Veneziabiennalen 2024: Kunst om å leve annerledes

Har barna en plass på Veneziabiennalen? Vil de ha et utbytte av et besøk på verdens eldste kunstbiennale; den 60. i rekken?

Svaret mitt er i år et stort ja! Kunsten i år prater til barnas opplevelsesverden og taktile søken, såvel som at den rett og slett har en nesten pedagogisk, opplærende visjon og setter vårt syn på hva verden er, litt på skakke.

Jeg opplever nemlig å se en lengsel etter fortellinger som skaper sammenheng i mange av biennalens verk, som slekter både på barns evne til lek og eksperimentering med gjengse perspektiver og voksnes trang til å oppleve mening i tilværelsen. Det er noe dypt menneskelig som kommer til uttrykk i biennalen denne gangen – den synes å si: når verden virker uoversiktlig og fragmentert, som den jo er idag, må vi lete etter andre modeller for hvordan vi skal leve og betrakte oss selv og virkeligheten rundt oss.

Urfolket

Fokuset på urfolk og minoriteter på årets biennale synliggjøres i flere av årets kunstbidrag, der en rekke alternative verdenssyn henter frem en dypere sammenheng mellom fortid og fremtid og mellom alt levende. Vi kommer tettere på verden i møte med årets kunst, på det som skjer og tingene rundt oss, enn i den stedsløse og generaliserte forestillingen om tidens og verdens gang vestlige voksne vanligvis opererer med. Tiden er for oss noe abstrakt, noe vi kan måle med kalendere og klokker, snarere enn konkrete prosesser som pågår rundt oss. Ved å abstrahere tidens gang til kvantifiserbare størrelser, gjør vi tiden til noe som er likt overalt, til noe som er generelt fjernt fra dagene vi gjennomlever. Slik virkeligheten faktisk oppleves, er gjennom stedene og rommene vi befinner oss – gjennom hvem vi er og hvor vi befinner oss – som gjør verdens gang merkbar og meningsfull.

Denne kontrasten mellom tidens gang som noe konkret og forbundet med verden vi lever i og den abstraherte klokketiden blir svært synlig i mange av verkene på årets biennale, som forsøker å vise hvordan omsorgen for våre umiddelbare omgivelser er helt essensiell for å forstå både hva et menneskeliv er.

En annen tid

Colombianske Abel Rodriques’ maleri Calendario (2023) som befinner seg i den italienske paviljongen i Giardini, for eksempel, er en kalender som ikke opererer med abstrakte dager og årstider, men i stedet viser hvordan skogen i Amazonas ser ut gjennom de ulike årstidene. Naturen er tiden. Slik kommer vi tettere på et tidsbegrenset, hvor vi er nær det som faktisk skjer i verden, altså i dette tilfelle den columbianske jungelen.

Under laget av trær i den malte kalenderen ser vi også den dyrkbare jorden, chagraen som de lokale kaller den, og hvilke variasjoner den gjennomgår i løpet av et år. Under der igjen ser vi ulike dyr og symboler som forbinder det sirkulære årets bevegelser med annet liv, og slik tenkes tiden som noe som stikker dypt i de fastboendes livsform, noe som er spesifikt der, og ikke et generelt “tiden går”. For ham er det ikke så mye det sykliske, ei heller det estetiske som er det sentrale, men snarere kunnskap om trærnes økosystem og helende egenskaper.

Andre Taniki Yanomanis, en annen kunstner fra Amazonas-delataet, naivistiske tegninger kan sammenlignes med Rodriques, for også her er det noe annet enn tegningen i seg selv som er det viktige: Den er kun et medium for å visualisere sjamanistiske praksiser, ikke noe interessant eller vakkert i seg selv.

Det mest iøyenfallende fra et barneperspektiv er den enorme mengden av historiefortelling under årets biennale, lagt frem for oss på forholdsvis direkte og utilslørt vis. Det fortelles historier overalt. Ofte med teknikker og motiver som nok vil kunne fascinere mange av de minste blant oss.

Marge Gills ti meter lange tegning Crucifixion of the Soul (1936), i den italienske paviljongen i Giardini er blant de mest oppsiktsvekkende, i så måte. Tegningen er ganske dyster, lumsk nesten, men den intense penneføringen, og alle de gåtefulle detaljene vil nok kunne føre til at mange tilbringer lang tid foran verket. Motivet består av en endeløs rekke av trapper som går opp og ned, noen ganger på tvers av logikk, som i en tegning av M. C. Escher, men også en lang rekke kvinne- og jenteansikter som kan se ut som en variasjon over samme fjes i ulike aldre. Hva det betyr er ikke lett å si, men kanskje vi kunne tenke oss at det er en utforskning av identitet, av hvem vi er, gitt de mange utgavene avbeslektede ansikter. Mot en slik bakgrunn er trappene eksistensielt ladet, og en naturlig vei videre er å tenke seg dem som markører for en allmennmenneskelig undring over hvor vi har vært og hvor vi skal.

Fremmed i verden

Den marokkansk-franske kunstneren Bouchra Khalilis The Mapping Journey Project (2008–11) er viktig i denne sammenhengen, for her får relasjonen mellom flyktningen og den mer privilgerte delen av verden en veldig tydelig – og pedagogisk distinkt – form. I et eget rom presenteres vi for en lang rekke skjermer hvor flyktninger peker ut og forklarer reisen de har foretatt, hvor de endte, og kanskje også hvor de ønsker seg. Disse kartene kommuniserer klart og tydelig hva det innebærer å være en fremmed i verden, og er et godt utgangspunkt for å diskutere helt grunnleggende fenomener enhver, også barn og unge, kan kjenne seg igjen i. Som hva et hjem er, for eksempel, eller hva det vil si å tilhøre et sted, og kjenne på reelle fellesskap. Og omvendt: Hva skjer når vi blir rotløse? Hva foregår med den enkelte og fellesskapet når man blir den fremmede, som sådan, inntrengeren, den eksotiske? Her er det mye å prate om for både store og små.

