Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Vårens debutanter: Skeive historier fra bygda

KATEGORI

Litteratur,

PUBLISERT

tirsdag 8. juni 2021

Samlagets to debutanter denne våren er del av en ny og tiltrengt litteraturbølge for barn og unge: Bøker med skeiv tematikk. Vi anmelder «Svarttrasta syng om natta» av Tone E. Solheim og «Kampen» av Geir Egil Eiksund.

↑ Geir Egil Eiksund: «Kampen». Omslagsillustrasjon: Laila Myrseth Tryggeset / Tone E. Solheim: «Svarttrasta syng om natta». Omslagsillustrasjon: Anja Dahle Øverbye. Foto: Samlaget

Både Kampen og Svarttrasta syng om natta er medrivende og velskrevne romaner, med utgangspunkt i sympatiske prosjekter. Bøkene er en del av en ny og tiltrengt bølge av barne- og ungdomsbøker med skeiv tematikk.

Særlig er det behov for bøker om unge gutter som avviker fra kjønnsnormer, og førstnevnte er i så måte et kjærkomment prosjekt. Det er også denne boka som i størst grad adresserer utfordringer knyttet til identitet og skeivhet. Svarttrasta syng om natta er på sin side forbilledlig i sin ukompliserte og naturlige fremstilling av å være forelska i en av samme kjønn.

Der «Kampen» dekker siste del av barneskolen, skildrer «Svarttrasta syng om natta» ukene etter oppstarten på videregående

Ulike målgrupper

I Geir Egil Eiksunds Kampen møter vi Andreas, en veltilpassa organistsønn på elleve som gleder seg til onkelen skal komme på besøk fra Oslo. Hans eneste bekymring er om han er god nok på orgel og til å spille fotball. I Svarttrasta syng om natta av Tone E. Solheim har hovedpersonen heftigere ting å stri med. Edith føler seg verdiløs og uelskbar. Hun sliter med å kontrollere sinnet sitt, og er redd for å bli ekskludert fra felleskapet på skolen etter å ha utagert mot en kompis.

Der Kampen dekker siste del av barneskolen, skildrer Svarttrasta syng om natta ukene etter oppstarten på videregående. Handlingen i begge bøkene er lagt til bygda – nærmere bestemt de fiktive tettstedene Føresvåg og Ljåvika. Felles for Edith og Andreas er at de får tilværelsen snudd på hodet i møte med hver sin innflytter til bygda. Begge forelsker seg – i henholdsvis Martha og Viljar.

Kampen


Roman av Geir Egil Eiksund

Målgruppe: 9-12 år

Samlaget 2021

«Kampen» av Geir Egil Eiksund. Omslagsillustrasjon ved Laila Myrseth Tryggeset. Foto: Samlaget

Ulike representasjonsstrategier

Som anmelder skal man være oppmerksom på hvordan det påvirker en bok å lese den opp mot en annen. I denne sammenhengen – hvor det mest iøynefallende fellestrekket er at hovedpersonene er skeive – blir det naturlig å undersøke hvordan skeivheten representeres. Men det er ikke sikkert jeg ville ha trukket det frem som vurderingsgrunnlag om jeg bare skulle anmeldt Svarttrasta syng om natta. Romanen gjør nemlig ikke noe stort poeng ut av at det er to jenter som forelsker seg i hverandre.

I Kampen, derimot, er Andreas’ forelskelse i Viljar det bærende elementet. Forfatteren bygger historien rundt hovedpersonens oppdagelse av egen seksualitet, og redselen hans for at den skal avsløres. Andreas er også bekymret for hvordan vennene vil reagere på onkelens hjemkomst. Det viser seg nemlig at onkelen har med seg en kjæreste av samme kjønn. Skammen over å få ereksjon i nærvær av forelskelsesobjektet utløser et hasardiøst stupetårnhopp hos Andreas, med påfølgende mageplask og nesten-drukning. Konflikten med venninnen Sara oppstår når hun avslører følelsene hans for Viljar. Og de eldre gutta han får bank av i tivolikøen kaller ham «Homo-Andreas».

Jeg kan godt se for meg at det kan være fint for unge skeive å lese om andre som sliter med skam og redsel for å skille seg ut. Andreas’ kvaler er troverdige, og det er sannsynlig at historiens hans vil gi gjenkjennelse og følelse av felleskap for gutter og jenter i samme situasjon. Sikkert også økt forståelse fra folk rundt.

