Vårens debutanter: Det som begynner på K

Det er ikke lenge siden debatten gikk om kjendiser som barnebokdebuterer. I og for seg ikke et nytt fenomen, her i Periskop har litteraturredaktøren klødd seg i hodet over tendensen lenge. Grunnen til kjendis-flommen på barnebokmarkedet er enkel, ifølge forlagene: Kjendiser fra skjerm-medier er gode historiefortellere. Og historier kan fortelles i mange formater. At forfatterne i tillegg har følgerskarer i digitale fora, er selvsagt en bonus.

I denne saken anmelder vi Fridtjof Stensæth Josefsens Korpset som tok til høyre i stedet for venstre (illustrert av Bård Sletvold Torkildsen) og Per Dybvigs De står i kø (illustrert av ham selv). Begge er barnebokdebutanter denne våren, begge har skrevet en bildebok for målgruppen 3-6 år, og begge er en slags kjendiser: Josefsen fra diverse humorprogram, Snøfall 2 og barneteater. Dybvig gjennom å ha illustrert store boksuksesser som seriene om Svein og rotta, Reven og grisungen og Doktor Proktor. Denne gangen skriver han også selv.

«Korpset som tok til høyre i stedet for venstre»: K for korps og kjendis

Å skrive barnebok er ikke lett. Eller: å finne en idé som kunne fungere som barnebok, var kanskje det som var vanskeligst for komiker Fridtjof Stensæth Josefsen. Til NRK innrømte han at det heller ikke var hans idé å skulle skrive barnebok – men da forlaget spurte, tenkte han som Pippi: Det har jeg ikke prøvd før, så det klarer jeg sikkert.

Korpset som tok til høyre i stedet for venstre er opprinnelig en sketsj-idé fra komikeren. Etter hvert kom han og forlaget frem til at den også kunne fungere som barnebok. Og tanken er god, taimingen smart: Norge elsker korps, særlig på våren. Stadig flere barn spiller i korps. Nå boken attpåtil slippes i passelig tid før 17. mai, er det smart av forlaget.

Ideen er det ikke noe å si på: Ranglebakk skolekorps skal ut og marsjere på 17. mai – og de er blant korpsene i Norge som skal spille foran kongens slott. Men i et kryss tar de til høyre i stedet for venstre, og begir seg ut på en marsj som tar dem så å si jorda rundt. Utslitte kommer de tilbake til det fatale krysset i kveldinga – og har glemt hvilken vei de skal gå.

K for kortfilm

Historien er på et vis ellevill. Men den blir ikke ellevilt fortalt. Både korpsbarna og dirigenten fremstår som ganske flate karakterer. Spesielt gjelder dette den sosialt tonedøve dirigenten, som ikke skjønner at veien til Slottet ikke går via ei fiskeskøyte, Eiffeltårnet og Colosseum. Barna reagerer på den snåle reisen, men de hører på sjefen og marsjerer i vei.

Det merkes at dette egentlig var en sketsjidé. Det hadde den også fungert utmerket som, særlig fordi en slik fortelling er avhengig av detaljspill fra den ignorante lederen for at den skal bli virkelig morsom. Et spill Josefsen har stålkontroll på, bare sjekk ut småsketsjene på hans Instagram-konto. Heller enn å skrive om dirigenten, burde han blitt gitt muligheten til å lage en kortfilm og spille hovedrollen selv. Potensialet som ligger i karakteren skinner godt gjennom i Josefsens korte opplesning fra boken i dette innslaget fra NRKs Nyhetsmorgen.

Boken mangler også tydelig variert mimikk hos karakterene, noe målgruppen 3-6 år trenger for å forstå at dette korpset virkelig er på ville veier. Det illustrasjonene likevel får godt frem, er at korpset absolutt er på feil sted. Men verken tekst eller illustrasjoner utnytter potensialet som ligger i karakterene.

K for konstrast

Det er som om det ikke er en indre drivkraft bak fortellingen, slik det er på Josefsens Instagram-konto. Kanskje handler det om at dette ikke var en historie Josefsen selv i utgangspunktet hadde et sterkt ønske om at skulle bli til en bok for barn, og da skal det noe til for at det blir en høydare innen norsk barnelitteratur.

Det som er fint, er at Josefsen overlater mye av narrativet til illustrasjonene. Teksten er konsentrert og dialogpreget, og kontrasten ligger nettopp mellom hvordan de ganske vanlige replikkene faller og konteksten de faller i. Å holde marsjtakten på en sandstrand: Komplisert. Å spille «Ja, vi elsker» og bli jaget av isbjørn samtidig, er heller ikke så lett.

Ett sted er samspillet mellom tekst og illustrasjon spesielt godt i Korpset som tok til høyre i stedet for venstre. Det er når korpset har tatt seg en matpause i Hellas og dirigenten sier de jammen ikke skal klage over det strålende været på 17. mai. Hvorpå de på neste side marsjerer i pøsregn og vann til livet.

K for kongen

Jeg tror denne fortellingen hadde hatt mer å tjene på å gå opp i målgruppe. 6-9-årsalderen er tiden mange barn begynner å gå i tog og får muligheten til å begynne i korps. Dette kunne utfordret Josefsen til å utvikle karakterene til den sketsjen han så for seg, i tillegg til å gi fortellingen og karakterene mer særpreg – rett og slett gjøre det mer ellevilt.

En kan spørre seg hvor mange fireåringer som vet hva Colosseum er for landemerke eller hvor mange som forholder seg til sydlandsk siesta. Ord som formasjon og skjebnesvanger må trolig forklares for barnehagebarna.

Vendepunktet i boka er at barna tar grep, setter dirigenten til side og får korpset trygt hjem. Men barnas grep oppleves ikke avgjørende nok i fortellingen.

