– Veggen er en regnbue!

Jeg har i lang tid stilt spørsmålet: Kan man skape samtidskunst for barn, slik man skaper litteratur, musikk og scenekunst for et målrettet alderspublikum? Skal man skape egen samtidskunst for barn – eller kun tilrettelegge den eksisterende kunstscenen så barna får en god opplevelse ved å tilpasse rammene rundt? Vil det være riktig å be en samtidskunstner lage kunst for en målgruppe med tanke på kunstnerens autonomitet og frihet?

Og dersom man går i den retningen, hva må til av virkemidler for at barn og unge skal føle seg invitert inn? Må berøringssansen med? Ballonger og sukkertøy? Barnslige temaer eller voksne som pedagogisk tar opp noe? Eller er det nok å berøre med syn, hørsel og lukt? (Slik Ann Waterhouse spurte seg på et foredrag på Nasjonalmuseet høsten 2024; der hennes tanke også er at barn ikke trenger en egen målrettet kunst, men alt handler om presentasjonen og kunstmøtet, og at kunst kan være en inngang til lek.)

Kanskje kan vi rett og slett bare droppe alle skiller og skodder, og tenke at god kunst er god kunst og målgruppe-uavhengig? Enten du ser på Munchs Skrik eller forviller deg inn i Børre Sæthres space-aktige rom, med en enhjørning i verket, My Private Sky (2001) på Astrup Fearnley Museet? 

Svaret?

Jeg opplever og observerer at våre museer vakler i sine svar og retning, og at feltet halter og famler i en spe begynnelse på noe. En slags kanon finnes ikke. Enkelte ganger vises rene barneverk, totalt fasilitert for små hender, tanker og digital forventning; som den prisbelønte Urskogen Silvia på Nasjonalmuseet. Andre ganger tilpasses kunsten 100 % til et aktivt barnepublikum som klatrer, løper, lukter, leker og bygger; som i Sanseutstillingene på Kunsthallen Brandts i Odense. Det nærmeste man har kommet en godt fungerende hybridløsning, er kanskje Stavanger Kunstmuseums samtidskunstserie til barn; Nona. Her forlater kunsten aldri å være et autonomt samtidskunstverk med en signatur, samtidig som den er lydhør og testbar for barnepublikummets behov, fysikk, nysgjerrighet og estetikk. 

Forankret hos barna?

Munchmuseets valg av “barnevennlige” kunstnere til prosjektrommet i 10. etasje har derimot vært med varierende uttrykk. Jeg hadde stor tro, og ble oppriktig glad for at en ny trend startet, da de lanserte serien Kom Tenk Med Oss! i 2022 med følgende optimistiske tekst og forankring hos målgruppen: Barn er målgruppen for hele Kom Tenk Med Oss!-serien. Vi ønsker å lage prosjekter som tar denne publikumsgruppen på alvor og som anerkjenner dem som aktive og meningsfulle deltakere. Vår erfaring er at dette gjøres best mulig ved å være nysgjerrig på, og i dialog med, barns meninger, behov og tanker fra oppstart og til siste utstillingsdag. (Museumsnytt nr. 3). Men ble dette fulgt opp? Eller har museet ikke turt å slippe barna 100 % til? 

Hjernelabyrinten var første prosjekt i serien. En organisk papp- og gråpapirinstallasjon, laget av kunstner Jennie Bringaker, inviterte barn og voksne til å fylle labyrinten og utstillingsveggene rundt installasjonen med sine tegninger, tanker og meninger. Det fungerte svært godt. Så kan man spørre seg om hva som er linken til Munch, utover å ta utgangspunkt i Munchs eksperimenterende arbeidsmetoder og hjernens finurligheter. Men som en installasjon til barna var dette et løft.

Deretter fulgte Kaoskammeret i 2023 med kunstner, scenograf og kostymedesigner Fredrik Floen som Periskop anmeldte. Publikum kunne ved hjelp av arkitektoniske elementer og absurde byggeklosser bygge sine egne verdener. Om det ble mer et kunstnerisk Leos Lekeland kan diskuteres, og at verket gikk i fellen sirkus og ballonger, men igjen, formålet senket terskelen for å besøke et museum, og kanskje åpne opp for å se Munch i de andre rommene. Barn opplevde å få lov til å leke på et museum som ellers er forbeholdt gå-og-vær-stille-og-ikke-ta-på regler. Slikt setter spor og avtrykk.  

I 2024 var Sofies rom det tredje prosjektet i Kom Tenk Med Oss! – MUNCHs serie av ambisiøse og omsluttende kunstinstallasjoner for barn, som museet selv omtaler konseptet. Søstrene Roza (f. 1985) og Ronak Moshtaghi (f. 1987), født i Teheran, skapte en innglasset fontene som sprutet svart maling ut i rommet. Veggene var plutselig magnetiske, der sorte former hentet fra bildene til Edvard Munch kunne flyttes rundt, til nye bilder og fortellinger. Man kan kanskje si at dette var mer et formidlingsrom enn et kunstverk i seg selv, men det var uten tvil forankret i barn- og unges sfære. Periskops Barneredaksjonen besøkte utstillingen.