Andreas’ kvaler er troverdige, og det er sannsynlig at historiens hans vil gi gjenkjennelse og følelse av felleskap for gutter og jenter i samme situasjon

Svarttrasta syng om natta


Roman av Tone E. Solheim

Målgruppe: Ungdom

Samlaget 2021

I «Svarttrasta syng om natta» fremstilles skeivheten som noe ukomplisert og naturlig, som man ikke behøver å lage noe fuzz rundt

Komplisert og ukomplisert

Men i Svarttrasta syng om natta knyttes jentenes utfordringer med å passe inn til andre sider ved livet. At Edith er sinna og mistilpasset ser ut til å ha opphav i en vanskelig familiesituasjon. Moren er ikke til stede i livet hennes, og faren har sine egne ting å stri med. Martha føler på sin side på en annerledeshet som gjør henne ensom, og hun sliter med traumene etter en bilulykke hvor hun mistet faren. Navet i fortellingen er den gryende romansen og vennskapet mellom de to jentene. Det er ingen enkel relasjon, og jentenes personlige utfordringer kommer stadig i veien for forholdet.

Solheims strategi skiller seg fra altså Eiksunds. Hos Solheim fremstilles skeivheten som noe ukomplisert og naturlig, som man ikke behøver å lage noe fuzz rundt. Som Martha selv uttrykker det da hun letter hjertet til broren om vanskelighetene med Edith, og han henger seg opp i at søsteren er forelsket i en jente: «Var det alt du fekk ut av det eg nettopp sa?». Og videre: «Det burde ikkje spele noka rolle».

«Svarttrasta syng om natta» av Tone E. Solheim. Omslagsillustrasjon av Anja Dahle Øverbye. Foto: Samlaget

Tone E. Solheim har skrevet boka «Svarttrasta syng om natta». Foto: Heidi Furre / Samlaget

Indre heltereiser

Parallelt med både kjærlighetshistorier og mer actionfylte partier løper det også et slags indre utviklings-narrativ i begge bøkene. I Andreas’ tilfelle handler det om å finne styrke til å tåle andres blikk på annerledesheten, og til tross for høye krav til seg selv og manglende selvtillit: Å gjennomføre en orgelkonsert på Ljåvik-dagene. Anerkjennelsen han til slutt får fra Viljar og støtten fra onkelens kjæreste Mark, hjelper ham med å overvinne prestasjonsangsten.

Jentenes indre heltereiser foregår på et noe dypere plan. De to fortellerne står i kontrast til hverandre på flere måter. Edith er mørk til sinns og utagerer. Og bak Marthas lyse og lette humør, kan vi ane en selvutslettende jente som vender sinnet innover. I møte med Martha lærer Edith at hun fortjener å bli elsket for den hun er, mens Martha låner litt av kraften bak Ediths sinne når hun lærer seg å sette grenser og lytte til egne behov. Et godt grep fra Solheim er å la begge partene i kjærlighetshistorien komme til orde. Det blir ekstra spennende når vi får se romansen utfolde seg både fra Ediths og Marthas perspektiv. De to jentenes handlinger henger godt sammen med hvem de er og hvordan de uttrykker seg som fortellere. Tidvis kan særlig Ediths språk bli overdrevet billedlig, men jeg synes også at hennes noe dramatiske personlighet sannsynliggjør fortellerstemmen.

Et godt grep fra Solheim er å la begge partene i kjærlighetshistorien komme til orde

Liverfuglen fungerer knallgodt som symbolsk støtte i Andreas' utvikling

Liverfuglen

Selv om jeg som leser er vant til at fortelleren skiller seg fra jeg-personen, og det er en konvensjon innenfor barne- og ungdomslitteraturen at den første er mer moden enn den andre, forventer jeg i større grad at de skal speile hverandre. Særlig når fortellingene er skrevet i presens.

Derfor blir det litt rart når Andreas uttrykker seg i svært så poetiske, til tider nesten litt forslitte språklige bilder: «Sommarfuglane inni meg døyr. Dei fell som svarte steinar og landar hardt i botnen av magen». Eller det litt mer nyskapende «Det dryp frå stolen og ned på tregolvet. Som om jakka græt». Andreas fremstår liketil og nedpå, og det er lite som tilsier at han skulle ha en hang til denne typen formuleringer.

Andre ganger treffer bildene imidlertid godt. «Liverfuglen», logoen til Liverpool, fotballaget både Andreas og engelske Mark heier på, fungerer knallgodt som symbolsk støtte i Andreas’ utvikling:

Liverfuglen. Den rake, stolte fuglen. Eg reiser meg sakte opp. Hentar fuglen ned frå hylla. Dei raude vengene strekkjer seg stolt ut til kvar side. Fuglen alle Liverpool-spelarar ser i det dei går ned trappa mot grasmatta på Anfield. Fuglen som er der for å gje dei styrke. Eg kjenner at noko byrjar å røre seg i meg. Kan eg klare det likevel?

