Trenger vi egne kunstmuseer kun for barn?

New York har to egne kunstmuseer for barn: Children’s Museum of Arts (CMA) og Sugar Hill Museum of Art and Storytelling (SHCMAS). Her behandles barnas kunstneriske deltakelse på lik linje med kunst laget av profesjonelle kunstnere.

Intensjonen er god og interessant: Slik vil museene gjøre barn og unge fortrolige med kunst som uttrykksform, og bryte ned forestillingen om kunstneren som en fjern figur, frakoblet barnas virkelighet. Men den fører også med seg noen utfordringer: Hvordan ivaretar museene den profesjonelle kunsten som noe annet enn et umiddelbart uttrykk alle kan lage? Hvilket signal sender de til barna om hva kunst egentlig er?

Vi besøkte Children’s Museum of Arts (CMA) og Sugar Hill Museum of Art and Storytelling (SHCMAS) for å undersøke hvordan de balanserer mellom profesjonell kunst og barns egne kunstneriske uttrykk.

Vil skape forståelse for kunstnerisk aktivitet

– I USA har vi mange museer for barn som har et fokus på opplevelse, men vi er mer opptatt av å gi barna tilgang til kunstprosessen, sier Newlin Tillotson, formidlingsansvarlig ved institusjonen.

Hun forteller at de på CMA er opptatt av å gi barna en forståelse av hva kunst er, mer presist ved å vise profesjonell kunst og å la barna få lage kunst selv. Museet ble startet i 1988 og inneholder et gallerirom og ulike aktivitetsrom. De arrangerer fire utstillinger i året med profesjonell kunst, hvor de både viser verk som er spesiallaget for barnemuseet, og verk som vises på andre, «vanlige» kunstmuseum uten noen spesifikk intensjon om at de skal vises for barn.

Denne våren viser kunstneren Ellen Harvey soloutstillingen Ornaments and Other Refrigerator Magnets på CMA, der hun utforsker menneskers tilbøyelighet til å ornamentere. I et av verkene, Ornaments for the Subway, dekker Harvey reklameplakater på T-banen med egne ornamenteringer som et tiltak for å «ta tilbake» og forskjønne T-bane-rommet. Kunstverkene i utstillingen er en blanding av verk som har blitt vist ved andre museer og nye verk som er skapt spesielt for utstillingen på CMA. I verket Floral Wallpaper Experiment har Harvey inkorporert barns blomstermalerier fra museets samling. Barnas malerier er sømløst integrert i en veggtapet med dekorative blomster. Slik kontrasterer Harvey barnas deskriptive blomster med den stiliserte tapeten, i følge museets egne beskrivelse av verket.

Det er denne kombinasjonen som gjør CMA unik, ifølge formidlingsansvarlig Tillotson.

– Når barna går rundt i en utstilling og får se kunstverk av andre barn som henger rundt i gangene, tenker de kanskje «åh, jeg kunne vært i et museum». Det er veldig kult å få et barn til å se at det er noe som er mulig å få til, forteller Tillotson.

Visker ut skillet mellom profesjonell kunst og barnekunst

Aktivitetsrommene benyttes ofte i etterkant av en omvisning, og barna får oppgaver i tilknytning til de aktuelle utstillingene – noen ganger av kunstpedagoger, andre ganger av kunstnerne som stiller ut i galleriet. På CMA er de opptatt av at barna skal kunne lage egen kunst side om side med kunstnerne selv. Barna får tilgang til det samme materialet som kunstnerne har jobbet med, og det barna lager betraktes som en del av den kunstneriske virksomheten på museet. Barna skal selv få erfare hvordan prosessen også er del av et kunstverk, forklarer Tillotson.

– Erfaringen med å lage kunst er noe som vi oppmuntrer til på CMA. Det er mange kunstneriske aktiviteter som er sentralt for selve kunsten, sier hun.

Men hva slags forståelse av kunst er det CMA fremmer og hvordan skiller de mellom den profesjonelle kunsten og kunsten som barna lager? Hva skal til for å kalle det barna gjør kunst?

– Dersom det er skapt i en kreativ og åpen prosess der barna har blitt oppmuntret til å lage det som inspirerer eller beveger dem, da kan vi definere det som kunst. Det kan være alt fra skulptur, til maleri, video eller performance. Alle våre aktiviteter er kunstneriske aktiviteter fordi barna lager kunstverk fra sin fantasi, mener Tillotson.