En annen side ved biennalen som vil kunne interessere barn og unge, og være en fin inngang til å lære om andre måter å leve på enn vi her i vesten kjenner til dersom kunsten skal oppfattes som sted for læring om andre kulturer for barn og unge, er de mange fortellingene fra ur-folkskulturer.

Australske Marlene Gilsons malerier, som vises på Arsenale, er blant de mest iøynefallende av disse bidragene. Med sine detaljrike beretninger fra aboriginenes verden er det mange måter å betrakte maleriene hennes på. Igjen er det intet mysterium her, det som skjer er fullt gjenkjennelig for enhver, det eneste betrakteren må gjøre er å flytte blikket og forbinde de ulike delene av maleriet. Det er mange enkeltpersoner i bildene og de gjør alltid noe – brer ut et laken på bakken, eller tenner et bål, for eksempel – men det som forbinder dem er uvisst. De individuelle virkelighetene har med andre ord en løs forbindelse med hverandre, men akkurat det kan være det som skaper interesse for de minste: Ved å fokusere på relasjonene mellom de ulike menneskene kan et utall forskjellige forløp utspille seg i betrakterens hode.

Fantasifulle kombinasjoner

Østerriksk-nigerianske Susanne Wenger (også kjent som og Yoruba-prestinne), som også vi-ses på Arsenale, er et annet eksempel på slike historiefortellende verk, men i hennes produksjon er figurene mer burleske, dramatiske og stiliserte. Hender, hoder og ansikt vris på slik at de fremstår som under enormt press, men stedet de befinner seg i er uvisst, ingenting forklares. Dette er bilder på utsatte mennesker, presset inn mellom fortid og fremtid, med uklart mål og opphav, men den dramatiske fremstillingen aktiverer et ønske om å dikte videre på hvor ferden går. Slik sett korresponderer disse verkene med Khalilis The Mapping Journey Project, og man kan gjerne knytte en samtale rundt det å være fremmed i verden til disse tokverkene.

Peruanske Santiago Yahuarcani, også han er å se på Arsenale, hviler like mye på fortellingen i sine malerier, men her er det mer fantasifulle og drømmeriske sammensetninger som råder. Her er det ingen skiller mellom natur og kultur, menneske og dyr eller jord og himmel. Alt sirkulerer, som i en fri fantasi, og alle deler kan kombineres med andre deler. I Shiminbro, el Hacedor del Sonido (2022) kan vi eksempelvis se svevende skikkelser som ligner en frosk like mye som et menneske, og munner og øyne er ikke lenger bare i ansiktet, men dukker opp på albuer, hofter og mager. Selv om man kan kalle dette fri fantasi, er det nettopp den radikale nedbrytningen av konvensjonelle skiller som gjør det mulig å finne nye måter å forestille seg verden på.

Kanskje slike fremstillinger også ligger tettere på barnets verden enn mange av de andre verkene her, siden man som liten ikke har noen fastspikret modell av alle de distinksjoner som deler opp verden i motsetninger vi har som voksne, som blant annet psykologen Jean Piaget har påpekt. Her er det noe å lære, tenker jeg, fra både barn og kunsten som vises på biennalen, for om voksne lever seg inn i en slik fleksibel forestillingsform, kan det hende at en mer fleksibel tenkemåte kunne føre til en mer rettferdig verden. En utopisk tanke, helt sikkert, men hvordan skal man ellers komme seg videre om vi ikke har noe å sikte mot?

Tsjekkisk giraff

Verket som kobler seg mest direkte til barnets verden er nok likevel den tsjekkiske paviljongen i Giardini, How many giraffes are in the air we breathe? som verket heter, hvor vi stif-ter bekjentskap med den første giraffen som ble importert til en dyrehage i Praha. Lenka, som giraffen ble kalt, led en tragisk skjebne, siden den bare overlevde to år i dyrehagen, før dens kropp ble donert til naturhistorisk museum i den tsjekkiske hovedstaden.

Kunstneren Eva Koťátková, som står bak verket, har dokumentert historien om dette dyret ned til minste detalj. Vi kan for eksempel vandre gjennom dets kropp, som er gjenskapt som en putelignende tunnel. Flere andre steder kan vi studere dyrets ulike kroppsdeler, også de gjenskapt i putelignende materiale og omgitt av faktiske puter. Dette høres kanskje morbid ut, men det er en lekende og varme tone i hele installasjonen som først og fremst har med innlevelse og empati med dyret å gjøre.

Koťátková belyser menneskets tittetrang, voyeurisme, vilje til å gå langt for å se noe eksotisk, og lager et monument over dyret, som peker mot omsorg for dens skjebne snarere enn som noe spennende å se på. At dyret har en verdi i seg selv står sentralt for den tsjekkiske kunstneren, og akkurat dette poenget kan kobles til biennalens overordnede tema: vår hang til å eksotifisere steder, dyr – og mennesker. Begynner vi å se andre virkeligheter som underholdning, som ressurser, eller noe vi bare kan bruke etter våre egne behov og lyster, ender vi et sted hvor livet som sådan nedvurderes, synes Koťátková å antyde.

En giraff er et like godt sted som noe annet å begynne om vi skal utvikle en reell samfølelse for alt levende som lever annerledes enn vi gjør.