Brudd i premissene

Så 2025: Den fjerde utstillingen i Munchs serie, You Are What You Is av Kiyoshi Yamamoto, viser derimot til et markant brudd med premissene over – som om Munchmuseet har forelsket og fortapt seg i valget av en aktuell og politisk korrekt kunstner på plakaten, som tildeles større betydning enn det faktum at de skal nå en målgruppe.

Projektet virker som om det har glemt mandatet sitt. Kanskje er dette et svar på spørsmålet om man kan be en kunstner skape til en målgruppe, og både klare å beholde sin autonomitet og ikke miste målgruppen av syne. Og hva som oppstår da i dette spennet. Kanskje er ikke dette mulig? Men jeg tror ikke at dette er problemstillingen som Munch-museet har gått inn i denne utstillingen.

Det skal poengteres at eventene rundt utstillingen er midt i blinken for små og store barn; med en prinsesse-performance, illusjonsomvisning og marmoreringsverksted. Men igjen; dette er rammene rundt, ikke selve verket.

Som verk gir installasjonen You Are What You Is tekstilkunsten et nytt kapittel. Utstillingen er sterk og skjør og hyperaktuell når det kommer til tanker om identitet, migrasjon og indre og ytre konflikter. Men den kunne like gjerne fyllt et kirkerom som en overraskende refleksjon til publikum, eller vært utmerket som Norges bidrag til Veneziabiennalen. 

Linken til Munch virker påtatt, der et fargekart er hentet ut fra Edvard Munchs tekster, skisser, grafiske motiver og bildet Kunnskapens tre. Slik mangler formidlingaspektet av Munch. Jeg klarer heller ikke å finne forankringen hos barna i prosessen, men snarere ser jeg at her har et voksent team forelsket seg i verket fremfor målgruppen, som nærmest blir sekundær. Sånn sett svarer dette på det andre spørsmålet jeg stillte i startet, at man ikke skal skille mellom kunst skapt til barn og unge. At kunsten er et møterom for alle. At god kunst treffer deg uannsett alder. Men da faller vel hele premisset for Munchmuseet sin utforskning for serien bort? 

Øyet fra barndommen

Utstillingen starter ute i foajeen, der The Eye henger i taket, tekstiler formet som to bølger. Det er øyet vi ser ut av, øyet som ser oss og øyet som ser utover Oslo. Referansen er også barnet Yamamoto, som ble mobbet for de “rare” øynene sine som japansk barn i Brasil.  

Yamamoto er opptatt av det materielle og det hen kaller materialitetens dramaturgi. Jo mer lydhør du er ovenfor materialet, jo nærmere kommer du kunsten, sier hen. Museet er et teater og utstillingsrommet er scenen, forklarer hun. Denne gangen har hen bestilt 385 meter silke fra Kina. Paletten er hentet Munch. Spesielt lot hen seg begeistre av Munchs fargerike tekstskisser som hen fant i en bok.

Fire og fire meter av rullen ble spent opp med 85 knappenåler i atelieret, farget inn etter Munchs fargekart og blandet med 100 liter sjøvann fra Oslofjorden for å bringe inn et element av feng shui. Etter hvert parti ble knappenålene vasket og fire nye meter ble preparert. Slik fortsatte det gjennom nesten 400 meter stoff. En håndverksfetisj, ifølge kunstneren selv. Tekstil har gjennom århundrer vært kvinners kunstneriske uttrykk; foran veven og med broderiet i hendene. At hen velger å utrykke seg med et så feministisk materiale, et så taktilt uttrykk med sterke tradisjoner, i en monumetal skala på en samtidskunstscene, er svært positivt og følger den globale trenden med å sette tekstilkunst som materiale på likestillingens samtidskunstkart.

På vei inn i salen møter et nett med nye silkebånd oss, Fitas do Bonfim, en tradisjon fra Brasil, der publikum kan ta med et bånd om de vil, med Yamamotos sitater: You are what you is. My hair loved bad weather. I wish I was you. Behave this is not a rave. You are probably wondering why I came here. Not your exotic. Alle med referanse til hens møter med å være “frivillig” flyktning i Norge. Kunstneren er opptatt av å gi en gave. En transaksjon. En gave fordrer at vi må gi noe tilbake. Ellers er hen svært opptatt av å ikke legge krav til publikum. De skal flyte rundt. Å være seg selv er en stor utfordring for mange, sier hen. I Yamamotos rom skal man komme tilbake og innta mange roller om man vil.  

