Vårens debutanter: Tre barnehelter som snur annerledeshet til styrke

En fantasy, en skrekkfortelling og en dramakomedie samles om at det å være litt annerledes kan være et fortrinn. Alle de tre barneheltene i Tankespinneren, Hjemsøkt og Kys mik går fra å være litt skamfulle bakgrunnskikkelser til å lede an i handlingen.

«Tankespinneren»: Livlig fantasy med artig håndverksvri

Strikkepinner og heklenåler kan være krevende for noen og enhver. Bilder av svette barnefingre hardt knyttet rundt trå pinner med stramme løkker og vasete strikketøy vekkes til live i møte med Tankespinneren av debutanten Vibeke Koehler. For hovedpersonen Anna har klønete fingrer som floker til både garn og tanker. Men når moren og faren forsvinner ut på nok et hemmelig oppdrag, endres livet til Anna. Hun må bo hos bestemor, som er sjefsmagiker og rektor på skolen Ullenborg.

Fra nå av fikser hun en hel del i et handlingsmettet univers fylt av fantasifulle bilder av århundregamle besteforeldre, levende trådsneller, pipende tøyfiller og snakkende dyr. Som om det sto en bildemagiker bak, åpenbarer romanen en fantastisk verden med klare allusjoner til norrøn mytologi med norner, skjebnetråder og den store livsveven.

Håndverk og naturvern

På Ullenborg holdes gamle håndverkstradisjoner magisk i hevd. Karing, spinning og veving skaper lek med ordspråk: «Still dere på rekke som knuter på en rad.» Og litt tøysete ordlek: Ullrich Traa-Schnell, som ikke må forveksles med Knut Hysing, er lærer i vevkunne og har et rom sikret med en gnordisk knute. Sjefsskurken Sture Sutring blir populært kalt sutreunge, og Annas venninne heter Fillemina Fjosing. Navnene er så underholdende at jeg må skype med niesene på ni og ti – fullt bifall fra den kanten.

Samtidig hviler handlingen godt i et overordnet natur- og miljøperspektiv. Arter er i ferd med å dø ut og det ødelegger den store sammenhengen alle mennesker inngår i. Med spenningsskapende elementer tvinnes klimaspørsmål inn i fiksjonsvevens røde tråd.

Utvalgt

Likevel er nok hovedpersonens utvikling bokas sterkeste kort. Anna har litt andre egenskaper enn de andre barna og blir anklaget for hendelser hun ikke har skyld i. Men hun er annerledes fordi hun er utvalgt, hun er etterkommer av Vera Vevring. Faktisk den første tankespinneren på fire hundre år. Fordi hun kan skape katastrofale floker med tankene, må Anna få kontroll på tankespinneriet: «fordi tankene mine gjør rare ting, blir jeg sint og stressa, og fordi jeg blir sint og stressa gjør tankene mine enda rarere ting som faktisk kan skade andre, og av samme grunn klarer jeg ikke å konsentrere meg.»

Enkle innsikter gjør Anna lett å kjenne seg igjen i både for barn og foreldre. Dette følges opp av bestemors snusfornuft: «Du tenker at du ikke klarer noe, det er den større floken. Det eneste som skal til er øving og tålmodighet. Men hvis det første du tenker, er at du ikke får det til, da vikler den tanken seg inn i øvelsen din.»

Selv om noen av oss kanskje kan tenke at her tar selvhjelpslitteraturen litt oppskriftsmessig steget inn i barnebøkene, blir faktisk setningene godt illustrert på handlingsplanet. For Anna vokser på å handle stikk i strid med gode råd og voksnes forbud og påbud. Hun tror på seg selv og tar dumdristige sjanser som øker intensiteten i boka. Dermed flettes setningene over tett inn i handlingen, fordi kraften til helten nettopp handler om kunne styre tankene rett for å oppnå det hun vil. Sånn får de litt belærende setningene betydning for Anna, hun vokser seg sterkere og modigere. Tankespinneren snur annerledeshet til styrke.

Fint sett

Men Anna er slett ikke bare grei, snarere av og til litt ufølsom overfor vennene. Handlingen viser at de empatiske evnene slett ikke er fullt utviklet omkring ni-ti års alder. Relasjonene mellom unger i denne aldersgruppen er fint sett og gir foreldre som leser høyt for barna mange innganger til små filosoferende samtaler. Men at miljøkriminaliteten ungene jakter på gir oss sjansen til å snakke om klær med tråder fulle av mikroplast, er nesten enda bedre. Så får det heller være at ideologien kanskje kan slå meg som litt vel tidsriktig.

