andre? Svaret har ikke ord. Kun en prosess, det rå, brutale, nære, såre og verktøy for å overleve. Et ritual og det å skape et rom for alle. Derfor tror jeg dette er årets viktigste utstilling å vise våre barn og unge – en påstand jeg står ved selv i februar.

Les vår anmeldelse av Jannik Abels workshop som ble holdt på urdu/hindi av Adel Khan!

(Alle bilder av barn er godkjent av kunstneren og foresatte)