Ungdomsteater med detaljer, tvil og uforbeholden komikk

Det er ingenting som betyr noe, det har jeg visst lenge. Derfor er det ikke vits i å gjøre noe heller, det har jeg nettopp funnet ut.

Leppene til skuespiller Iver Innset dirrer nesten når han snakker, som om protesten tross alt koster ham noe. Han ville aldri innrømmet det, men i dette øyeblikket prøver Pierre-Anthon ut sannheten han har bestemt seg for å stå for og satse på. Han er blek, med ringer under øynene, men har reist seg opp foran lærer og medelever og erklært sin overbevisning. De står alle på en firkantet, opphevet scene som vi i publikum sitter på hver vår kant av. Men så begynner Pierre-Anthon å kle av seg skoleuniformen. Han tar til å danse selvsikkert og uhemmet, og forsvinner av scenen og opp på en slags balkong over publikum mens han viser oss fingeren.

Ingenting, basert på Janne Tellers roman med samme navn, er ungdomsteater med både detaljer og tydelighet, tvil og uforbeholden komikk.

Skrekkblandet fryd

Resten av klassen er et stort vi, og det er noe av det spennende med historien som formidles på Trikkestallen i Oslo, en samproduksjon mellom Tigerstadsteateret og Oslo Nye Teater. Iver Innset er den eneste som kun spiller én rolle. Han er individet – den udelelige – som står på utsiden av fellesskapet. De andre, unge skuespillerne har minst to roller hver. Selv om karakterene har sine særtrekk – noe som gjør dem morsomme og bidrar med noe viktig til forestillingen – slutter de aldri å være klassen, et felleskap. De tilhører det deltes orden, ikke individets.

I Tellers roman klatrer Pierre-Anthon opp i et plommetre, der han blir sittende hele sommeren og kaste plommer og plommesteiner på sine tidligere klassekamerater mens de går forbi. Regissør Hilde Brinchmann og resten av det kunstneriske laget har i stedet for et tre, latt Pierre-Anton forflytte seg fra balkong til balkong langs de fire veggene av rommet. Men plommer kastes det fortsatt, så vi i publikum må dukke unna med skrekkblandet fryd.

Skrekkblandet fryd, eller noe som ligner, er det også jeg kjenner ettersom klassen bestemmer seg for å ta til motmæle mot Pierre-Anthon. De har, som ham, for lengst avslørt at de voksne later som at ting som ikke betyr noe har betydning. Allikevel truer handlingen til klassekameraten hele deres eksistens. De er unge. De vil bli til noe, eller noen. Så hvordan skal de overbevise sauen som har forlatt flokken, for ikke å snakke om seg selv og hverandre, om at det de måtte utrette her i verden virkelig er av betydning?

Lett alvor

De begynner å samle. For omgivelsene deres og historiene deres er full av ting som betyr noe, er den ikke? Her kommer også særpreget til den enkelte i gruppen fram, og stykket viser med stor humor, som på samme tid både er varm og litt fryktelig, hvordan det som er det kjæreste og det helligste for én er ingenting for en annen. For én er det flagget, for en annen marsvinet.

Spesielt morsom synes jeg at Arthur Hakalahti er, både i rollene som Fredrik, Johan og Kristen-Kai. De har alle sine egenheter. Som navnet indikerer, er Kristen-Kai en svært gudfryktig ung mann, og i tillegg litt veik. Veikheten synliggjøres helt nydelig i hvordan han står og går, for ikke å snakke om hvordan han ter seg når han motvillig står og graver opp en kiste med et barnelik sent nattestid på kirkegården. Så langt, og lenger, skal det gå. Haugen av betydning grunnlegges med et par nye sandaler, men ungdommene satser stadig høyere. Av Elise krever de den døde lillebroren hennes. Selv frykter hun at den døde broren ikke har betydning nok. Hun sier det ikke til noen av klassekameratene, men røper for oss i publikum, etter å ha blitt forfulgt av et blendende spot-lys: Hun følte ingenting da han døde.