Avgjort er romanen spennende med tema som appellererer. Kapittelinndelingen er god og gjør romanen fint egnet både til å lese selv og til å lese opp. Attpåtil slutter den med et gedigent uløst problem som gjør en oppfølger nødvendig. Da håper jeg at forfatteren griper sjansen til å utvikle det norrøne universet med alle mulighetene det gir. Alt i alt er Tankespinneren fint vevd av skikkelige kvalitetsstoffer som kan brukes og foredles.

«Kys mik»: Kjærlighet og forviklinger i runeskriftens tid

Mari Grydelands Kys mik er Nina Lykke for elviser. Her er følelser, sosial modning og læring viklet inn i en forvekslingskomedie – mens de voksne stort sett bare er pinlige.

Kys mik handler om å være annerledes og grue seg til det alle andre gleder seg til, som å dra på speidertur. For jeg-fortelleren er mørkredd, ja, faktisk litt mer redd for mange ting enn de fleste på samme alder. Allerede i prologen introduseres de vantro blikkene til medelevene da de oppdager at guttejenta Sara på elleve år har en bamse med på hyttetur. Men i løpet av handlingen blir hun både litt dumdristig og nokså tøff.

Snart er vi fluer på veggen i klasserommet når sentrale hendelser skjer: Læreren introduserer vikingtiden som den neste periodens tema, og Sara får i oppgave å fortelle hva runeskriften ble brukt til i vikingtiden. Og, muligens verre: Helsesykepleier kommer for å snakke om pubertet. Dessuten skal det begynne en ny jente i klassen, noe Sara frykter fordi hun er redd for å miste bestevennen Jonathan. Når Emmy dukker opp, dannes vennskapsbånd som viser seg å være mer enn bare det. Her har du ledetrådene i denne velkomponerte boka.

Forkludrende foreldre

I bakgrunnen styrer litt overpedagogiske foreldre som egentlig bare kludrer alt til for det munnrappe og selvsikre sjarmtrollet av en forteller. Sara forplikter seg overfor moren til bestevennen Jonathan og blir med på en speidertur fordi Jonathan har fått diabetes. Men Saras fryktsomhet får henne til å ville trekke seg da hun skjønner at hun må sove i speiderhytte.

Saras mor vet råd og vil på telttur for å trene Sara til turen hun gruer sånn for, men glemmer å sjekke Yr. Dermed blir det vendereis midnattstid med morens utbrudd: «Nå orker jeg ikke mer av denne helvetes teltturen». De seiler omkring i våte soveposer med teltduken på nesa. Situasjonskomikken gjør moren langt mer spiselig og er sånn sett befriende. Imidlertid blir turen observert av jentene i klassen som Sara er fiende med. Å telte med moren sin for å trene på å være på tur, er bare for teit når du går i sjuende. Slik dukker atter nye intriger opp. Sånn sett er romanen veldreid.

Barna ordner opp

Likevel får sosial læring også en del plass, som da Sara går så langt for å beholde bestevennen at hun ødelegger for andre. Da hun skal spørre om Jonathan vil være kjæreste med en av jentene, kommer hun i skade for å si: «Helga lurer om diabetes er smittsomt?» Scenen er morsom, men jeg-fortelleren ljuger om andre, og da må det ryddes opp etter moralske kriterier.

Sara tiltrekker seg venner som får en slags vikarierende oppdragerrolle. De virker mer modne, og blir i romanen vokseninstansen som forteller Sara hva som er riktig å gjøre. I stedet for å la voksne sette normene og påpeke feilene, lar altså romanen barna selv stå for den sosiale irettesettingen.

En liten perle

Siden vikingtiden er emne på skolen, lager Sara en ordliste som både forklarer norrøne ord og kommenterer romanhandlingen. Oppslagene beriker teksten, handlingen brytes opp og et større resonansrom åpnes. At kunnskap blir lekende lett fortalt, ispedd litt tull og tøys, er virkelig tiltalende. Enkelte oppslag er mer vellykkede enn andre, fordi de i større grad både forteller mer om ordet og formår å speile og kommentere hovedhandlingen.

Kys mik er en bok barn sikkert godt kan lese selv. Hadde mine jenter vært ni og elleve i dag, ville jeg tatt en i hver arm og krøllet meg sammen i sofaen med denne lille perlen av en samtidsroman. Så får det heller være at den bekrefter middelklassen, mer enn den overrasker oss. Men litt lærdom er det dog å spore, vi er jo tross alt i en skolekontekst: Kanskje skulle alle overbeskyttende foreldre slappe av litt. Av og til surrer vi det til for ungene våre.

«Hjemsøkt»: Mest av alt skikkelig god underholdning, men neppe for sarte sjeler

Uttrykk som «rett bok til rett leser» kan fort preges av instrumentelle hensikter og få klamme pedagogiske floskler knyttet til seg. Men sjelden har jeg opplevd et mer konkret eksempel på hvor viktig det er at ikke alle barn skal lese samme bok. Christoffer Lamøys Hjemsøkt er kløktig uttenkt, stødig oppbygd og får leseren til å grøsse.

Noen barn vil sikkert bli skremt av skrekkelementene som finurlig utgjør fremdriften i boka. Andre vil frydes og trigges til å sluke den i et jafs.

Det vante slår sprekker

Er det overhodet noe som er mer egnet til å skape frykt i oss enn at våre trygge og vante omgivelser forandrer seg og blir uhjemlige? Som barn er vi avhengige av å stole på de voksne. At foreldre endrer karakter og at stemningen i hjemmet blir annerledes, er en grunnleggende skremmende erfaring.

I Hiemsøkt møter vi en Oslo-familie i ferd med å flytte inn i stor gammel villa i Nord-Norge. Jeg-forteller Henrik «driter i om huset gir han gåsehud», for han savner ingen av gutta i gamleklassen. Som stammer har han langt fra verdens beste selvfølelse. Henrik vet at han kan få et bedre liv dit de flytter. Leseren forventer derimot å bli overrasket, og romanen innfrir. Ganske raskt får vi signaler om at det er ugler i mosen.

Husets hemmeligheter

Henrik hører skremmende rykter om husets fortid. Her har det blitt begått drap. Huset hjemsøkes av døde sjeler og ondskap som tar bolig i foreldrene slik at de blir underlig fremmede. Først forandrer broren seg, deretter moren og så faren. Særlig skaper fremstillingen av lillebroren skrekk i jeg-fortelleren og i leseren.

Å knytte skrekkelementene til at våre nære omgivelser plutselig blir ugjenkjennelige eller til utgraving av eldgamle familietragedier, er alt annet enn originalt. Bare tenk på fjeset til Jack Nicholson fra The Shining. Men av og til fungerer de klassiske grepene best. I Hjemsøkt brukes klassisk skrekkelement med kløkt og stødighet. Her er handlingen grundig bygget opp slik at hvert kapittel serverer et nytt fryktinngytende element. Enkelte ganger er fortellingen strukturert slik at den oppsummerer det vi vet hittil. Alt er lagt til rette for å lese romanen etappevis.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Kan bli en sterk norsk horrorserie

Underveis i skrekkfortellingen vokser jeg-fortelleren med oppgavene han får og vanskene han må takle. Henrik blir etter hvert kjent med en kontaktsøkende og litt merkelig jente. Vant som de er med å stå på utsiden av fellesskapet blir de to raskt fortrolige, og etter en stund er Henrik så trygg på Lida at han kan tulle med stammingen sin. Lida blir Henriks hjelper i kampen mot de onde kreftene som har hjemsøkt familien og huset hans. Men kanskje er hun nærmere de mørke kreftene enn vi aner. Mistanken sås og forsterker uhyggen.

Uforvarende blir Henrik vitne til Lidas mørkeste hemmelighet: At faren ofte forsvinner inn i trøstesløs rus. Her møter vi en tematikk som assosiativt lener seg mot den endrede oppførselen til Henriks foreldre. Familien faller litt fra hverandre og endres til det ugjenkjennelige. Men Henrik har erobret helterollen og sørger for at familien ender trygt i Oslo.

Seks år senere er jeg-fortelleren likevel på vei tilbake til Naustveien 37. Hvorfor? Alt ligger an til at Hjemsøkt får en oppfølger. Med gotiske element er grunnsteinene i en sterk norsk horrorserie med en gutt i hovedrollen på plass med Hjemsøkt. Anbefales alle fryktløse sjeler.