Utydelig plass for barn og unge i Oslobiennalen

Det er uklart hvorfor Oslobiennalen, som skal var i fem sammenhengende år, fra 2019-2024, i det hele tatt kalles en biennale. Under sin åpningstale i biennalens hovedkvarter i Myntgata 2 sist helg sa byråd for kultur, idrett og frivillighet Rina Mariann Hansen (Ap) at tituleringen var et «kodeord» som ville gi arrangementet ekstra oppmerksomhet. Hun ville egentlig kalle det en «mangeårig kunstfestival».

Det hadde vært bedre. Forvirringen knyttet til navnevalget gjenspeiler en forvirring over hva biennalen faktisk er. Programmet er omfattende, nye kunstnere og verk skal lanseres med jevne mellomrom, og det hele er spredt over store deler av Oslo by. Det krever sitt å sette seg inn i alt sammen. Da hjelper det ikke at formidlingen av prosjektet er så eksperimentelt som det er.

Usynlig tilstedeværende

Frøet ble sådd i 2013, da Oslo kommune øremerket 0,5% av kommunens investeringsmidler til kunst i en ny kunstordning. Denne satsingen gjorde det mulig å iverksette Oslo Pilot, et forprosjekt med oppstart i 2015 som forberedte biennalen. Det er Kulturetaten som betaler for Oslobiennalen, og kuratorene Eva González-Sancho Bodero og Per Gunnar Eeg-Tverbakk, som har vært med siden piloten, er ansatt av etaten.

Biennalen har ikke et overordnet tema, men er ifølge programmet «organisert rundt strukturer og metoder som inviterer til nytenkning rundt produksjon, utstilling, formidling og samling av kunst, innenfor den spesielle sammenhengen kunst i offentlig rom.»

Målet er kanskje å etablere kunst som en integrert del av bylivet heller enn en frittstående, avlukket kunsthendelse. Det er en interessant holdning som også antydes av kuratorene i programmet: «Kan biennalen bli en slik usynlig, men like fullt tilstedeværende institusjon som formidler kunst i offentlig rom?»

Hvilken plass har barn og unge som bybefolkning og publikum i en slik sammenheng? Etter åpningshelgen å dømme er plassen foreløpig liten. Men konseptet bærer i seg store muligheter for formidling også til yngre aldersgrupper. Oslo kommune bør sørge for at biennalen griper sjansen.

Potensielle åpnere

Et av de mest forlokkende formidlingsoppleggene under åpningshelgen på biennalen er Benjamin Bardinets Et kart for å gå seg bort – 1. Med et fysisk kart i hånden oppfordres publikum til å drømme seg bort i kunstverk og i gatene i byen, uten GPS og tidspress. Dessverre fungerer det ikke etter hensikten. Kartet krever at man tar seg svært god tid, og krever forholdsvis avansert refleksjon over en rekke påstander og utsagn. I stedet for å være lekent og morsomt, opplevdes det mer som et selvbevisst prosjekt på kanten til det arrogante. Verket er ikke lagt for barn, men kan kanskje være interessant for spesielt åpne, nysgjerrige, eldre ungdommer ­­– og selv da snarere som en tankenøtt enn fordi det bidrar til å formidle noe om verkene i biennalen.

Et mer «tradisjonelt» uttrykk er skulpturpaviljongen på Økern. Under paraplyen Oslo Samlede Verk OSV., skal billedkunstner Jan Freuchen, arkitekt Jonas Høgli Major og forfatter og kritiker Sigurd Tenningen, velge ut og plassere skulpturer fra Oslo kommunes samling. Den første iterasjonen består av fem dyr, blant annet en snegle og et villsvin, som gir liv til den døde flekken mellom Økern senter og grå asfaltløyper. Det kan se magert ut for en som reiser ens ærend til Økern for å oppleve «paviljongen», men familier som ferdes i strøket til fots eller i bil, kan følge med på hvilke nye skulpturer som «materialiserer» seg, og kanskje gjøre seg noen tanker om hvilken rolle akkurat disse skulpturene kan ha i akkurat dette bybildet. Jeg håper også at OSV. vil plassere ut flere åpnere, gjerne abstrakte verk, der barna i større grad kan bruke egen fantasi for å mane frem tolkninger. Dette vil kunne gi et godt grunnlag for å reflektere med barna om det man ser.

Trenger barna formidling?

Et spørsmål som melder seg når man ser på Oslobiennalen som en taus tilstedeværelse, er om man egentlig trenger et formidlingsopplegg for å få med barn og unge. Svaret er ikke utelukkende ja. På sitt beste kan kunst i offentlig rom, som skulpturer i parker, på gatehjørner og plasser i byen, få sitt eget liv og bli en del av minnene våre. De følger oss gjennom barneår med lek, gjennom økende grad av refleksjon når vi blir eldre og til nye opplevelser i møte med egne barn igjen. Kunst har sin effekt også når den ikke er del av en kuratert eller formidlet helhet, slik utstillinger i et museum er: Vi står friere til å skape våre egne bilder og assosiasjoner.

På den annen side: God formidling åpner for nye tanker, og kan avdekke sider av et verk som for en publikummer som er overlatt til seg selv kanskje oppfatter som kjedelig eller uinteressant. Det burde være en selvfølge at villigheten til å tenke nytt som understrekes i programtekstene til Oslobiennalen også omfatter hvordan barn og unge involveres i den offentlige kunsten. At biennalen på nåværende tidspunkt har et formidlingtilbud for voksne, men dette nærmest er ikke-eksisterende for barn og unge, er særs spesielt.

Det er likevel for tidlig til å konkludere. At selve åpningshelgen ikke hadde særlig mye rom for barn og unge som publikum betyr ikke at den fem år lange Oslobiennalen ikke kan bli relevant for dem. Når verkene blir plassert og kunstverk lanseres vil barna også få en mer naturlig plass i det hele, blant annet fordi de i like stor grad er en del av byen og utearealene som finnes som oss voksne. Jeg savner likevel et tydelig formidlingsopplegg for barn og unge. For selv om noen barn vil legge merke til kunsten, er det mange som ikke vil det. Og, enda viktigere, mye av potensialet for refleksjon forsvinner hvis man ikke har verktøy for å snakke med barna om kunsten på en ordentlig måte.