«VGS2» – slapt manusarbeid og en upersonlig NRK-serie

Første sesong av NRK-satsningen VGS kom i november 2022, og kan sies å være en arvtager etter Julie Tandems NRK-serie Skam. Episodene i VGS1 er mellom 10 og 15 minutter lange, men til gjengjeld hadde første sesong hele 40 episoder å fordype seg i.   

Vellykket valg at karakterer fra Klassen går over til VGS 1 og 2

VGS er en videreføring av den populære NRK Super-serien Klassen, som i disse dager går inn i sin syvende sesong og slippes samtidig med VGS2. Serieskaperne Caroline Svartdahl og Benedikte Minos var tidligere produsenter for Klassen, og de tok med seg fire av rollefigurene videre inn i VGS. 

Barna fra Klassen har nå blitt ungdom og går på videregående, som tittelen tilsier. Dette åpner for nye problemstillinger, et annet språk og andre miljøer. Det er også et rikt tilskudd på nye karakterer i VGS, som gjør at man fint kan følge VGS uten å ha sett Klassen først.  

Det var uten tvil en god idé å sette inn allerede folkekjære rollefigurer i et nytt miljø. Enkelte seere har fulgt karakterene lenge i Klassen, og vokser kanskje i takt med menneskene på skjermen. Samtidig er det såpass mye som skiller VGS fra Klassen at også nye publikummere kan strømme til, uten å ha måttet se forgjengeren. 

Slapt manusarbeid 

Seerne følger i VGS et rikt rollegalleri gjennom skolehverdagen på Oslo Katedralskole. Det er få markører som kjennetegner skolen og byen den befinner seg i. Det er nok et bevisst grep for at ungdom over hele landet skal kunne kjenne seg igjen, uavhengig av bosted. Det gjør serien rett i, da mange lignende serier og filmer kan fremstå nokså by-sentrerte.

VGS kan likevel beskyldes for å være heteronormativ, men ved å maskere skoleområdet og assosiasjonene, utviskes i stor grad elevenes bakgrunn, økonomiske klasse og kulturelle tilhørighet. Serien kan da treffe bredere, men samtidig blir alle rollefigurene veldig like, og etterhvert også utskiftbare.  

Rollefigurene har alle sine ting å stri med. Det kjempes om hvem som skal få rolle i skolerevyen, det krangles internt i russebuss-gjengen, og skolearbeidet er betydelig vanskeligere det andre året enn det det har vært til nå.  

Til tider virker serien i overkant karikert, noe som strider med det ønskede realistiske uttrykket, ledet av håndholdt digitalt kamera. Serieskaperne virker usikre på om de vil skildre en realistisk skole-hverdag, eller en som ligner mer den vi kjenner fra amerikansk High School-film. Hierarkiet på skolen virker også oppkonstruert, men trenger ikke å være urealistisk av den grunn. Det kan faktisk være en konsekvens av slapt manusarbeid, som serien gjennomgående lider av.   

Keitete dialoger

Skuespillerne er i tilsvarende alder som rollefiguren de tolker. Enkelte har en naturlig fremtoning foran kamera, men instruksjonen er ustødige, som gjør at de allerede stive dialogene blir keitete å følge. Mange av skuespillerne sliter også med å finne en naturlig tilnærming til rollen sin, og det hjelper heller ikke at det er lite som skiller rollefigurene fra hverandre.   

De to skuespillerne som til nå har fått mest spilletid i sesong 2 er Tale Torp Torjussen, som allerede i ung alder har mange års erfaring som skuespiller, og Mira Isabel Niedzielak i rollen som Cassy. Av de to har Niedzielak utvilsomt den mest utviklede rollefiguren, men dessverre er rollefiguren Cassy altfor karikert. Forhåpentligvis kommer seerne mer under huden på henne utover i sesongen.   

VGS er ikke et karakterdrama. Det var heller ikke forgjengeren,  men Klassen skildret mer spesifikke situasjoner, som gjorde at serien var klarere i sin tematikk enn det oppfølgeren er.  

Tamme problemstillinger uten brodd

Første sesong av VGS var ingen triumf. Problemstillingene var mange av de samme som vi før hadde sett i Skam, altså russebuss, ung kjærlighet og splid blant venner. Man skulle tro at serieskaperne ville holde seg unna i alle fall russebussproblematikken, som fremstår som unødvendig ekskluderende for en stor del av seriens målgruppe, nemlig ungdomsskoleelever og videregåendeelever.   

Etter å ha sett fem episoder av andre sesong kan det virke som at russetiden er mer i skyggen, erstattet av revy, elevråd og naturligvis forelskelse. Det er et velkomment skifte, men andre sesong VGS har til gode å vise seg relevant for den tiltenkte målgruppen.  

