– Vi trenger ikke å legitimere kunst for barn og unge med forskning

Debattinnlegg av Benedikte Rønsen formidler, barn og unge, ved MUNCH. Innlegget følger opp en tidligere reportasje i Periskop av Arnhild Sunnanå som deltok på seminaret Art is doing på Stavanger Kunstmuseum.

Den 25. november publiserte Periskop en reportasje av Arnhild Sunnanå fra et seminar holdt av Stavanger Kunstmuseum, «Art is doing». Her gjennomgår Sunnanå hvordan betydningen av kunstundervising ble belyst fra flere hold med kunstneren Ruth Asawa som omdreiningspunkt.

Slik jeg leser Sunnanå er hun både skeptisk til at det blir reist tvil om kunstens verdi, samtidig som hun anerkjenner at det fortsatt er et behov for å legitimere betydningen av kunst for barn og unge. Jeg deltok selv på seminaret og sitter igjen samme opplevelse. Hvordan har det seg at vi ikke er kommet lenger innen forskningen på dette feltet?

Kunst for barn og unge er omstridt

Publikumsinnsikt og forskning har blitt stadig viktigere for å drifte et museum. En utvidet forståelse av hva et kunstmuseum er eller vil være, kan forklare noe av denne utviklingen. Å drifte et museum i dag krever ikke bare mer kunnskap, men også ny. Parallelt har barn og unge blitt en av kunstmuseene viktigste målgrupper.

Tilbud rettet mot barn og unge har ekspandert kraftig og kan ses i sammenheng med regjeringens kulturpolitiske satsning på området. Kunst og kultur anses som spesielt viktig for oppvoksende generasjon. Likefullt er billedkunst for barn og unge omstridt. Der litteratur, teater og dans lenge har anerkjent kunst med barn og unge som målgruppe, har ikke billedkunst den samme tradisjonen. Kanskje nettopp derfor oppleves behovet for innsikt og forskning på barn og unges kunstopplevelsen i museet som ekstra stort.

Vi trenger mer og ny kunnskap i museet om hvordan vi kan være relevant også for barn og unge. Men hvordan kan vi måle betydningen av kunst? Kan forskning eller kulturpolitiske retningslinjer lære oss noe om barn og unges kunstopplevelser?

Er kunst viktig for barn og unge?

Seminaret holdt ved Stavanger Kunstmuseum den 27. oktober, «Art is doing», annonserte dette spørsmålet som tema. Det var invitert inn et tverrfaglig panel med forskere som på ulikt vis relaterte seg til kunst og barn for å diskutere ikke bare hvordan kunst «gjør», men også hva kunst gjør. Samme problemstilling ser ut til å oppta forskergruppen Kunst og barn & unge ved Universitetet i Agder.

Nylig utgav forskergruppen antologien «Kunstens betydning? Utvidende perspektiver på kunst og barn & unge» (2022) med Lisbet Skregelid og Kristian Nødtvedt Knudsen som redaktører. Tilnærminger til problemstillingen er derimot ganske ulik. For der antologien langt på vei legger til grunn at kunst er viktig, var ikke dette like selvinnlysende på seminaret ved Stavanger Kunstmuseum. Ikke alle oppfatter museets kunst, hverken i eller utenfor skoletiden, som særlig viktig for barn og unge.

Med andre ord må betydning av kunstopplevelsen dokumenteres på en eller annen måte hvis vi ønsker at museer, skoler og politikere skal prioritere dette.

Målbar effekt

Et argument som ofte går igjen i kulturpolitiske debatter er at kunst er viktig for barn og unge fordi det kan ha en positiv effekt på læring generelt. Hvis dette er tilfellet så skal man i teorien kunne måle verdien av kunst ut ifra effekten kunstundervising har på andre skolefag.

På seminaret i Stavanger presentert Astrid Guldbrandsen fra Kunnskapssenter for Utdanning ved Universitetet i Stavanger et slikt pågående forskningsprosjekt. Forskergruppen var i gang med å gå gjennom et større utvalg vitenskapelige artikler som undersøkte effekt av kunstundervisning på ande skolefag. Ikke uventet var foreløpig resultat lite lovende.

Gjennomsnittlig kan det se ut til at kunstundervising og prestasjoner i andre fag har en ørliten koherens, samtidig er det ikke sikkert at denne sammenhengen kan forklares kausalt. Men det er ikke bare utfordringen med å dokumentere kausal sammenheng som blir problematisk. Det kan virke som forskningsprosjektets interesse begrenset seg til kunst som metode for effekt i andre mer akademiske skolefag.

Det hadde vært interessant å sammenligne dette studie med studier som undersøker hvorvidt mer undervisning i fag som man ønsker å få effekt på, vil vise større utbytte. Hvis det er tilfelle, er kanskje det å foretrekke gitt målet er resultat i for eksempel engelsk eller matte. Det at kunst tilsynelatende har lite synergieffekt for andre skolefag, sier oss likevel lite om hvilken betydning kunst faktisk har for barn og unge.

Kunst og kreativitet

Det er ikke bare andre skolefag en kan måle eventuelt positiv effekt av kunst på. Evnen til kreativitet kan forstås i sammenheng med hjernens eksekutive funksjoner og er noe Per Normann Andersen, professor i spesialpedagogikk ved Høgskolen i Innlandet forsker på. På seminaret presenterte han et pågående forskningsprosjekt hvor formålet var å finne ut hvorvidt god kunstundervising kan ha en positiv effekt på elevenes utvikling av eksekutive funksjoner. Også her så foreløpig resultatet lite lovende ut.

Det som derimot ikke ble problematisert var korrelasjonen mellom forståelsen av kreativitet og kunst. Jeg kjente godt igjen hvordan vi på MUNCH jobber da forskeren beskrev kreative prosesser som både kaotiske og strukturert, evnen til å tenke utenfor boksen og realisere prosjekter. Jeg er derimot ikke sikker på om dette favner hele den kunstneriske prosessen. Kan det være at kreativitet som en av hjernens eksekutive funksjoner vi kan bruke i alle skolefag, i arbeidslivet eller i vårt privatliv kun delvis sammenfaller med det kunst handler om? I så fall, hvilken form for kreativitet er målingen rettet mot? Og ikke minst – skulle det vise seg at kunstundervisingen ikke fremmer utviklingen av elevenes eksekutive funksjoner i særlig grad, så må vi kanskje finne andre mer effektive metoder enn kunst for å få til dette?

Problemet med forskning som har til hensikt å bekrefte eller avkrefte kunstens nytteverdi blir forsøkt oppsummert i antologien til Skregelid og Nødtvedt Knutsen. Her blir kunstens betydning redegjort for innledningsvis ved et intervju med den nederlandske skoleforskeren Gert Biesta.

I artikkelen skisseres det to grøftekanter Biesta mener diskursen om kunst for barn og unge så ofte havner i. I den ene grøftekanten finner vi det neoliberale argumentet om kunstens nytteverdi som kreativitet. Fordi kreativitet er en så viktig kompetanse for innovasjon, trenger vi kunst som lærer oss å tenke nytt. Denne kompetansen kan vi i neste rekke bruke i et utall andre situasjoner og fagfelt for å sikre en fremtidsrettet praksis.

Problemet slik Biesta ser det er som vist i eksemplene over at så snart vi finner andre metoder som med større treffsikkerhet svarer til behovet vil kunst med fordel kunne sløyfes. Med andre ord har kunst slett ikke en betydning, men kan være nyttig som metode. Den andre grøftekanten er å argumenter for kunstens betydning som ytringsfrihet. Kunst tilbyr barn og unge mulighet til å ytre seg, noe som ensbetydende anses som en gode. Men er all ytring god i kraft av å være en ytring? Det åpenbare svaret i internettets og sosiale mediers tid er nei. Det finnes ytringer som hverken driver verden fremover eller er sanne. Følgelig kan ytringer alene ikke anses som en legitim verdi i seg selv.

