Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Vårens debutanter: Raringene ruler i «Portalpilotene», «Ninjarobot» og «Ikke lov å le»

KATEGORI

Litteratur,

PUBLISERT

torsdag 17. juni 2021

I den identitetsformende fasen som slukealderens pre-teens går gjennom, banker tre debutanter inn det viktige og vakre budskapet om at rar er bra. Rar er faktisk best.

↑ Stian Gulli: «Portalpilotene», illustrert av Sigbjørn Lilleeng. Foto Aschehoug / Kine Jeanette Solberg: «Ikke lov å le», forsideillustrasjon: Sunniva Krogseth. Foto: Aschehoug / Torkil Torsvik: «Ninjarobot», illustrert av Olve Askim. Foto: Ena

Når hverdagen er trå, er det godt å forsvinne inn i noe annet. For eksempel en annen verden. Ønske at man var noe annet eller en annen. Og i virvaret som folder seg ut når man nærmer seg tenåringsalderen, er det lett å ønske seg bort og vekk. Men man kommer ikke utenom at man er den man er. Flukt kan være utviklende, men virkeligheten er der like fullt. Debutantene Stian Gulli, Kine Jeanette Solberg og Torkil Torsvik tar på hver sin måte utgangspunkt i ulike typer fluktlandskap i sine ferske romaner.

Portalpilotene


Roman av Stian Gulli

Illustrert av Sigbjørn Lilleeng

Målgruppe: 9-13 år

Aschehoug 2021

«Portalpilotene» av Stian Gulli. Illustrert av Sigbjørn Lilleeng. Foto: Aschehoug

«Portalpilotene: Det første oppdraget»: Gamification av livet

Kan hende kunne livet vært enklere å håndtere noen dager om det var som et spill. Der kunne man utføre oppdrag man innerst inne visste at man hadde det i seg til å klare, gjøre noe som betyr noe, og deretter levle slik at flere fantastiske ting kan skje.

Stian Gulli følger en velbrukt oppskrift når han lar hovedpersonene i Portalpilotene nærmest snuble seg inn i en annen verden. Etter at Melvin og Adi har rømt fra skolens bølle, kræsjlander de i et skjelett som ligger på bakken. Skjelettet har et nøkkelknippe i hånden, og en av nøklene passer til en lås de finner i nærheten. Forviklinger gjør at de forviller seg inn i et oppdrag i en annen dimensjon. Der må drager bekjempes og farer overvinnes. Men dette er ikke ukjent for dem. Fart, spenning og dataspill er de godt kjent med fra før. Bare ikke på ekte.

Stian Gulli følger en velbrukt oppskrift når han lar hovedpersonene i «Portalpilotene» nærmest snuble seg inn i en annen verden

Noe som er gøy

Med rause doser situasjonskomikk og klare gaming- og rollespillreferanser har Gulli skrevet en roman som kan appellere til lesere av eksempelvis serien om gutta i trehuset. Humoren og metablikket har noe felles, uten at de to seriene nødvendigvis ligner av den grunn.

Som med fortellingen om de to karene i trehuset, er også dette to hovedkarakterer det er lett å plassere og kjenne seg igjen i – her er det den usikre nerden og den sårbare tøffingen. Men historien bærer også i seg en visshet om at det kommer til å gå bra allerede fra starten av. Det er et fint premiss å legge for å bli med ut på et eventyr, ikke minst for de leserne som egentlig er mest interessert i bøker om noe som er gøy. Og dem er det mange av.

De to eventyrerne i «Portalpilotene» av Stian Gulli og Sigbjørn Lilleeng. Foto: Aschehoug

Stian Gulli. Foto: Kristoffer Eliassen / Aschehoug

Tonen er hverdagslig og samtidig oppfinnsom

Spilloppaktig effektivitet

Språket er fartsfylt, og de korte kapitlene stappet med forunderlige scener. Morsomme mellomtitler som «Ut på tur, sur» eller «En lykkelig scene» fulgt av «En ulykkelig scene» skaper en lun tone i boka. Kapitler så korte som dette: Tittel: «Døde vi?», tekst: «Nei.» viser en slentrende, spilloppaktig effektivitet som jeg tror er på lag med målgruppa.

Tonen er hverdagslig og samtidig oppfinnsom, et eksempel er uttrykket «å dingle noe», som Gulli bruker ved flere anledninger. Forfatteren gjør også flittig bruk av versaler, som i «Kom nærmere da, MØKKAFJELL!» (om fjell i det fjerne det er vanskelig – men nødvendig – å nå). Versalgrepet har andre forfattere også tatt i bruk i bøker for barnetrinnet i det siste. Blant annet Lars Mæhle i serien Mysteriene på Maribakken skole (Ena forlag). Kan hende handler det om å komme tettere på barnas eget språk.

Sigbjørn Lilleeng. Foto: Agnete Brun / Aschehoug

Inn i rollespillet

Også denne boken er illustrert. Sigbjørn Lilleengs raffinerte tusjtegninger gir dybde til de to snodige portalpilotene og er med på å gi karakterene et bredt følelsesregister, noe jeg synes er fint.

For det er ikke til å komme utenom at det er to følsomme typer vi har med å gjøre i Portalpilotene. Dragen de må bekjempe har åpenbare paralleller til skolens bølle, som de nettopp har rømt fra. Melvin og Adi henviser stadig til verdenen de egentlig hører hjemme i, til YouTube-videoer og spill de spiller. Men her er det umulige mulig: XP-ene renner inn på ekte når de uskadeliggjør en kjempe, de når nye nivå og får nye evner og krefter plassert i sin egen kropp.

Melvins rollekort i «Portalpilotene». Illustrasjon: Sigbjørn Lilleeng. Foto: Aschehoug

Å bli kastet inn i en absurd verden kan gi dypere litterær mening for dem som beveger seg i spillenes fiksjonsunivers daglig

Lenge levle livet

Samtidig er romanen en tradisjonell fortelling om at det til syvende og sist er seg selv de må stole på, og at vennskap og samhold er helt nødvendig for å overleve. Melvin og Adi utstyres med evner som de ikke helt vet hvordan de skal kontrollere eller utnytte, og når de ankommer verdenen, er det som underdogs de luxe. Men de klarer selvsagt brasene, og styrken ligger i at den krever at de gjør et dypdykk i seg selv.

Spill- og YouTube-kultur for barn har mange sider som for voksne kan virke overfladiske. Stian Gulli drar nytte av dette i Portalpilotene, men presenterer samtidig en virkelighetsflukt som knytter seg tett til virkeligheten. Underholdningsgrepet er åpenbart, men det å bli kastet inn i en absurd verden kan gi dypere litterær mening for dem som beveger seg i spillenes fiksjonsunivers daglig.

For det handler om å levle – både i spillet og i virkeligheten. Og til det trengs mot.

Ikke lov å le


Roman av Kine Jeanette Solberg

Målgruppe: 9-13 år

Aschehoug 2021

«Ikke lov å le» av Kine Jeanette Solberg. Forsideillustrasjon: Sunniva Krogseth. Foto: Aschehoug

«Ikke lov å le»: Utenforskapets smarte blikk

Kine Jeanette Solberg leverer en grundig gjennomtenkt og gjennomarbeidet bok med Ikke lov å le. Ved hjelp av gode bilder, lekent språk og en ufiltrert hovedperson har Solberg skapt en bok om den vanskelige tilknytningen.

Noen ganger er verden i utakt med Kaja. Det er ikke enkelt når man har flyttet fra byen til et mindre sted, ønsker seg venner og har bursdag om bare noen uker. Det er mye som skal falle på plass for Kaja i løpet av den korte, innholdsrike romanen Ikke lov å le. Det fine er at forfatter Solberg får det til gjennom grundig utvalgte språklige bilder, fine og treffende beskrivelser av miljøet og landskapet historien foregår i – og en god dose galskap. Det siste er kanskje det beste.

Ønske seg en venn

I teateret er det en uskreven regel at tar man først en rekvisitt inn i et stykke, så skal den gis mening. Brukes igjen og slik tillegges vekt, ikke bare være staffasje. I romaner er dette også tilfelle, at elementer som bringes inn, ikke bare skal være der fordi det passer, men gis mening. Det kan føre til en oppskriftsmessig bruk av virkemidler, en følelse av at altbrukes. Slik er Ikke lov å le – alt brukes. Men det gjøres subtilt, smart og meningsbærende, og boken oppleves som et ganske så helstøpt stykke romanarbeid.