For meg virker det langt mer sannsynlig at en litt modnere utgave av Andreas ville ty til denne typen symboler heller enn døende sommerfugler. Her får de også en nyttig funksjon – å hjelpe elleveåringen gjennom styrkeprøven det er å spille «You’ll never walk alone» foran en fullsatt kirke, om enn med back-up fra Mark på gitar.

Geir Egil Eiksund har skrevet romanen «Kampen». Foto: Kristianne Marøy / Samlaget

Trygge liv

På tross av hver sine personlige utfordringer lever både Andreas, Edith og Martha relativt trygge liv. De har gode venner å støtte seg til, og later til å ha kloke voksne rundt seg. I Svarttrasta syng om natta er de eldre søsknene viktige hjelpere, og i Kampen blir Mark en lignende figur. En av få farer som truer er som nevnt sosial eksklusjon fra jevnaldrende.

Parallelt med narrativet om jentenes romanse, løper også en mer actionfylt og noe heseblende historie om bråket Edith kommer opp i med bygdas ungdomskriminelle boler Sivert. Sivert har fett hår, går med joggebukse på skolen, og har ellers alle de særtrekk man kan forvente av en tvilsom type av hans sort. Han ser langt eldre ut enn alderen og røyker til og med hasj. Med sine selvdestruktive tendenser pådrar Edith seg både gjeld og voldstrusler fra Sivert. Og – spoiler alert – etter å ha slått ham ned i selvforsvar, ender hun som kidnappingsofferet hans.

Potensialet for å utvikle forståelse og empati kunne vært bedre utnyttet

For en elleveåring er det kanskje ikke så rart at verden trer fram i sort-hvitutgave, hvor det er lett å trekke linjer mellom snill og slem, og offer og overgriper

Lavpanna bygdebuser

Her er det mye som skjer, og selv om angst for skumle eldre gutter sikkert er lett å relatere til for en 14-åring, virker denne linjen underutviklet sammenlignet med den troverdige og meningsmangfoldige kjærlighetshistorien. Ediths erfaringer med utenforskap kunne godt blitt brukt som utgangspunkt for å finne felles grunn med Sivert. De to bøllene hadde sikkert hatt mye forståelse å gi hverandre. Det er skuffende at Sivert aldri får vist andre og mer hyggelige sider av seg selv.

Også i Kampen finner vi noen ganske endimensjonale busemenn, i form av de eldre gutta i køen, og ikke minst Viljars snaubarberte, langskjeggete og usympatiske far. Også han kommer med nedsettende kommentarer om homofile, i dette tilfellet overfor Andreas’ onkel. I tillegg herser han med Viljar, kjører stor sort bil og bor i et digert hus uten gardiner. Her finnes ingen formildende omstendigheter. For en elleveåring er det kanskje ikke så rart at verden trer fram i sort-hvitutgave, hvor det er lett å trekke linjer mellom snill og slem, og offer og overgriper. Men også her kunne potensialet for å utvikle forståelse og empati vært bedre utnyttet. Er det virkelig nødvendig å gjøre karakteren til en så lavpanna og vulgær busemann?

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Happy ending

Da Andreas ved Marks hjelp til slutt får med seg hele kirken på allsang, og på den måten får den endelige bekreftelsen på at han er god nok for folk i bygda, må jeg nesten gråte en liten skvett. Og selv om Svarttrasta syng om natta er betraktelig mer kompleks – den henvender seg jo også til en litt modnere målgruppe – følger den også en ganske så Hollywoodsk oppskrift. Forviklingene i forholdet med Martha løser seg etter kidnappingen, og Edith får bekreftet at hun er verdt å elske tross alt.

Det er helt nødvendig at barn og unge møter positive fremstillinger av skeive i omgivelsene sine. Representasjoner som utvider normalen, er utelukkende bra. Derfor er det kanskje litt urettferdig å forfølge egne kjepphester knytta til klassespørsmål i to ellers så sympatiske prosjekter. Men har man først dratt det moralske inn i samtalen om litteratur, og gitt kunsten såpass klare oppgaver som i Kampen, bør man også tenke på hvordan man fremstiller folk med lavere kulturell kapital enn den gjengse organistsønnen.

Mangfold handler ikke bare om legning og etnisitet. At historiene har medrivende plot og tilfredsstillende avslutninger, er ikke i seg selv noe problem. Jeg har respekt for håndverket som ligger bak, men kombinert med forenklingene av enkelte av karakterene, kan de stringente plottene gi inntrykk av en vel skjematisk og oppkonstruert virkelighet. Særlig gjelder dette for Kampen, hvor formålet om identifikasjon og emosjonell støtte er mer fremtredende. Man kan mistenke at de gode intensjonene har fått gå på bekostning av et mer dynamisk meningsmangfold.

Mangfold handler ikke bare om legning og etnisitet

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · ·