Vårens debutanter: Ut av offerrollen

Ikke alle jenter kan være like tøffe som Noora i Skam når hun i sesong 2 lekser opp med lovparagrafer som sier hvordan den eldre gutten som har tatt nakenbilder av henne kan straffes. Bilder av mindreårige på telefonen er håndfaste bevis, og tilbake står en slukøret fotograf. Scenen fra Skam ble hyllet og delt både av Landsforeningen mot seksuelle overgrep og Kripos.

Samtidig: I festvoldtekter vil mangelen og kvaliteten på bevisene føre til at mange saker ender i frifinnelse. Sjokkerende mange voldtektssaker i Norge henlegges.

Men i romanen Hva jeg gjorde med pengene tar offeret kontrollen over narrativet. Boken kan derfor forstås i en større Metoo-sammenheng og ses som en solidarisk handling.

Skadenes langsomme arbeid

Maren Skolems debut er lettlest, medrivende og smart. I tillegg er den en svært viktig og appellerende bok som forhåpentligvis når ut til mange lesere. På et vis er dette som en Metoo-historie fra et ungt festemiljø. Men vel så mye utforsker boka reaksjoner og følelser, og handler egentlig om ettervirkningene av et overgrep. Vi får innblikk i hvordan skadene gjør sitt langsomme arbeid i jeg-fortelleren, at vold setter dype spor og ødelegger selvtillit og selvkontroll. Likevel er det på ingen måte innadvendte og navlebeskuende skildringer vi får. Debutanten Maren Skolem har lykkes med å transformere det alvorlige temaet til ingredienser i et plot som holder helt i mål.

Med spenningsromanens virkemidler skaper forfatteren driv i boka og et klaustrofobisk rom i jeg-fortelleren som illustrerer hvordan indre trygghet kan kollapse.

Brev til Medietilsynet

Hva jeg gjorde med pengene er utformet som et langt, litt uredigert brev, kanskje helst en dagboksaktig rapport til Medietilsynet. Johanne har mottatt pengestøtte for å lage en dokumentarfilm med dybdeintervjuer, nettsaker og reportasjer fra en europaturné til et indieband. Dokumentaren er det ikke blitt noe av. Fra hennes side var det heller aldri meningen: «men jeg var nødt til å være med på turneen og trengte pengene for å få det til.» Åpningen får leseren til å undres over hvorfor, og det skaper en god opptakt til dette forfølgelsesmani-universet.

Uten sjangerbetegnelse ligner boka mer en reisedagbok, en rapport fra en turné. Sånn sett dokumenterer jeg-fortelleren turneen med bandet, og kanskje er boka svaret på den dokumentaren hun egentlig skulle lage. Innholdet er derimot et annet. Snarere enn å styrke fankulten rundt guttebandet, outer hun frontfiguren som overgriper. Her tar offeret ordet.

Høyner innlevelsen

I Brev til en ufødt datter hevder Anne Bitsch at «Kvinner skal studere og formulere opplevelsene og ytre seg, også selv om de risikerer å bli avvist. Overgrep må gjøres til et offentlig anliggende for å få til strukturelle endringer.» Denne boka kan ses som et ledd i å virkeliggjøre slike ambisjoner. Jeg-fortelleren ønsker i utgangspunktet ikke å fortelle om sin opplevelse til noen. Hun vil holde opplevelsen for seg selv. Det går dårlig. I løpet av romanen opplever leseren hennes sammenbrudd, erfarer hvordan traumet fester seg i henne og manifesterer seg som posttraumatisk stress. Å gi et troverdig bilde av dette er en gevinst ved fortellingen.

Men finurligheten er at lillesøsteren til Johanne, som både er musiker og influenser, skal være med på turnéen. Johanne vil beskytte henne og trenger seg med på reisen. Siden hun ikke greier å si noe om overgrepet, men fotfølger søsteren og musikeren gjennom all festing med utagerende rusbruk, får vi mange skildringer av kleine situasjoner der Johannes oppførsel fremstår temmelig merkelig for omgivelsene. At bare vi kjenner hemmeligheten til jeg-fortelleren, høyner leserens innlevelse. Siden handlingen drar ut, øker desperasjonen i leseren etter å få vite hva hun gjorde med den relativt store summen penger hun mottok.

Kamp om å eie fortellingen

I fortellingen blir Johanne bærer av overgriperens perspektiv i det sosiale rommet mellom ungdommene. Samtidig klarer hun ikke å fortelle sin historie om overgrepet. Det blir en kamp om å eie fortellingen. Gjennomgående kjemper jeg-fortelleren også mot seg selv. Det er godt skildret fordi dette klaustrofobiske spillet blir virkningsfullt for leseren, som ser at jeg-fortelleren er fanget i en dobbel virkelighetsoppfatning. Selvanklagene om hva hun gjorde og når hun burde ha forstått, viser hvordan jeg-fortelleren tar på seg overgriperens virkelighetsbilde.

Festvoldtekter snakkes ofte om som en gråsone. Før Metoo-bevegelsen har flere tatt til orde for at dette ikke er alvor: Er du med på leken, må du tåle steken. Med denne jeg-fortelleren får vi svaret på hvorfor det kan svære å vanskelig for ofre å anmelde festvoldtekter og omtale og anse denne typen overgrep for voldtekt. Hvordan mistenkeliggjøringen av voldtektsofferet forplanter seg til offerets selvsensur blir veldig tydelig.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene. 

Kampberedt utgivelse

Søstermetaforen i boka blir et bilde på solidaritet når jeg-fortelleren ønsker å beskytte alle andre jenter mot menn som idolet i indiebandet. Dermed kan vi forstå boka i en større Metoo-sammenheng og se den som en viktig solidarisk handling. Men jeg skal ikke legge skjul på at boka samtidig forteller om et konkret søskenskap med sjalusi, konkurranse og ulike verdener. Lillesøsteren er blogger og influenser, Johanne er en bokorm.

Det konkrete søsterskapet blir også endevendt, og mange lesere vil forholde seg til denne fortellingen. Her vil også den virkelighetsnære måten musikkmiljøet og turnéen skildres på virke overbevisende.

Tidligere har Kristin Von Hirsch skrevet om festvoldtekter i ungdomsromanen Med på streken (2016). Siden den gang har Metoo-bølgen bidratt til å korrigere synet på hva overgrep er. Det bidrar nok til at denne utgivelsen fremstår som mye mer utadvendt og kampberedt. Skolem er ikke alene om å tematisere festovergrep og bildedeling. Denne uken fikk den danske forfatteren Tina Sakura og illustratøren Signe Kjær Det danske kulturministeriets forfatter- og illustratørpris for den illustrerte boken Bjørnen – om nettopp festovergrep og bildedeling blant unge. I den danske boken sover ikke bjørnen lenger. I sin takketale sa Sakura blant annet: «dér vågnede et brøl, vi er mange bjørne». Hos Skolem brøler bjørnen i brev.