Teater som gir tilgang til det som er mista

En gang jeg var på besøk hos besteforeldrene mine da jeg var lita, fant jeg ei lekemus. Jeg lekte med den ute i en redskapsbod de hadde ved huset, og jeg virkelig elsket den lille, grå musa.

Plutselig var den borte. Jeg lette og lette, både på det besøket og seinere besøk. Men den dukket aldri opp.

Seinere, også som voksen, har jeg med jevne mellomrom drømt at jeg er i den boden, og plutselig finner jeg musa igjen! Jeg blir like glad inni drømmen hver gang. Og like skuffa hver gang jeg våkner.

Er det sånn at det som mistes og som man var glad i, nesten kan få en enda sterkere betydning av å forsvinne? Både ting og folk?

Dette er blant temaene som NIE – New International Encounters Sangen om alt som blir borte løfter, på lavmælt, men likevel kraftfullt vis.

Retrospekt

Forestillinga er ikke helt ny, den ble satt opp første gang i 2008. Denne høsten turnerer den i DKS Akershus, med nye utøvere, små endringer i teksten og en ny sang. I filmverdenen er det å sette opp retrospekt av kjente regissører et vanlig fenomen på festivaler og filmklubber, noe som kan gi en betagende opplevelse av virkelig å komme innunder huden på et kunstnerskap. I teaterverdenen – med levende skuespillere og nye spillesteder – er fenomenet naturlig nok vanskeligere å kopiere.

Som kritiker blir jeg derfor takknemlig hver gang jeg får lov til å oppleve noe som kan gi meg et overblikk over historien til en spesifikk teatertrupp, og å kunne se etter hvordan temaer og stil har utviklet seg gjennom kunstnerskapet.

NIE har riktignok flere av forestillingene sine i repertoar, men Sangen om alt som blir borte er den eldste av dem jeg har hatt anledning til å se til nå. Og den bekrefter virkelig kraften som ligger i sterk målgruppetenkning kombinert med utsøkt teaterhåndverk – noe man vel kan si har vært NIEs force gjennom hele karrieren.

Det gåtefulle i det hverdagslige

På overflaten består Sangen om alt som blir borte av små fortellinger om ting som mistes, rotes bort, forsvinner: «Er tingen jeg mistet i fjor, på samme sted som bestefaren min som døde før jeg ble født? Er det et sted for mistede sokker og stjerner som slutter å skinne?» Det hele er en filosofisk stund ment for folk fra 6 år og oppover.

Fortellingene er utviklet gjennom intervjuer med barn om hva som skjer med ting som blir borte, og det er noe lekfylt over alle episodene. Alt blir fortalt scenisk gjennom levende sang og musikk, muntlig tale og fysisk, innimellom slapstick-aktig, spill. Selv den minste lille mista ting blir behandlet med både lekenhet og stort alvor av forestillingas tre utøvere Nils Oortwijn, Anna Moberg og Iva Moberg.

For eksempel blir det kanskje mest utbredte forsvinningsmysteriet av dem alle – enkeltsokker som aldri kommer tilbake i par – levendegjort gjennom en lang, detaljert fortelling:

Vi blir fortalt om fabrikkarbeiderne i Kina som lager sokkene, om de som jobber på båten som frakter sokkene over havet, om arbeiderne på havnelageret i Moss, om varebilsjåføren, den butikkansatte som rydder sokkene på plass i hylla, om mammaen eller pappaen din («i full fart som en superhelt fordi de har dårlig tid som vanlig fordi de er seint ute skal hente deg på fotballtrening eller håndballtrening eller skole eller sfo eller speideren eller et eller annet. Og de løper inn i butikken og tar med seg en handlevogn /…/ og kaster oppi poteter og gulrøtter og brød og melk og smør og løper gjennom og plutselig så kommer de forbi der hvor de sokkene ligger. Også tenker de: Kanskje jeg skal kjøpe med et par sokker?») som rasker med seg et par sokker til deg. (Puh.) Sokker som du får når du kommer hjem. Og som du tar på deg når du skal ut og leke.

Og på slutten av dagen er den ene sokken så klart søkk borte. Hva skjedde?

Dette er én av måtene NIE setter noe hverdagslig og gjenkjennelig i et rørende og kunstnerisk interessant relieff. De viser det store i det lille. Det gåtefulle i det hverdagslige. Og de lar det gåtefulle føles ufarlig og varmt.

Flyktig, men betydningsfullt

I løpet av den episodiske forestillinga får vi også møte den vittige figuren Anton Herbert von Gottenstein, mannen som mister hatten, stokken, skjegget, balansen, evnen til å kysse (hihi!), flyet, trikken, gifteringen, stoltheten og verdigheten. Og dukken Lisa som blir glemt igjen ute i snøen, og alt hun opplever gjennom vinteren.

En episode handler om en ung mann som ble borte. Fortellinga innledes med «Det er en mann som har mistet et minne». Vi får se et eldre bilde av tre unge, blide personer, kanskje tatt på femtitallet? Bildet projiseres på en gjennomskinnelig hvit duk utøverne henter fram fra siden av scenen, strekker det ut mellom seg så det henger loddrett, og løfter det over oss.

De tre vennene finner ut at de vil bade, fortelles det, og vi får følge dem i en nydelig «undervannsscene» der den unge mannen forelsker seg i en havfrue. Men etter hvert forsvinner havfruen. Og minnet om henne. Og så forsvinner også mannen.

Den poetiske skildringa får meg til å tenke på babyer eller mennesker med demens. De husker gjerne ikke nye opplevelser lenge. Men har ikke opplevelsene og minnene en verdi selv om de er flyktige?