Kristen-Kai viser seg heller ikke fra sin beste side når det blir hans tur til å ofre. Jesus på korset fra kirken der faren hans er prest, må stjeles og finne veien til det som er i ferd med å bli haugen av betydning. På dette punktet er imidlertid ting i ferd med å bikke over for flere av klassekameratene. De er som fanget av noen spilleregler de har blitt enige om, men ikke tatt innover seg konsekvensene av. Kristen-Kai forlanger at Sara oppgir jomfrudommen sin, og det er Johan som må hjelpe henne av med den.

Fremdeles ler vi, selv om vi vet at det allerede har gått for langt. Teateret klarer å fortelle historien slik at lettheten ikke blir borte, uansett hvor påtakelig alvoret er. Når spotlighten treffer Sara, i Hina Zaidis skikkelse, og hun fortvilt forklarer oss hva det innebærer for henne å miste jomfrudommen; at det ikke bare handler om henne, men om familien hennes, kulturen hun kommer fra – hun er muslim – så virker det ekte nok til at i alle fall mine øyne ikke forblir helt tørre. Allikevel rives jeg med av den videre handlingen uten å kjenne på større ubehag.

Haugen og den enkelte

Samspillet mellom de fem skuespillerne er godt og ledig. Grepet med å la rollene bekles av de samme skuespillerne, gjør at enheten i klassen, vi-et, fremheves. Pierre-Anthons rolle som suveren i sitt prosjekt, er like lett å betvile som de andres forsøk på å motbevise ham. Hvis han har innfunnet seg med at alt er meningsløst, og hvis han er så fordypet i å øve seg på å gjøre ingenting, hvorfor har han dette voldsomme behovet for å misjonere? Han roper i mikrofon eller i ropert, og han kaster ting. Er det noen på scenen som vil gjøre seg betydningsfull, så er det vel han.

I oppsetningen på Trikkestallen er ikke haugen av betydning en haug. Gjenstandene festes i kroker som henger ned fra taket, og løftes over hodene på ungdommene i skoleuniform. På denne måten kommer hver ting tydelig til syne, og jeg kan se fordelene ved å velge denne løsningen på scenen. Når tingene svever i lufta, frigis scenegulvet. Det kan være mange ulike rom, ikke bare låven fra romanen der haugen av betydning er låst inne.

Allikevel synes jeg at tingene, når de henger slik, løsrevet fra hva det vil si å være en haug, mister noe av sin magi. Igjen har det å gjøre med forholdet mellom det udelte og delte, som Ingenting på mange måter handler om. I Tellers roman får vi innblikk i hvordan haugen hoper seg opp, og hvordan gjenstandene virker på hverandre, når dunstene av lik, avkappede kroppsdeler, hundepiss og sagmugg begynner å virke sammen. Når de legges i en haug, fornedres på sett og vis tingene, de taper sin opprinnelige betydning, men får en annen, som for ungdommene blir selve betydningen.

Svak avrunding

Når jeg opplever avrundingen av forestillingen som svakere enn de første to tredjedelene, tror jeg det har med dette å gjøre. Store ofre har blitt gjort, og forventningen til om Pierre-Anthon kommer til å la seg overbevise burde ha bygget seg opp. Men når vi har kommet så langt, lykkes ikke oppsetningen helt med å la oss kjenne hvor mye som står på spill. På samme måte som bestanddelene som utgjør haugen av betydning, er forventningene og spenningen svevende og lite konsentrert.

Samtidig, med utgangspunkt i en historie som rommer et stort eksistensielt spenn, favner denne forestillingen mye. Dynamikken i et fellesskap, der man blir suggerert på en måte som gjør det vanskelig å bryte, synliggjøres på en måte som verken er moraliserende eller entydig, men utforskende og underholdende. Ved å ta i bruk teaterets virkemidler, som rollebyttene blant skuespillerne, og Pierre-Anthons konstante tilstedeværelse i bakgrunnen, fremheves et perspektiv i fortellingen som handler om gruppeidentitet og felleskap. Om betydningen ikke er mulig å sette på formel, så finnes den kanskje glimtvis. Den er omskiftelig og mangetydig, men dyrebar for den enkelte.

Teater som dette kan gi slike glimt.