Kaja representerer en tiårings skråsikkerhet og sårbarhet i møte med verden. Romanen omfavner det som ikke er helt A4, det smarte blikket utenforskapet kan gi. Kaja vil gjerne passe inn, men er ikke alltid med på spillereglene – det har skapt og skaper trøbbel for henne. For hun passer ikke inn i klassens mønster. Solberg gjør dette til hennes styrke og sårbare punkt. Kajas fortelling om seg selv er en fin innføring i hvor vid tanken og verden egentlig er. Elementer som er enkle å applaudere, men som ikke hjelper Kaja når det eneste hun ønsker seg, er en venn.

Et ganske så helstøpt stykke romanarbeid

Kine Jeanette Solberg. Foto: Agnete Brun

Frekt og freidig

For Kaja er det enklere å forholde seg til voksne enn til medelever og jevnaldrende. Voksne gjennomskuer hun mønstrene til, det er vanskeligere hos klassekamerater. Solberg skriver inn en avstand som gjør venneverdenen komplisert for Kaja. Men hun leverer også flere stikk til den voksne konsensus-verdenen når hun lar Kaja dissekere pedagogiske vendinger og fraser fra «nå må vi snakke sammen»-situasjoner. Disse situasjonene handler egentlig om å fortelle Kaja hva som er riktig og hva som er galt. De er satt i et språk mange barn i dag trolig kjenner igjen.

Frekt og freidig lar Kaja seg fly bort i tanken under disse seansene – det er kanskje ikke spesielt korrekt, men det oppleves utrolig befriende for den som leser. For når de voksne er enige, er det slett ikke alltid det skjer på barnas premisser.

Problemer som ikke forsvinner

Ikke lov å le, derimot, opererer med Kajas premisser. Til godt og til gale, det går jo ikke alltid bra for det. Til slutt ser Kaja seg nødt til å ta med seg den gærne nabodama og rømme. Ikke at det heller går så bra, men det er, oppskriftsmessig nok, en forløsende faktor. Solberg følger opp alle de røde trådene hun har lagt ut i løpet av boken og skaper bilder som henger sammen og gir mening. Men slik jeg leser romanen, er Solberg også tydelig på at ting ikke løser seg selv – heller ikke når det blir bursdagsfeiring til slutt. Hvor stor innsikt karakterene har fått, hvor mye endring rømningsforsøket fører til, er ikke nødvendigvis tydelig i denne fortellingen.

Med det er Solberg trofast mot prosjektet i Ikke lov å le: Hun lar Kaja drive historien, men gir henne også ansvar for å bære den videre, løse knuter som knytes når godfølelsen har lagt seg. Det er ikke eksempelvis gitt at Kaja har oppnådd sinnemestring selv om hun har gjennomgått mye i løpet av romanen. Og da er problemet fortsatt til stede – slik det skummelt nok vil være i virkeligheten også.

Slik jeg leser romanen, er Solberg også tydelig på at ting ikke løser seg selv

Koko-gærne

Treffende og poengterte replikker er en berikelse i denne boka. Det er befriende når Solberg smått latterliggjør alle alt blir bra-regnbuene som henger slukøret og falmende i mangt et vindu rundt omkring. Språklig lener hun seg mot det taktile og sanselige, og koko-gærne nabokjerringer får lov til å sette standard i en tilværelse der mye handler om å passe inn. Naboen har mer oppfinnsomhet enn den mest crazy YouTuber, bare på en litt gammel dame-aktig måte. Når hverdagens grå igjen skal hylle dem inne en dag, er det en trøst å vite at regnbuen finnes i nabohuset.

Ninjarobot. En superhemmlelig skoledagbok


Roman av Torkil Torsvik

Illustrert av Olve Askim

Målgruppe: 9-12 år

Ena 2021

«Ninjarobot» av Torkil Torsvik, illustrert av Olve Askim. Foto: Ena

«Ninjarobot. En superhemmelig skoledagbok»: Menneske versus maskin

Det finnes knapt noe mer fremmedgjørende enn å være ny på et ukjent sted og ikke kunne en eneste sosial kode. Frykten for å dumme seg ut kan lamme mang en førstereis-situasjon, og slik er det for Nils. Han er halvt menneske, halvt robot – og fullblods ninja. Nå skal han begynne på skolen. I syvende klasse.

Ninjarobot. En superhemmelig skoledagbok er en fartsfylt og underholdende fortelling om outsiderne som redder verden. Ninjaroboten Nils havner i alt som kan oppstå av pinlige situasjoner allerede første skoledag. Mester i matte og kampsport, men aner ikke hvordan han skal si «Hei» i et naturlig stemmeleie. Nils er programmert av koderen Mamma til å henge med de kule og holde seg unna de mindre populære – men så slår samvittigheten inn.

