Vårens debutanter: Fri meg fra barndommen

Fra hestebok via et fantasyunivers til en tegnet dagboksroman – vårens debutanter byr på god sjangerbredde. Jenter i spiringsalderen har hovedrollene. På vei ut av barndommen erfarer de å stå utenfor venneflokken.

Dessuten vokser alle tre opp med en alenepappa. At ingen av forfatterne gjør det til noen hovedsak, men snarere en selvsagt forutsetning, er en styrke.

«Alma Freng og Solfangerne»: Blek helt gir lite

På en solstrålende idé flyr boka likevel i mål.

Til tross for at lufta er renere og klimautslippene optimistisk lave i øyeblikket, glemmer vi ikke følelsen av å kunne minske avstander, ta kontroll over tid og rom, ved å sette oss på et fly.

For Alma er det å fly vekk fra traurigheten som hviler tungt over tilværelsen ren ønskedrøm, da hun for n’te gang skal finne venner på ny skole. Som svært mange barnebøker tar Ida Tufte Michelsens Alma Freng og Solfangerne utgangspunkt i en stusselig virkelighet.

Alma er et ensomt barn på stadig flyttefot med faren. Hun vokser opp i en dystopisk fremtidsvirkelighet med en totalitær samfunnsorden.

Ned i det jevnt grå livet daler en flyvende farmor som betror Alma at hun egentlig stammer fra Solfangerslekten. Med et genetisk fortrinn kan de fange solstråler, fly av gårde på dem og reise i tid. Herfra utvikler boka seg også i en parallell magisk verden, men uten å slippe taket i hverdagsvirkeligheten.

Ingen Harry Potter

Forlaget lokker voksne kjøpere med at boka minner om Harry Potter. Det faller ikke heldig ut. Personligheten til Alma er litt flat. Hun har veldig få egne tanker. Forfatteren skaper ikke dybde i figuren. Rett nok kjefter en lærer på barna dersom de skulle finne på å tenke selv. Det burde likevel ikke hindre Michelsen fra å gjøre hovedperson litt mer sjelfull.

Muligens vil forfatteren veie opp for sin bleke helt ved å drysse små finurlige handlingselementer over manuset. Alma utstyres også med en rekke magiske hjelpemidler. Men nytten av alle redskapene er ikke helt tydelig.

Det skorter litt på å bygge et konsistent romanunivers. Byggeklossene festes ikke godt nok i handlingen som blir litt for intrikat og snirklete. Teksten lider under å være litt overlesset.

Kanskje legger jeg mer merke til dette enn målgruppen vil gjøre. Kan hende vil barn fenges av mye handling og snodig magi. Men noen vil ha vansker ved å kjenne seg igjen i Alma. Hun byr på for lite av seg selv.

Forfatteren bør likevel roses for ideen om å fly på solstråler. Den gir et fiffig skråblikk på klima- og miljøspørsmål. Den andre av bokas bærende ideer, tanken om å kunne kontrollere menneskers tid, er et evig tema. I kjernen av bokas konflikt står et skjebneråd som avgjør hvem som skal få leve. Finner vi egentlig noe mer høyaktuelt i disse tider? Slikt gir overskudd for den som skal lese høyt.

«Ti kniver i hjertet»: Vinner på viktig budskap

For meg er Ti kniver i hjertet en filmklassiker fra nittitallet, basert på romanen Gutten som ville være en av gutta av Lars Saabye Christensen. For denne boka er Gabrielles verslinjer fra 2014 like relevante som for Nora Dåsnes’ grafiske roman av året med samme tittel som filmen. I sangen er den utkårede vekselsvis jente og gutt:

Ti kniver i hjertet, jeg sverger
Han gav meg ti kniver i hjertet, jeg sverger
Ti kniver i hjertet, jeg sverger
Hun gav meg i kniver i hjertet, jeg sverger

God skildring av jenteallianser

Nora Dåsnes har med Ti kniver i hjertet skapt en grafisk dagboksroman for ni- til tolvåringer som handler om å langsomt erkjenne at ens egen identitet ikke ligner de fleste andres.

Som artikkelens øvrige debutanter tar hun utgangspunkt i en overgangsfase. Tuva skal begynne i sjuende og gleder seg til å treffe venninnene etter ferien. Når de møtes, har én av dem fått kjæreste og trekker seg unna de andre. Konflikten det skaper, er godt skildret. Nyansene i jenters hang til å inngå allianser kommer fint frem. Dåsnes viser hvordan følelser går på autopilot og at ungene i ulik grad kontrollerer reaksjonsmønsteret sitt.