Det blir naturlig å sammenligne VGS med Skam, i og med at serien åpenbart låner mye fra både Julie Tandems uttrykk og tematikk. Noe av slagkraften i Skam skyldtes nok den uortodokse vennegjengen som ledet showet, bestående av verken de mest populære eller kuleste på skolen. Dette ga serien et hverdagslig preg som bidro til at flere kunne kjenne seg igjen i dramaet som utspilte seg dag for dag. VGS har et større, men mindre etablert rollegalleri. Ingen av karakterene stikker seg ut som en klar hovedrolle. Publikum følger elevene i og mellom timene, og alt dramaet som foregår utenfor skolen blir enten gjenfortalt eller hintet til i dialog. Det er et annerledes grep, og tidvis en virkningsfull struktur, ettersom det vektlegger hvor viktig skolehverdagen er i de formative tenårene.  

Dessverre fører dette på den andre siden til at det oppstår en distanse mellom karakterene og publikum, som aldri blir tilstrekkelig kjent med noen av rollene. Da blir det også vanskeligere å kjenne seg igjen, og investere seg i hverdagsdramaet.   

Klassen løste dette bedre ved å plassere serien inn i en semi-dokumentarisk ramme, med illustrerende og redegjørende intervjuer av rollefigurene mellom intrigene. Dette gjorde at publikum kom tettere på karakterene. VGS er mer ordinær i stilen, men har fortsatt et dokumentarisk preg. Nå er kamera mer som en flue på veggen, som fanger opp det som kan virke som tilfeldige konflikter eller forsoninger.  

Snevert utgangspunkt

Som statsfinansiert kanal har NRK et samfunnsansvar overfor hele befolkningen. Når det lanseres en ungdomsserie som VGS blir ansvaret ekstra tydelig når løftet om relevans og viktighet ikke innfris. De siste årene har NRK produsert flere gode serier for ungdom, deriblant Nudes fra 2019, som problematiserte og belyste faren ved ulovlig bildedeling.   

Ikke alle ungdomsserier trenger å ha et så spesifikt mandat, men VGS kunne likevel trengt noe mer for ungdom å tygge på. Isteden blir det en såpe for et yngre publikum.

Problematikken i andre sesong er heller tam enn virkningsfull, for enda revy og kjærlighet kan kjennes altomfattende for en VGS-elev, er det mange som går gjennom langt mer innviklede, tilsynelatende uløselige konflikter, som ensomhet og diverse press på å prestere.  

At serieskaperne ikke har tatt rikskanalen sitt samfunnsoppdrag mer innover seg er trist, for seriens utgangspunkt er godt. Å skildre skolehverdagen isolert åpner for mange muligheter, men etter de fem første episodene å dømme har ikke mulighetene blitt grepet.  

Å hoppe etter Skam

Det kan virke som at NRK streber etter å oppnå samme suksess som de hadde med Skam, men å lage en realistisk serie om skolehverdagen krever mer enn å avbryte overfladiske intriger med korte montasjer akkopagnert med rytmisk musikk.   

Hvis publikum også hadde fått følge elevene hjem etter skolen ville distansen minsket. Det ville hjulpet en hel del på seriens slagkraft, og kanskje ville da også problemstillingene oppleves mer aktuelle for målgruppen. For slik serien fremstår nå er det vanskelig å se for seg at riktig aldersgruppe lar seg fenge. 

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.   

Kan romme et dypere alvor 

Videregåendeelever kan være en vanskelig målgruppe å treffe. De er midt mellom tenårene og ung voksen-fasen, og mange søker tilflukt i filmer og serier tiltenkt et eldre publikum. Skal man virkelig treffe målgruppen, må man skildre hvor skoen faktisk trykker, men det har altså VGS til gode å gjøre.   

Det største problemet i serien er distansen mellom publikum og personene på skjermen, men serieskaperne kunne også med rette gått inn i mørkere materie. Serien trenger ikke å gå til tragedien, men med større fokus på problemstillinger mange ungdommer må håndtere, som ensomhet, anderledeshet, psykiske utfordringer, utestenging, rus, forventinger og krav ville serien utvilsomt fremstått som en mer aktuell arvtager etter Skam. Serien er for øyeblikket flat og upersonlig.  

Videregående kan være både en spennende og krevende tid for mange, og da fortjener målgruppen en serie som er det samme. Ikke en serie som målgruppen har vokst fra før de er i den rette alderen.  

Anmeldelsen er basert på de første fem episodene.