Vi famler oss gjennom historien

Jeg har en venn som ser dårlig. Da han var barn, ble han forundret over historier om lange gater og dype skoger, for selv hadde han aldri sett lenger enn ca. 50 meter foran seg. Alt etter denne grensen var mystisk og ugjenkjennelig, et sammensurium av vage former og skikkelser. Det har seg slik at denne vennen ble kunstner som voksen. Kanskje fordi han fortsatt famler etter det han ikke klarte å se som barn, det ukjente der borte.

Jeg tenker at kunstnere ofte gjør dette: De leter etter noe de ikke helt vet hvordan ser ut. Slik er det også for de syv visuelle kunstnerne som er med i gruppeutstillingen Mitt Stavanger på Stavanger Museum. I anledning byens 900-års-jubileum i 2025, har museet invitert samtidskunstnere til å tolke forskjellige epoker fra Stavangers historie.

Hovedmålgruppen er ungdom, og intensjonen er at samtlige ungdomsskoleelever i Stavanger skal besøke utstillingen mens den står. I Mitt Stavanger har museet gitt en kunstner hvert sitt rom, som de igjen har tolket med inspirasjon fra år 1125 (!) til i dag. Resultatet er en flott utstillingsopplevelse – men det er rommene hvor kunstnerne får famle, lete og spekulere hvor det kunstneriske virkelig får skinne.

Skummelt men magisk

Når man har gått alle trappene opp til Stavanger Museums 3. etasje, og kommet seg forbi en åpningsvideo av Stavangers historie som etterlater meg med flere spørsmål enn svar, når man endelig inn til kunsten.

Utstillingen følger en stram kronologisk logikk, hvor publikum begynner i den eldste historien og ender opp i nåtiden. Stiling utstillingsdesign med lys av Thomas Bendiksen lokker de besøkende gjennom rommene med guleoransje neonlys. Og over det hele, som en sonisk følgesvenn, ligger den lokale komponisten Nils Henrik Asheims lydspor. Lyden gjør at jeg kan bli lenge i et rom, fordi lydene endrer seg og nye stemninger skapes. Et sted fornemmer jeg lyden av noen som går over lytte tregulv, og det er nesten som om jeg kjenner kald luft som kommer inn gjennom sprekkene. Historiens sus og avtrykk.

Hos Maiken Stene, som har det første rommet (1125-1200), høres lyden av arbeid med stein, fugler som synger og et strengeinstrument som spilles på forbigående. Stenes rom er som er portal inn i Stavangers historie, bokstavelig talt. Jeg går gjennom hennes skogaktige buer av treverk og papir, og finner skjelett og andre historie elementer i skyggefulle hjørner. Det er stemningsfullt og mørkt.

Å spekulere med kunsten

Denne energien fortsetter i John Rausteins rom, som tar for seg 1300-tallet. Raustein er tekstilkunstner, og har laget flere tredimensjonale verk til utstillingen. Disse skaper en interessant fortelling, fordi Raustein ikke prøver å lage en klar historisk gjengivelse, men heller spekulerer rundt perioden gjennom kunsten sin. Likevel finnes det også her historiske objekter, blant annet en bispekåpe med Stavangers skytshelgen, St. Svithun, brodert på ryggen. Bruken av ny og gammel tekstil sammen er fascinerende, fordi sistnevnte ofte råtner bort med tiden; det er en grunn til at vi har mye steinskulpturer og lite tekstil fra gamle tidsperioder. At rommet viser noe så intimt som er klesplagg gjør at menneskene fra den tiden kommer ekstra nær.

Det er disse eldste rommene som de mest magiske. Her er det trolldom og mystikk – faktiske er de litt skumle! Kanskje nettopp fordi fortiden er mer diffus og mindre konkret det lenger bak vi kommer, opplever jeg det kunstneriske bidraget som mer interessant, de representerer en tid jeg ikke kjenner så intimt før. Det er som om kunstnerne tilrettelegger for min fantasi om hvordan det var å leve på den tiden. Det mørke og mystiske forsterkes også av utstillingskatalogen, som lister opp en lang rekke kriger, pestutbrudd og henrettelser i disse periodene.

Samtidig: Kunne det vært en interessant vri om kunstnerne så for seg det gamle som noe lyst og fint? Fortidens mennesker hadde jo også humor, de opplevde også forelskelse og glede. De to neste rommene svarer riktignok på dette. I Marit Victoria Wulff Andreassens rom bukter det seg en fargesterk flette over de blå veggene, som lyser opp – selv om den henspiller på en halshugging av noen som ble anklaget for å være heks. Uttrykket er gjenkjennelig og de historiske elementene i rommet, blant dem et skap og en seng i møysommelig utskjæret tre, dominerer. I Nils-Thomas Økland rom regjerer pastellfarger, og flere historiske elementer (en tønne, en stol) er malt i heldekkende sølv, lilla og andre farger. Rommet blir et slags futuristisk 1700-tall, en feberfantasi, som jeg liker godt.