Dagbokkonseptet sjarmerer også, men totaliteten blir litt lettvint. Bilde og tekst skaper et uttrykk som kan treffe med sin enkle autentisitet. Særlig litt yngre barn enn målgruppen vil nok ha glede av en lett tilgjengelig bok som formidler et viktig budskap så klart og utvetydelig positivt. Unger som jakter på bøker om skeiv identitet henvises ofte til engelske titler rettet mot ungdom, så en tegneserieroman om temaet er mer enn tiltrengt.

Forenklet beskrivelse av skeivhet

Men spirende fornemmelser av skeivhet er ofte langt mer komplekse enn det tegningene forteller. Siden dette er en grafisk roman, tror jeg fint den kunne vist mer usikkerhet, tvil, skam, angst og et vagt håp om aksept. Tegningene formidler derimot erkjennelsen entydig og ukomplisert i et litt rosa skjær. Mange sitter med andre erfaringer. Da blir dette for enkelt.

Dessuten bør ikke barn undervurderes. Uttrykket er i overkant naivt. Det er ikke helt greit å snakke ned til alle de unge gode leserne i den gruppa forlaget retter boka mot. Til dels vil en elleve-tolvåring bare kunne bla seg gjennom – det ser jeg ikke helt poenget med.

Budskapet om det ukompliserte i at den utkårede tilhører samme kjønn bør likevel applauderes. Dessuten er dette flettet inn i allmenne opplevelser av vokster og å kjempe for sin plass i fellesskapet. Det virker inkluderende og gir tillit til fremtiden.

Å stå alene, utenfor gjengen, og få erfaringer som gjør deg annerledes enn de andre, minner jo faktisk litt om temaet i Gutten som ville være en av gutta. Så tittelens kapasitet til å skape sterke referanser er definitivt en styrke for den voksne leseren, mens vi blar oss gjennom dagboka.

«Den hvite hestens hemmelighet»: Bratt læringskurve

Sjarmerer med likandes jeg-forteller.

Maren Ørstavik overbeviser med en dramatisk hesteroman. Den hvite hestens hemmelighet gjør inntrykk med en likandes jeg-forteller en lett knytter seg til. Heddas stemme vil sikkert nå mange lesere i målgruppen. Men jeg stusser over et lett oppdragende anslag i siste del av boka.

Allerede på de første sidene etableres konflikten. Hedda skal begynne å ri fordi hun trenger flere venner på den nye ungdomsskolen. Som ny blir hun henvist til ponnier. Klassekameratene sitter derimot høyt til hest på egne dyr. Mindreverdighetsfølelsen svir inderlig. Men selvtilliten løftes mange hakk av at den menneskekresne hesten Wolfgang foretrekker Hedda. Båndet mellom henne og hesten forsterkes av at begge har synlige arr på kropp og sjel. Men hva er Wolfgangs fryktelige hemmelighet og hvorfor får absolutt ingen ri på han?

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Urettferdig utfall

Det ligger i kortene at Heddas følelse av litenhet og trang til å utforske hestens gåte skal føre til dramatikk. Selv om det tar litt tid før pageturner-effekten etableres, så har forfatteren skapt en grundig oppbygget spenningskurve.

Til slutt må jeg-fortelleren bøye nakken, noe som føles mektig urettferdig – for vår sjarmerende antihelt må finne seg i at de umoralske seirer. Det er vanskelig å svelge både for henne og leseren.

Ørstavik har på mange måter skrevet en bok om å dannes. Hedda lærer av sine feil, og hun må sanne at andre barn har materielle goder hun ikke kan få. Samtidig er boka litt pessimistisk på opprørerens vegne. De voksne får all rett. Jeg skulle ønske at Hedda hadde fått litt mer anerkjennelse for sin rettmessige indignasjon. Det er mange rampunger i litteraturen. De refses, men får ofte en slags moralsk rett. Her blir viljen i den opprørske barnehelten for kuet, jeg etterlyser heiaropet på rampungen. Det er duket for skikkelig revansje i neste bok.

Maren Ørstavik er tidligere redaktør for Periskop. Boka anmeldes derfor av en ekstern kritiker.