En fartsfylt og underholdende fortelling om outsiderne som redder verden

Torkil Torsvik. Foto: Geir Dokken / Ena

Ninjaroboten er selve kroneksemplet på umodenhet når det kommer til følelser, sosiale koder og taus kunnskap

Software og samvittighet

Hva skoledagbok har med dette konseptet å gjøre, er mindre klart. Det er også mindre viktig. For Torkil Torsvik har først og fremst skrevet en sprø fortelling om teknologi som har kommet ut av kontroll og en ond fyr som ønsker verdensherredømme. Samt en oppfinnermamma som bruker sin egen ninjarobotsønn som middel for å oppnå sine mål – og redde verden. I tillegg kommer skolens kjipeste klyse, søstera hans (hun alle blir forelsket i) og den eiegode Star Wars-nerden som når alt kommer til alt er den man kan stole på.

Ninjaroboten er selve kroneksemplet på umodenhet (eller rettere: uvitenhet) når det kommer til følelser, sosiale koder og taus kunnskap. Leseren kan projisere all sin usikkerhet rundt sosiale situasjoner rett inn i Nils, vel vitende om at han dummer seg ut i omtrent alt han foretar seg. På forhånd er han programmert til å klare seg bra sosialt på skolen – få de «rette» vennene (klysa), oppfylle mammas plan – men det vet han ikke selv. Problemet oppstår når den menneskelige siden hans, følelsene og samvittigheten, opponerer mot programmeringen han er utsatt for. Han må velge mellom fornuft og følelser, software og samvittighet, mellom tvang og fri vilje. Nils klarer ved hjelp av Star Wars-vennen Boba å fri seg selv fra mønsteret han er plassert i. Det gjør han gjennom en kombinasjon av vanvittige ninjaevner, overstyring av datahjernen og å låne øre til samvittigheten.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsen. 

Ninjaroboten Nils utstyrt med mammas veske i stedet for skolesekk til skolestart i syvende klasse. Enhver tween sitt mareritt. Illustrasjon: Olve Askim, hentet fra «Ninjarobot» av Torkil Torsvik. Foto: Ena

Ninjakunster. Lett som en plett når man er ninjarobot - imponerende for Star Wars-nerder og andre ikke-roboter. Illustrasjon av Olve Askim fra Torkil Torsviks «Ninjarobot». Foto: Ena

Som lignende bøker i sjangeren viser også Ninjarobot at viljen til det gode gir deg de viktigste kreftene

Kurere skolestartangst

Bokens karikerte persongalleri gjør utenforskap-historien til en fortelling om usikkerhet dratt helt ut. Det gjør den også mer underholdende enn sjelegranskende. Det er ikke vanskelig å skjønne hvem man skal sympatisere med, og det gir også forfatteren mulighet til å lage dedikerte Star Wars-nerder med hjemmelagd jetpack på ryggen og en usikker førstereis-robotgutt. Det er ingen tvil om hvor sympatien skal ligge, ingen tvil om hvem som er skurken, og ingen tvil om hvilke egenskaper som gjelder hvis verden skal være et godt sted. Som lignende bøker i sjangeren viser også Ninjarobot at viljen til det gode gir deg de viktigste kreftene.

Ninjarobot er en fartsfylt bok. Olve Askims illustrasjoner kler boken godt. Ikke minst underbygger de kulheten i robotens vanvittige ninjaevner. Stort sett er illustrasjonene i sort/hvitt, enkelte ganger med noen elementer i en sterk rødfarge, noe som både forsterker ninjapreget og gir liv til historien. I det aller første kapitlet er en helsides illustrasjon med detaljert beskrivelse av ninjahjemmet dessverre plassert slik at den bryter opp teksten. Det er uheldig, særlig når det skjer i bokens første kapittel.

Ninjarobot er en klassisk historie om å finne sin plass. Om å våge å gjøre det man tenker er riktig, om å trosse kreftene som vil noe annet, og om å tørre å skille seg ut. Ninjarobot-grepet hever en klassisk historie og gjør boka lett å lese – liten skrift til tross. For den som gruer for skolestart må dette være et supert oppspark: Det kan neppe gå verre enn det gjør med Nils. Og det blir jo bra til slutt.

Nils lander stødig. Selv for en ninjarobot kan skolestart gå bra. Illustrasjon av Olve Askim fra boken «Ninjarobot» av Torkil Torsvik. Foto: Ena

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·