Det konkrete moderne

Arne Nøst skrekkabinett av et rom fanger byens vei mot samtiden på 1800-tallet, men illustrerer samtidig hvor langt unna dagens verden vi er. I dette rommet finner jeg en grufull «ambulanse» i form av en båre, som Nøst har videoprojisert med en jente i helfigur. Luen til et barnelik (!) som ble funnet begravet utenfor kirkegården, antakeligvis født i hemmelighet, stirrer tomt mot oss, mens videoer på veggen viser skip, og lyden av tog– modernitet! – suser over høyttalerne.

Elin Melbergs rom dedikert til 1900-tallet leverer et sammensurium av nostalgiske referanser. Allslags fargerike objekter og symbol på det moderne – en do, dokker av plast, ukeblader, TV og discokule – er stablet sammen rundt en gitterkonstruksjon. Visuelt inviterer rommet til et øyeblikks fortapelse, men fra et kunstnerisk ståsted er det mindre interessant. Med velvilje kan jeg si at Melberg har brukt sin kunstneriske frihet til å lage et rent assosiativt rom, hvor mange kilder blandes sammen: En historisk utstilling kunne aldri tillat seg det samme. Men resultatet gjør det vanskelig å gripe fatt i noe konkret, og det er rett og slett litt utmattende å være i denne delen av utstillingen. Det er her det sterkest melder seg fraværet av en kurator for Mitt Stavanger, noen som kunne utfordret kunstneren til å finne spennende forbindelser til sin epoke, uten at det går på bekostning av kunstnerisk kvalitet.

Linda Lamignan, som har tatt for seg 2000-tallet, er den eneste som har plassert et sittemøbel i sitt rom. Her kan man slå seg ned og dvele, hvilket er et ganske moderne grep, for på tradisjonelle kunstutstillinger skal man alltid være i bevegelse, på vei til neste kunstverk. Og vet du, det kjennes faktisk godt å sitte der og reflektere over alle inntrykkene i de foregående rommene.

I likhet med Melberg er Lamignans rom rotete, men til gjengjeld er hennes epoke uoversiktlig, for det er ikke lett å si noe om sin egen samtid. Historien blir jo skrevet nå, hun har ikke solid eksisterende materiale å lene seg på. Her er gamle headset plassert i glassmontre, som om de var arkeologiske funn, noe som både er humoristisk og tankevekkende. Kanskje vil hun faktisk vise for oss at også vår egen samtid vil bli gjenstand for arkeologisk innstudering en gang snart, at også vi en dag vil ha levd i fjern fortid.

Forskjellige epoker, samme kanon

I de fleste periodene som er representert i utstillingen fantes ikke kunstnere slik vi kjenner dem i dag, selv om det levde mennesker som skapte objekter gjennom for eksempel steinhugging, maleri eller håndverk. At kunstnere nå får arbeide med ulike epokene, føles derfor generøst, som om de gir et nikk til sine kollegaer fra den tiden. Det påløper likevel en risiko med å gi en stor historisk oppgave til kunstnere, fordi de, selv med ulik bakgrunn, forholder seg til samme kunstkanon og tidsånd. Sånn sett blir det uunngåelig at fortiden formidles gjennom et samtidsfilter. På toppen av dette filteret blir epokene traktert gjennom den enkelte kunstners formspråk, med varierende hell.

Disse faktorene skader ikke Mitt Stavanger som totalopplevelse, for denne er absolutt god. Men at grensene mellom utstillingsdesign, historiske objekter og kunst blandes på en måte hvor alle elementer kommer litt til kort, poengerer utstillingens rolle som supplement til historien, og ikke skriveren av den. Det er litt sånn “påfunn-aktig”, hvor man kan gjette at de som har tenkt frem utstillingen har visst tydelig hva som skulle skje, men ikke har hatt like klart for seg hvorfor.

Mens jeg er på vei ut av utstillingen haster en gruppe jenter på rundt 10 år forbi meg. De snakker om at noen av rommene var ganske skumle, de ser utålmodige på videoen ved inngangen, spør hverandre om bybrannen den viser kan stamme fra biblioteket i Alexandria – før de løper i revers inn i 2000-tallsfommet igjen. Mitt Stavanger sin insisterende lojalitet til start og slutt biter visst ikke på dem, og historien har heller blitt et labyrintisk opplevelsessenter.

Og jeg tenker at dette egentlig er en like fin måte å oppleve kunstneriske tolkninger av Stavangers historie på. I likhet med kunstnerne, kan man famle seg frem, leke og gå seg vill, uten at opplevelsen blir mindre ekte eller gyldig av den grunn.