Kunst som verktøy i hverdagen

Sugar Hill Museum of Art and Storytelling (SHCMAS) er i likhet med CMA opptatt av å vise frem profesjonell kunst, men her får kunsten også en mer eksplisitt instrumentell og sosial funksjon, uten at det representerer en motsetning eller utfordrer kunstens autonomi. Det forklarer formidlingsansvarlig Carlos Ayala:

– Det vi gjør her handler om sosial rettferdighet. Jeg tror at det er et overskudd av kunstnere her som driver med kunst med en sosial funksjon. Jeg tror at kunst i våre dager på mange måter defineres som sosialt aktivt. Kanskje det er på grunn av tilstanden i verden, eller all den informasjonen vi har, men kunst og sosial aktivisme er nesten alltid knyttet sammen, sier hun.

– Jeg vil ikke si at det er lett å jobbe med kunst og det sosiale, men jeg tror ikke vi noen gang har hatt behov for å finne en spesiell balanse mellom dem. Vi vil ikke bare ta inn kunst for å henge opp et eller annet på veggene. Det er tanken bak og hvordan det engasjerer offentligheten, og hvordan det engasjerer barna som er viktig. Jeg tror det er der vi trenger å finne en balanse, å finne ting som virkelig vil engasjere på de måtene vi håper at de gjør.

Forskjell på kunst og barnas eget uttrykk

SHCMAS åpnet i 2015 som en del av Broadway Housing Communities, en ideell organisasjon som jobber for å motvirke sosial ulikhet og hjemløshet. Museet har tatt sitt navn fra det historiske området det ligger i, Sugar Hill, som under den såkalte Harlem-renessansen på 1920- og 1930-tallet var befolket av velstående afroamerikanere. De siste årene har det blitt et større etnisk mangfold i Suger Hill, og SHCMAS er et eksempel på at også kulturtilbudet har ekspandert. Museumsbygget har et mørkt, industrielt og sotete preg. De to nederste etasjene i bygget utgjør selve kunstmuseet. Resten av bygget utgjør leiligheter eller «permanent housing» for hjemløse og folk med spesielle behov. Den kunstneriske virksomheten er tett knyttet til et sosialt engasjement for lokalbefolkningen.

– Broadway Housing Communities har alltid vært involvert i kunst som et verktøy for å forsterke det arbeidet de gjør med boliger, og dette museet er bare en logisk forlengelse av det. Da dette prosjektet startet var ideen at vi skulle ha et kunstmuseum for barn i et område der det virkelig var behov for det. Oppdraget til museet er å gi et tilbud til en populasjon som har en mangel på denne typen erfaringer og møter med kunst, forteller Ayala.

– Hvordan balanserer museet mellom den profesjonelle kunsten som presenteres og barnas egne uttrykk?

– Alt vi gjør med barnas kunstverk er veldig gjennomtenkt, samtidig vil vi gi barna en frihet til å uttrykke seg. Hvis vi skal behandle barnas arbeider som profesjonell kunst må det være en del av en kuratert serie. Jeg tror det er viktig å dra en distinksjon mellom noe som en kunstner har lagt en intensjon bak og som har blitt kuratert til å bli satt opp på veggen med et budskap, og en tegning som bare har blitt satt opp uten en tanke bak. Forskjellen er intensjonen bak verket som blir laget, forteller Ayala.

Vil fremme et mangfold av perspektiver

Museet gir årlige residenser til lokale kunstnere fra minoritetskulturer, og den nåværende utstillingen Bibliobandido: Story Eater er en deltagende multimedia-installasjon av kunstneren Marisa Morán Jahn. I utstillingen blir barna fulgt inn i et skyggefullt rom med batteridrevne lys og får utforske et interaktivt rom med projeksjoner av regnskogen i Honduras. Barna oppmuntres etterpå til å skrive egne fortellinger som en offergave til skurken Bibliobandido. Prosjektet med Bibliobandido var opprinnelig et språkutviklingstiltak i El Pita i Honduras fra 2010, et sted med høy grad av analfabetisme.

I tillegg til kunstutstillinger og kreative aktiviteter har SHCMAS et særlig fokus på historiefortelling og tilbyr historiefortellingstimer to dager i uken.

– Jeg tror at historiefortelling og kunst går hånd i hånd, sier Ayala.

– Når man lager kunst holder man på med historiefortelling. Det er viktig for folk å få fortelle sine historier og å oppleve at det er historier som ligner deres egne der ute. Som museum vil vi fremme fortellinger og perspektiver som til sammen utgjør et mangfold av representasjoner.