Fridtjof Stensæth Josefsen, som 6-9-åringen trolig husker at spilte museumsvakt i Snøfall 2, har også spilt rollen som Willy Wonka i Charlie og sjokoladefabrikken på Det Norske Teatret i 2019 og rollen som regissør H. C. Johansen i Nationaltheatrets Nattergalen tidligere i år. Mellom de to forestillingene har han tatt store steg i forhold til hvordan han møter målgruppen barn som skuespiller, og særlig i Nattergalen var detaljspillet godt.

Korpset som tok til høyre i stedet for venstre er en fargesterk, gjenkjennelig og veldig norsk fortelling. Det er gøy med bøker om korps. Bare synd Ranglebakk-gjengen aldri når frem til kongefamilien. For tenk om kongen, dronninga eller sjølvaste Durek Verrett hadde stått på balkongen og funnet på noen spell da de marsjerte forbi?

Men jeg ser det levende for mitt indre øye – Josefsen som dirigenten i fri galskapsutfoldelse.

Anmeldelse av De står i kø kommer etter bildet og anbefalingene. 

«De står i kø»: K for kø og krumspring

Det er to ting som utmerker seg med Per Dybvigs bildebok-forfatter-debut: Hyllesten til kjedsomheten (og hva den kan utløse) – og den ekstreme lysten til å tegne man får bare av å åpne boken.

Per Dybvig er en av Norges mest anerkjente illustratører, og en illustratør det skal godt gjøres ikke å ha møtt i løpet av en oppvekst i dette årtusenet. Dybvigs tegninger har fulgt Doktor Proktor-universet og serien om Reven og grisungen, blant annet. Der Torkildsens illustrasjoner i korps-boka har klare fargefelt og tydelige konturer, er Dybvigs mer mystiske – her blander fargene seg, illustrasjonene har en egen dybde. Dybvig tegner alt for hånd, og da er det lett å fortape seg i detaljene i illustrasjonene: Hvordan blyanten har beveget seg, hvordan fargene blandes. Dette er håndverk på sitt mest analoge vis.

K for Kvist

Den som har lest Dybvigs prisbelønte voksenbok Jegeren (Cappelen Damm 2015), vil kjenne igjen varianter av noen av de snåle vesenene som dukker opp i De står i kø. I bildebokdebuten er Dybvig tilbake i skogen sammen med en rekke underlige skapninger. Denne gangen i et fargerikt og fortsatt ganske skrudd, men mindre dunkelt univers enn Jegeren presenterte.

Utgangspunktet er det lille dyret Kvist, som kjeder seg og vil finne noen å leke med. Et gjenkjennelig utgangspunkt for enhver leser. Det viser seg at det ikke er så rart Kvist ikke har funnet noen som vil leke, for hele skogen står i kø(!). «Gøy!» tenker Kvist og vil bli med. Det er lettere sagt enn gjort, for køen er endeløs, den har verken begynnelse, midte eller slutt. Kvist må finne sin plass i kø-hierarkiet. I sin ensomhet skjønner han at det aldri kommer til å gå.

Men! Naturen kommer ham til unnsetning. Snart er Kvist den eneste operative i hele køen – og leken begynner.

K for kjedsomhet og kaos

Kanskje kan man kalle dette en historie om underdogen som slår tilbake.

På ett plan er De står i kø en bok om lek og kjedsomhet og om hvordan fantasi kan løse det meste. Boken viser hvordan det går an å håndtere utenforskap, og den heier på de fantasirike løsningene. Dessuten spiller naturen kulturen et puss her – det er naturen selv som kommer Kvist til unnsetning slik at han kan få mulighet til å finne sin plass og innlemmes i fellesskapet. De køstående (for det meste) store dyrene har innordnet seg noe unaturlig: De leker ikke, de står i kø – og de vet ikke hvorfor. Den kultiverte sivilisasjonen har tatt kontroll over naturens vilterhet, og den holder stand: Køen strekker seg gjennom vinter, spirende vår, sommer og høst. Altså er naturen en mektig faktor det kultiverte har glemt å ta med i ligninga. Dumt for køen, bra for Kvist.

På et annet nivå er dette også en håndbok i hvordan gripe an livet. Når Dybvig lar flere årstider spille seg ut blant dem som står i kø, understreker han samtidig en slags standhaftig viljeløshet (om det går an å si) – en evne til nærmest meningsløs tilpasning. Mot denne ensformigheten lar Dybvig Kvist ta grep når muligheten byr seg. Det er leken som redder Kvist, hans oppløsning av køens satte regler er med på å gi ham en plass i fellesskapet. Han går fra å være utestengt til å bli nøkkelen til kaos og ny orden.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene. 

K for kløe

For 3-6-åringen er tema som venting, kjedsomhet og det å ikke få bli med i leken noe de vet hva er. Men boken er verken alvorlig eller tung. Kvists urokkelige innsats og oppfinnsomhet gjør ham til en karakter det er lett å identifisere seg med. Humoren ligger i hver strek og i hver karakter. Det er så mye å oppdage – illustrasjonene har mange lag og historier, tegningene er fortellingen. Illustrasjonene er som en langsom, detaljrik sketsj uttrykt gjennom en mengde fantasieggende karakterer. Her er plass til mange flere historier som leseren kan finne på selv.

Det er ikke sikkert denne boka er barnas umiddelbare valg i mylderet. Men det er en bok som har potensial til å bli lest i filler.

De står i kø er en bildebok å vende tilbake til. En bok som passer leseren som liker å fundere, er nysgjerrig, som liker å gå på jakt i historien.

Dessuten: Klør det ikke i fargeblyantfingrene nå, gjør det det aldri.