Trollbindende konsert av svette barnehender

Det er lørdag formiddag i Bergen og en smilende Elixia-trupp som forsøker å verve nye medlemmer, holder et heseblesende show til støyende treningsmusikk iført selvlysende rosa treningstøy ute på plassen foran Grieghallen. Kontrasten til det mørke, krokete, dramatiske eventyret komponist Torstein Aagaard-Nilsen og hans gode hjelpere byr på inne i Grieghallen kunne ikke ha vært større. Gjennom Fabula Grande demonstrerer Aagaard-Nilsen at det faktisk lar seg gjøre å reise et storslagent musikalsk byggverk på bare 45 minutter. Med seg har han toppensemblet BIT20, 40 fininnstilte 5.-, 6.- og 7.-klassinger fra Haugland skole, en tydelig dirigent og en kløpper i visuell design. Sammen klarer de å trollbinde publikum som stort sett sitter overveldet og hører på hvordan utøverne iherdig fremfører den musikalske arkitekturen. Man mer enn aner et grundig forarbeid.

Verket er bestilt av BIT20 Ensemble, og uroppførelsen i Grieghallen er det lite å utsette på. Musikken, som er av det visjonære slaget, frakter med seg publikum til universets yttergrenser, til jordens mørke indre og inn i hemmelighetsfulle kriker og kroker av mytiske landskap og forestillinger. Assosiasjonene går til Edvard Munchs «Eventyrskogen» og til Harald Sohlbergs «Vinternatt i fjellene». Noe tungt, gåtefullt, mørkt og nordisk ligger hele veien under og skaper en sitrende spenning. Det eneste problemet på konserten for mitt vedkommende var lyden og synet av alt for små publikummere som skrek, konstant kravlet opp og ned på setene eller forflyttet seg fra sete til sete under konserten. Men det må likevel understrekes at publikum stort sett satt i ro. Fanget og temmet av vekslingen mellom voldsomme musikalske gester og fakter og magiske og knapt hørbare krusninger.

På et bredt og stort lerret strømmer en direkteoverføring av små og store musikere i aktivitet seg. Det lagdelte «bildet» inneholder også 70-tallsinspirert grafikk i form av, blant annet, grønne, gule og lilla sirkler, og en annonsering av titlene på verkets ti satser. Hele tiden strømmer striper av informasjon over lerret, fra venstre mot høyre. Den visuelle pulsen spiller definitivt en aktiv rolle i den aktuelle konsertopplevelsen, og er med på å holde på publikums oppmerksomhet. Først mot slutten endrer pulsen seg og glir sakte over i et kaleidoskopisk, fortryllende mønster.

Verket er allerede i sin spede begynnelse idet publikum trer inn i salen. En voksen mann i sokkelesten står foran på scenen og spiller forsiktig på slagpinner (claver) mens han lokker barn som spiller på samme type instrument til seg. De strømmer småklukkende nedover trappene mot scenen og etter hvert setter de seg i en halvsirkel på scenegulvet. Der blir de sittende på myke tepper omgitt av alskens fantasifulle, hjemmelagde instrumenter, to sett metallofoner og to miniharper fordelt rundt i sirkelen. Og en eufonium og en trompet. En sirkel av barn foran, en sirkel av barn bak. Alle med forskjellige, viser det seg, lydproduserende saker for hånden eller munnen: glass med stett, små plastbokser fylt med erter, krukker med skrulokk fylt med noe småtteri, plastrør i forskjellig lengde, leketøy, avissider og sikkert mye annet som jeg muligens hørte, men ikke så.

Seks av barna hadde også med seg Ipader og også disse ble brukt, ganske så diskret, i musikkfremførelsen. La meg skyte inn: Fabula Grande er resultatet av en komponists langvarige kunstneriske aktivitet og en genuin interesse for formidling og komponering av samtidsmusikk for barn og unge. Og selvsagt kan den aller nyeste teknologien være til hjelp. Bergen senter for elektronisk kunst (BEK) har, for å forklare det så langt jeg evner, i samarbeid med BIT20 utviklet en komposisjonsapp. Så vidt jeg har forstått har biter eller utdrag fra Aagaard-Nilsens komposisjon blitt lagt inn som materiale i denne appen på Ipaden slik at det kan brukes som materiale for omkomponering og live-prosessering på den aktuelle konserten. På hvilken måte appen ga seg lydlig utslag, var for øvrig uklart.

Barna har tre voksne dirigentassistenter som sitter på knærne foran dem og leder dem i riktig retning. Skolebarnas bidrag til Fabula Grande utgjør en sentral bestanddel og gjennomgående oppleves at de små og store musikerne kommuniserer på varlig og lydhørt vis. Det er særlig i de roligere partiene at publikum hører hvordan de spør og svarer hverandre og hvordan de gjentar hverandres musikalske utsagn. Nydelig! Et barn drar en bue over en metallofon og perkusjonisten i BIT20 spiller på en Flex-a-Tone, bassklarinettisten i BIT20 spiller en myk, undrende melodi og barna svarer med unison, tander sang. Den store, vakre harpen vokter over de to små. Det bølger fint mellom BIT20 og deres «småsøsken» på gulvet og det gis dessuten også plass til tull og tøys. Brått endres den doble sirkelen av barn seg til en supporterliknende, røff gjeng som roper unisont, høyt og taktfast: B- I-T-20, B-I-T-20. Fremføringen skifter mellom morsomme og ytterst vakre og abrupte, dramatiske innhugg.

Forestillingen er underholdene, fascinerende og pussig. Som når barna, etter en stund å ha sittet og holdt rundt fargerike, oppblåste ballonger med små, svette fingre slipper skvikende lyder ut i salen – uten å fortrekke en mine.  Som når de samlet løfter sine glass høyt i været og spiller på disse, som når en jente som sitter i første rekke puster inn i en kopp og vi forstår at det nærmer seg slutten på konserten. Som når dirigent Trond Madsen i etterkant av konserten lekent tar en high five med en av de unge musikerne. Fabula Grande demonstrerer at det faktisk lar seg gjøre å produsere høykvalitets samtidsmusikk for- og med barn.