Tegning som gruppeeksperiment

Tegning er et av de mest brukte mediene i museumsformidling rettet mot barn og unge. Som hendelser kan tegneseansene ofte fremstå som trivielle, som hverdagslige situasjoner som på magisk vis skal bringe barna inn i kunstens tankeverden.

Vanligvis kommer tegnepraksisen inn som tillegg til barnepublikummets kunstopplevelse. Og da ofte i regi av museene som etterligner skolesituasjonen der læringen står i fokus.

Da Den Skandinaviske Designhøjskole (DSD) arrangerte Burning Paper – et ni timer langt tegnemaraton på AROS Aarhus Kunstmuseum – var det rammene rundt selve tegneakten som stod i sentrum.

– Vi hadde fullt hus mesteparten av dagen, forteller Osvald Landmark ved skolen.

– Tegning er jo også noe alle kan ta del i, og du kan ta del på veldig mange nivåer.

Det var tredje året at folkehøgskolen, som ligger utenfor Aarhus, inviterte til arrangementet Burning Paper, men første gang at også det generelle publikummet hadde mulighet til å delta. I den noe dramatiske tittelen lå det et forsøk på å utforske hvordan lengden på arrangementet påvirker tegningen og gruppedynamikken blant de som deltar. Arrangementet ble et forslag til hvordan demokrati-begrepet kan settes ut i live i formidlingssammenheng.

Essensielt uttrykk
Selve arrangementet tok sted i slutten av oktober og rundt 60 studenter fra skolen var tilstede, sammen med tilfeldige forbipasserende og tegneinteresserte barn, unge og eldre. Sammen tilbrakte de rundt 200 deltagerne ni timer i et tegnemaraton som gikk fra den klassiske formen av croquis til tegning av en skuespillere som opptrådde, akkompagnert av lydeffekter.

– Hvorfor var det viktig for dere å jobbe med akkurat tegning?
– Tegning er en essensiell del av hvordan man kan uttrykke seg visuelt. Noen av lærerne på skolen er også veldig visjonære i måten de behandler tegning på, forteller Landmark.

Han ser på selve lengden av arrangementet som en måte å skape en ny erfaring for deltagerne.

– Arrangementet fremstår som så mye mer enn en tegnetime, sier han. – Det blir en opplevelse du faller inn i, uten mulighet for å gå ut, eller gå inn i et annet rom. Du er der og gjør det beste du kan.

Lengde som tema
Kunstarrangement med lang varighet etablerte seg som en tendens på 2000-tallet, med kurator Hans Ulrich Obrist som foregangsfigur. Han startet opp i 2006 med et 24 timers intervjumaraton hos London-baserte Serpentine Gallery. Året etter fulgte de opp med arrangementet Experiment Marathon – da med kunstnerne, arkitekter og vitenskapspersoner som sammen utforsket tidsaspektet. Obrist, som selv er kjent for sine korte søvnperioder og sin tilsynelatende uendelige arbeidskapasitet, introduserte med dette arrangementer som krevet stor utholdenhet av publikum.

– Har den ikke-hierarkiske strukturen på arrangementet, det at alle kan delta på lik linje uavhengig av bakgrunn og kompetanse, sammenheng med selve lengden på arrangementet?Her i Norge er kanskje Vegard Vinge og Ida Müller det beste eksempelet på utforskning av lengde som tema, med deres maratonversjon av Ibsens Vildanden, der publikum ble varslet om at forestillingen kunne ta opp mot 20 timer. På Burning Paper fikk publikum beskjed om at det ikke var mulighet til å delta kun for å se, forteller Osvald.
– Vi informert om at det var forventet at de var med en god stund når de først var kommet inn dørene.

– Ja, det skaper en effekt. Det eneste vi forventet var at man skulle være der og delta. Når du vet at du skal være der lenge forandrer det mye i persepsjonen og forventninger. Det legger inn en følelse av å være del av en gruppe som jobber mot det samme.

Studenter og resten av publikumet ble behandlet på lik måte, og Landmark understreker at selve følelsen av å være del av en gruppe var et viktig element i regien.

– Innen utdanning har man som student en generell tendens til å sammenligne seg med andre, noe som kan virke hemmende på det å faktisk gjøre et godt arbeid.

Ekspressiv meditasjon

På maratonet mener Landmark at denne sammenligningen forsvant og at man så på seg selv som likestilt. Heller var det viktigere å ta del i arrangementet, enn å produsere noe som var bedre enn sidemannen. 

Burning Paper startet med klassisk croquis med aktmodeller før det utover dagen gikk over i mer ekspresjonistiske tegneteknikker. Ifølge Landmark fulgte det en avslappet og stressfri stemning med de ni timene.

Landmark hinter til at det også ligger et nærmest meditativt element som del av opplevelsen, der man som en gruppe bærer hverandre gjennom dagen.

– Den ekstreme settingen av arrangementet bidrar til gruppefølelsen. Hovedformålet var ikke kun å skape et flatt hierarki, men det er del av ideen. Og definitivt del av målet vi ville oppnå. Å nettopp skape et miljø der tankene dine vandrer mens du tegner.