Dette har vært de største utfordringene til DKS

Siden Kulturdepartementet i august kunngjorde at administrasjonen for Den kulturelle skolesekken (DKS) skulle flyttes fra Kulturrådet til Rikskonsertene, har spørsmålene rundt den nye organiseringen skapt debatt.

Den nye organiseringen skal ifølge kulturminister Thorild Widvey bidra til å heve kvaliteten på DKS-arrangementer i hele landet, og skape bedre kontakt mellom skolesektor og kultursektor.

Faglig leder i DKS, Vera Micaelsen, tror ikke den nye organiseringen vil gjøre det lettere å nå disse målene. Hun er likevel positiv til at en sterkere DKS-enhet vil rette oppmerksomhet mot problemet.

– Manglende kontakt mellom skolesektoren og kultursektoren har vært et problem i DKS i alle år. Det er ikke noen grunn til å tro at denne nye organiseringen løser problemet, men jeg håper at økt oppmerksomhet på det kan hjelpe, sier hun.

Skole og kultur på hver sin planet
Micaelsen har vært faglig leder ved sekretariatet for Den kulturelle skolesekken siden 2013. Ifølge henne har DKS hatt to hovedutfordringer: nettopp kontakten mellom skole- og kultursektor, samt manglende mandat til å ta avgjørelser i sekretariatet.

– Det er mange grunner til at skole- og kulturdialogen er utfordrende. Ansvar og engasjement følger gjerne pengene, og de har ligget i Kulturdepartementet, mens selve aktivitetene foregår i skolen. Samtidig er skoleverdenen komplisert, med mange aktører – det er ikke lett å finne ut hvilke nivåer som må snakke sammen for at ting skal fungere. Skolen og kulturen er på hver sin planet, det er vanskelig å knekke den samarbeidskoden, sier hun.

I meldingen fra Kulturdepartementet blir det klart at ansvaret for DKS flyttes fra Kulturrådet til Rikskonsertene. Rikskonsertene skal få nytt navn og blir en såkalt «nasjonal enhet» for DKS. I tillegg får DKS 12,2 millioner kroner ekstra å rutte med. Micaelsen tror en sterkere administrasjon kan være bra for programmet.

– Vi har etterlyst et sterkere sekretariat. Det betyr ikke sterkere sentralstyring, men et tydeligere mandat til å ta avgjørelser. Det kan gjelde alt fra hva tilbudet skal hete til å samkjøre noen felles prosjekter, som forsknings- og utviklingsaktiviteter, sier hun.

– Men sterkere sentralstyring må gå utover noe av den lokale friheten?

– Ja, man må være ekstra våken med tanke på det – store institusjoner har en tendens til å være seg selv nok. Men Den kulturelle skolesekken foregår ikke i Oslo-byråkratiet, og ingen ønsker seg en sentralstyrt etat som tar seg av all programmering. Jeg håper virkelig ikke dette blir noe DKS-diktatur, men noe som gjør at man kan styrke programmet sammen, og at de ikke trenger å gjøre alt hver for seg på hver sin tue. Men det er ikke lett.

Må diskutere kvalitetsbegrepet
Kulturministeren trekker frem flere rapporter som peker på ujevn kvalitet på prosjektene rundt om i landet som en av årsakene bak omleggingen.

– Hvorfor har det vært så vanskelig å sikre like god kvalitet på DKS-tilbudet over hele landet?

– Det sier seg nesten selv. Med 19 fylker og 428 kommuner hvor alle skal programmere og handle selv er det klart at det blir kvalitetsforskjeller. Jeg håper den nye ordningen sikrer at det er riktig kompetanse i leddene som skal gjøre vurderinger. Vi må også prøve å sikre at elevene får møte alle kunstformer. Film- og litteraturfeltene er mindre, men man kan ikke ha barn som går gjennom et helt skoleløp uten å møte på det også. En større enhet vil forhåpentligvis skape en større arena for å diskutere kvalitet, og dermed mer bevissthet rundt begrepet. Det er bra for faglig utvikling.

– Men mange har advart mot å flytte DKS til Rikskonsertene – nettopp fordi her er musikkompetansen allerede svært høy, og det kan overskygge andre kunstformer. Hva tror du om at man likevel har valgt dette?

– Ja, det er det mange som har påpekt, med god grunn. Alle frykter at de andre feltene skal drukne i musikk. Den nye organisasjon er nødt til å ha noen tiltak for å passe på at det ikke skjer, men jeg vet ikke hvordan det er planlagt.

Ikke redd for moralpedagogisk kunst
En av utfordringene DKS støter på er å skape tilbud som oppleves relevante for skoler, elever og lærere. I en artikkel i Klassekampentidligere i høst ble Widveys visjon om at nye DKS «bedre understøtter det pedagogiske arbeidet og bidrar til realisering av skolens læreplanmål» problematisert.

Men Micaelsen er ikke redd for at DKS-prosjektene skal bli læreplanstyrt og miste sin uavhengighet.

– Nei, ikke i det hele tatt. Vi har fått en kunstnerstand i Norge som vet at moralpedagogisk opplæring gjennom kunst ikke er det man trenger.

– Men å kreve at prosjektene er mer relevante med tanke på læreplanene – det må jo styre prosjektene på et vis?

– Ja, men man kan møte det som en kunstnerisk utfordring. Å skape noe som henger sammen med læreplanene er en kunstnerisk utfordring, men det gjør ikke kunsten dårlig. Spørsmålet er hvorfor finner ikke lærerne tilbudene relevante? Vi må forstå lærernes situasjon og komme dem i møte. Det handler ikke om å lære matte gjennom kunst. Det handler om se at kunsten er nyttig for elevene i møtet med andre fag.

Lite involvert
– På Kulturrådets nettsider om DKS står det at «Sekretariatet gir råd til departementene om utviklingen av ordningen basert på faglige vurderinger». Hva har vært deres råd til departementene i omorganiseringen? 

– Vi har hatt møter med departementet og Turid Birkeland (direktør i Rikskonsertene, journ. anm.), men vi jobber nå først og fremst med overlevering. Tidligere har vi påpekt behovet for å styrke et sentralt ledd, og vi har bedt om et eget kontor i alle år. Men selve utviklingen av dette nye har vi ikke vært veldig involvert i. Jeg regner med at det blir mer av dette etter hvert. Nå skal vi lage noe nytt, og de får med vår kompetanse.

– Skal dere som sitter i sekretariatet i Kulturrådet være med til Rikskonsertene?

– Ja, men jeg vet ikke hvordan det blir organisert.

– Skal du fortsatt være faglig leder?

– Hehe, det vet jeg ikke ennå. Kanskje blir jeg resepsjonist?

Teksten er publisert i et samarbeid med Ballade.no.