Velsmakende vaffelhjerter

Maria Parrs «Vaffelhjarte» har allerede fått klassikerstatus som barnebok, og TV-serien vant fortjent popularitet. Det er ingen grunn til å tro at denne sceneversjonen av boken skal ha mindre appell. For i sin dramatisering har Jesper Halle vært svært tro mot forelegget og fått med alle de viktige scenene fra boken, og Cecilie A. Mosli har stått for en iscenesettelse som fint tar vare på de mulighetene og kvalitetene som ligger i teksten. Dessuten er denne oppsetningen blitt noe så sjeldent som norsk barneteater uten skamløst publikumsfrieri og voksne skuespillere som på død og liv skal «spille» barn.

Vennskap det viktigste i verden

Forestillingen åpner med spørsmålet som er helt sentralt i romanen og som kan være det viktigste i verden for en niåring: Er virkelig Lena Trilles bestevenn, slik han ønsker og slik han selv mener å være for henne? Så viktig er spørsmålet at han aldri helt moter seg til å spørre henne, i stedet ligger det og dirrer under hele stykket. For «Vaffelhjarte» er mer enn noe en forestilling om vennskap, men den utforsker også et par andre viktige tema, viktige både for barn og voksne: tap og savn, og engstelse eller frykt. Dette er sentrale tema i alles liv, og Maria Parr behandler dem med forsiktig innlevelse og forståelse, på en måte som taler direkte til både barn og voksne.

I boken er Trille fortelleren, og den rollen har han beholdt på scenen. Slik han veksler mellom fortellerrollen og rollen som aktiv niåring, i tett samspill med jevngamle Lena, fungerer dette grepet glimrende. Mye måtte nødvendigvis kuttes da romanen skulle bli teater, og gjennom fortelleren skapes den sammenhengen i historien som trengs.

Selv om Trille er hovedpersonen, er Lena den aktive, den til tider ustyrlige og dristige. Kanskje er disse sidene ved henne tatt litt ned i stykket, men fremdeles ser vi at hun fremstår som en slags sprell levende krysning av Pippi og Carlsson på taket – med hennes ustoppelige pågangsmot og hans trass. Og Lenas taubaneferd husene imellom antyder allerede innledningsvis at det er en actionjente vi har med å gjøre. Med sin utstråling, sin uttrykksrikdom og bevegelighet gjør Sulekha Ali Omar henne til mye av den Lena jeg så for meg da jeg første gang leste boken.

Mer overraskende er det at den lange bengelen Preben Hodneland skulle gli så smertefritt inn i rollen som Trille. Han ser definitivt ikke ut som en niåring, men han har tydeligvis ikke glemt hvordan det var å være ni. Det viser så flott igjen i spillet hans, hvor han på kort tid gjør Trille til sin og ikke lar oss i tvil om at det er en niåring vi ser på scenen. Sammen utgjør de to et radarpar som står svært godt til hverandre.

Helstøpt forestilling

Milja Salovaaras enkle, dels hjerteformede scenografi, med to stiger satt opp mot hver sitt vindu og en bakgrunn av snøkledde fjell under et truende skylag, fungerer aldeles utmerket. Den gir rom for både bålbrenning, fisking, sauesanking og vanvittig aking.

Ikke minst det siste blir et dramatisk høydepunkt, virkningsfullt anrettet med enkle midler. Men innenfor disse fysiske rammene veksler handlingen mellom fine, stillferdige dialoger om viktige ting og mer utadvendte stunt. Og sjelden er vaffelhjertene langt unna. Humoren ei heller. Viktige skikkelser i Trilles liv er Farfar (Sverre Røssummoen) og Tante farmor (Sissel Ingri Tank-Nielsen), som begge representerer klokskap og forstand og står som to søyler i guttens tilværelse. Ikke bare har Tante farmor sine «magiske» vafler, hun eier også den tryggheten som bildet av Jesus gir henne, en trygghet som blir viktig for de to unge. Og Farfar er den som setter trøstende ord på tapet og savnet da Tante farmor er død og Lena har flyttet til byen: «Å sakne folk er den finaste triste kjensla som finst.»

«Vaffelhjarte» er blitt en helstøpt forestilling og et viktig tilskudd til vårt nasjonale, ofte altfor ensrettede barneteaterrepertoar. Med Odd Nordstogas musikk til de velplasserte og oftest koreograferte sangnumrene, er det skapt en helhet som definitivt ikke bør reserveres for Hordaland og Sogn og Fjordane. Dette stykket, gjerne også i denne regien, kan med fordel flyttes til andre deler av landet.