Du ankommer deretter rommet fra to sider, under en himmel og baldakin av flere remser og tekstilbølger i taket. Et selvportrett i form av et fingeravtrykk henger på veggen. Salen har et rødlig skjær som kommer fra røde lysrør bak det enorme tekstilverket foran oss. I tre etasjer beveger tre rader med silketepper seg på skinner i takt med musikken. En koreografert forestilling, eller et magisk teppe. I front kan man gå opp på et teppebelagt podium, formet som en halv jordklode eller en minivulkan. Et fjell? Tanken er at i møte med barn velger man ofte å la verket komme i øyehøyde. Yamamoto ville la barna se verket fra et opphøyet sted. Podiet er laget av resirkulerte kontormøbler, i samarbeid med en arkitekt Ingri Aspen. Jeg savner likevel mer magi; sorte vegger som en ramme. Lys som gir hovedverket ennå større fokus. Sceneteppet som avslører våre liv som små teaterforestillinger.

Usikker på reglene

Museet skriver selv om utstillingen: I «You Are What You Is» gjør Kiyoshi Yamamoto kunsten tilgjengelig ved å skape et rom hvor det er plass til hele mennesket – og det å bygge fellesskap. Kiyoshi Yamamoto er fjerde kunstner ut i Kom Tenk Med Oss!, en utstillingsserie for barn som undersøker hvilken rolle deltakelse, samarbeid og relasjoner spiller når barn er i sentrum.  

Etter å ha sittet en god time i rommet og observert mennesker fra 0 til 90 år komme og gå, har jeg vanskelig for å få øye på budskapet og lovnaden i denne teksten. Det skjer få nye møter. Få nye dialoger. Få samarbeid. Liten barnlig deltagelse på det ytre plan. Mange undrende ansikter og usikre stopp midt på gulvet. Forsiktige skritt opp på kulen vi kan sitte på. Hysj fra en mor til barn som sier noe og bruker podiet som sklie. En mobil stukket til barnet som barnevakt. En mor som febrilsk hindrer to åringen i å løpe gjennom tekstilene der de åpner seg om et sceneteppe. En annen far griper femåringen som lager brudeslør av en av de håndfargete gardinene. Noen barn ser skulende bort på vakten, kan de løpe? Kan de leke med tekstilene?

En dialog får meg likevel til å smile, der en duo på rundt ni år ankommer salen. En gutt legger haken i hendene og stirrer intenst på de bevegende teppene foran oss. En jente slår imponerende hjul opp og ned på den lille halvkulen vi sitter på. Det er kunst, et regnbueteppe, nikker hun til gutten. – Aha, sier gutten, og tre sekunder etterpå ruller han ned etter jenta, løper ut igjen og det hele ender i en TikTok dans på parketten. 

Verk for de voksne

Det skal nevnes at Yamamoto deltok på Oslo Kunsthalls utstilling How The Universe Works i 2018, der alle regler ble kastet over bord og kunsthallen ble endret til barns kravling og utforskning. Som Øyafestival-kunstner i 2024, med et utstilt verk på Deichmansk, en skoleutsmykning og utsmykning for eldre, har kunstneren god erfaring med ulike målgrupper.

Men årets Kom Tenk Med Oss! fremstår likevel som et verk for de voksne, der vi med ro i rumpa og kunstmøte-regler intakt, i behagelig kontemplasjon betrakter det fargerike teppet i tre bevegende etasjer i takt med musikken som fyller hele rommet. Sceneteppet som avslører eller dekker til. Skyggene av de andre bak teppet, som lager en delvis transparent vegg. Scenen vi alle er på. Rollene. En forestilling i tre lag, tre akter i høyden. Underbevisstheten, der vi er og over-jeget? Fortid, nåtid og fremtid. Assosiasjonene er mange. Og i enden av regnbuen er en skatt … når teppet åpner seg på rett sted.

Jeg valgte å bli med på kunstnersamtalen dagen etter åpningen. Det fremheves at prosjektet ikke kan skapes alene. At museets krav til HMS også har vært styrende. At Yamamoto vil ha med så mange andres stemmer som mulig. Et team. Og at alt har en referanse. En idé kommer også fra et sted. At prosessen startet i høst.

Det fortelles om bildet til utstillingens plakat, som er Yamamotos parafrase over et maleri fra 1991, Partia, der hen har laget sin versjon av samspillet mellom barnet i midten og de arbeidende voksne rundt. Om flagget som knytter de samme. Tekstilen. Og det snakkes om Yamamotos tilnærmet besettelse av kunstneren og tekstildesigneren Anni Albers. Og den nesten samme besettelsen med fargene Indigo og Kochenille-lusrød, Indigo som representerer skjønnhet, mystikk og visdom, og er en metafor for himmelen.

Om hvordan det er å være en kunstner med minoritetsbakgrunn og å bli trodd på. Apparatet rundt som støtter deg. Kun én gang i løpet av den timeslange samtalen ble barn som målgruppe nevnt, i en bisetning og lite spørsmål fra kuratoren, selv om utstillingen er en del av Munch-museets målgruppesatsning. Da dalte håpet litt i meg. Om hvor oppriktig intensjonen til museet egentlig er med å ønske barna velkommen. Selvom 385 meter håndfarget silke, et rom å være seg selv i, en tematikk om identitet og en scene under regnbuen med et lite fjell vil skape plass for mange små roller, tanker og akrobatiske hjul.