Full kontroll

De tre utøverne har på seg myke, hvite klær og beveger seg rundt på et gulv kledd i hvitt stoff som er trukket opp langs to vegger av scenen. Der det ikke er hvit vegg, sitter publikum på fargerike tepper. Utøverne møter kontinuerlig blikket til publikum, på begge sider (her har dere noe å lære, Nationaltheatret i Kanonhallen!). I det hele tatt virker det meste mykt, vennlig og innbydende.

Jeg har i noen anmeldelser på Periskop skrevet at jeg har kommet fram til at kunstnere i forestillinger for barn først og fremst burde fokusere på å gjøre de voksne (lærere, foreldre, besteforeldre etc) i publikum trygge som publikummere, ikke ungene. Fordi jeg så ofte har sett at de voksne er mest usikre i scenekunstmøter, og at dette kan ha stor innvirkning på barnas opplevelse.

Dette er noe NIE har full kontroll på. Før forestilling kommer skuespiller Iva Moberg ut i foajeen og informerer oss om hva som skal skje når vi kommer inn i teatersalen (- Det er litt mørkt der inne, vi kan sitte sammen på teppet på gulvet, den som trenger stol kan få det, osv.). Hun repeterer det mens hun møter blikket til oss alle, sannsynligvis for at alle skal føle seg sett, kanskje også for at hun selv skal få med seg om noen virker usikre.

Når vi kommer inn i salen, deltar også de to andre utøverne i denne publikumstrygginga. De henvender seg direkte, men mildt til alle publikummerne. Svarer på utsagn fra barn og voksne, og hjelper alle med å finne en plass.

Som forelder (og anmelder) merker jeg at publikumsrammene er så klare og at skuespillerne er så sensitivt inntona mot alt i rommet at jeg bare kan lene meg tilbake, stole på kunstnerne og stole på at ungen jeg har med meg sine eventuelle lydlige og kroppslige reaksjoner er helt ok. Jeg synes å merke det på de andre voksne i publikum også. De slapper av og deltar i opplevelsen av det hele sammen med ungene.

Transparens?

Det viser seg at de tre figurene på scenen befinner seg i en slags limbo – eller kanskje skjærsild? – i «rommet mellom det som er og det som ikke er». Bak den ene veggen er stedet der alle ting kommer fra, og til stadighet «fødes» forskjellige ting ut av hull i veggen på forskjellig komisk vis.

Bak veggen på den andre siden er der alle ting og folk havner når de forsvinner. Men er den ugjennomtrengelig? Når noe havner over på den siden, lyser det fra små punkter høyt oppe gjennom den hvite tøyveggen, noe som gir en fornemmelse at det som forsvinner kanskje kan være forsiktig tilgjengelig for oss lell? Slik slekter forestillinga på Karons sandkasse på Teater Innlandet, som blant annet viste hvordan barns lek kan mykne avgrunnene mellom de forskjellige verdenene og tilstandene som hører liv og død til.

Ujålete

Som i de fleste av NIEs forestillinger er nyskrevne og live-framførte sanger gjennomgående. Her framføres de av utøverne akkompagnert av gitar, klarinett, kontrabass og klokkespill. På overflaten ligner låtene slike som blir presentert i mye barneunderholdning, med lett kabaretpreg – og med noen nødrim:

Den ballen som du sparket hardt,
Den føyk jo bort med voldsom fart,
Nå er den vekk i alle fall
Hvor er den nå, din runde ball.

Men så kommer følgende vers, i samme milde melodi:

Om noen du kjenner plutselig dør,
Så gjør det vondt der det det gjør
Men selv om noen drar sin vei,
Så er de alltid her hos deg.

Sangframføringa er veldig ujålete. I de innimellom avanserte korpartiene, snubler utøverne så vidt – noe som fungerer både avvæpnende og inkluderende. For eksempel når sangene handler om døden.

Hele forestillinga er underlig, men samtidig hverdagslig. At det kunstneriske teamet ikke har falt for å gjøre det gåtefulle svulstig er en av forestillingas virkelige styrker. Verden er jo full av spørsmål og lengsler og uavklarte ting! At slikt gis en estetisk ramme er noe jeg generelt setter stor pris på i kunstuttrykk; at kunsten kan hjelpe oss med å leve i og med det uavklarte. Dersom alt skal forklares, tvinges til å «gå opp» eller gis en forløsning kan det ofte redusere ens egen plass i verket. På utsøkt vis klarer NIE gjennom denne korte forestillinga å skape stor klangbunn for all slags miste-sorger, både hatter som forsvinner og folk du kjenner som dør. Det oppleves som faktisk inkludering i verket, og nesten som trøst.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Åpning

I likhet med musa som dukker opp igjen i drømmene mine, har jeg en rekke ganger også møtt igjen i drømme mennesker jeg har mista oppigjennom i livet. Alltid oppleves disse drømmene nære og betydningsfulle.

Og nå når jeg skriver om dette kommer jeg på nok et minne. En dag da den nå voksne sønnen min var to år, hentet vi post i postboksen i studentbyen i Bergen der vi bodde. Da jeg skulle lukke luka sa han plutselig «STOPP! Vi må jo hente ut musa!» Og så stakk han inn den lille handa si, og fisket med stor andakt ut ei usynlig mus av postboksen. «Se, så søt!» hvisket han. Jeg nikket.

Jeg skjønner først nå at dette sannsynligvis var musa fra redskapsboden til besteforeldrene mine fra 20 år tidligere. Kanskje er ikke veggen inn til det som er mista helt tett, nei. «Ingenting blir egentlig borte. Det er bare er et sted hvor du ikke kan se det,» sies det mot slutten av Sangen om alt som blir borte.

Takk for trøsten, NIE. Heldige unger og lærerne deres som får oppleve dette sammen denne høsten.