Å snu problemstillingen på hode

Det mest interessante ved antologien til Skregelid og Nødtvedt er likevel ikke beskrivelsen av de to grøftekantene, men fremgangsmetoden som benyttes. Fremfor å lete etter effekten for så i neste omgang kunne vise til kunstens nytteverdi, kan Biestas tilnærming se ut til å snu problemstillingen på hode. Her tas det utgangspunkt i at kunst for barn og unge har en betydning, problemstillingen er derimot hvordan vi realiserer dette.

På seminaret i Stavanger var det også eksempler på forskere som så ut til å ta utgangspunkt i at kunst for barn og unge er viktig. Emma Ridgway var medkurator i Stavanger kunstmuseums utstilling med kunstneren Ruth Asawa, og argumenterte i sitt innlegg for at «Art is doing». Det vil si at kunsten har i seg en praksis, en kroppslig erfaring, som i Asawas tilfellet kan se ut til å ha vært et givende knutepunkt mellom hennes to praksiser, som kunstner og underviser.

Emily Pringle, leder for Tate sin forskingsavdeling, gikk enda dypere inn på Asawas inspirasjonskilder, særlig den amerikanske pragmatikeren John Dewey, mest kjent for sin undersøkelse av estetisk erfaring og sitatet «Learning by doing». Begge disse innleggene trakk frem interessante perspektiver på hvordan kunst, praksis og læring er tett sammenvevd og dertil relevant for barn og unge i det de er i ferd med å finne sin plass i verden.

Samtidig kan det virke som disse forskerne i all hovedsak hentet sin empiri i argumentasjonen de fant hos henholdsvis kunstneren selv og John Dewey. Hvordan Asawas praksis og Deweys filosofi kan informere museenes arbeid med barn og unge i dag forble et åpent spørsmål.

Debattinnlegget fortsetter etter bildene.

Vi trenger ikke forskning for å legitimere kunst for barn og unge

Emily Pringle sin referanse til John Dewey på seminaret i Stavanger, fikk meg til å tenke på en av mine tidligere professorer som mente Dewey er en svært feilsitert filosof. Med sitatet «Learning by doing» er det mange som tolker det med trykk på sistnevnte. Det vil si at «gjør-ing» fører til læring. Tvert imot er det med trykk på førstnevnte man kan forstå Deweys teori. Du skal faktisk lære av «gjøringen». Det er først da du kan kalle det en (estetisk) erfaring. Hvis du ikke lærer, og han bruker begrepet «læring» i bredest mulig forstand, så er all gjøringen meningsløs. Noe som bringer oss tilbake til innledende problemstilling. Kan forskning eller kulturpolitikk lære oss noe om barn og unges kunstopplevelser?

Kanskje hjelper det også her å snu litt på problemstillingen. Det vil si at det ikke er forskning og kulturpolitikk som skal diktere utfallet. Kan vi tvert imot se for oss at barn og unges kunstopplevelser er det som skal informere og styre forskningen og kulturpolitikken? Med andre ord trenger vi ikke å legitimere kunst for barn og unge med forskning. Vi trenger forskning og politisk vilje for å utvikle ny kunnskap og praksis som gjør museet enda bedre til å skape kunstopplevelser for, og med, barn og unge. Til sammenligning avkreves det sjeldent dokumenterbar effekt på andre arenaer i samfunnet når det kommer til kuraterte utstillinger for vårt voksne publikum. Her lener vi oss i stor grad på at kunst og kultur tilhører dagens samfunn, spørsmålet er hvordan vi gjør det.

At kunst simpelt hen er viktig for barn og unge, slik Biesta argumenterer i antologien, virker for meg til å ha større potensiale for å frembringe ny kunnskap framfor å stagnere i en diskusjon om kunst har noe verdi overhode. I dag brukes kunstmuseene i mange andre fag enn rene kunstfag i skolen. Dette blant annet fordi lærere ser det som viktig å se tematikken de jobber med i et bredere perspektiv. Slik kan det heve læringsutbytte for flere fagområder, men dette er goder som ikke må forveksles med selve grunnlaget for kunst i museene eller skolen.

Kunst og kultur hører til vår fortid, samtid og fremtid og kan ikke legitimeres ut ifra dens målbare nytteverdi for noe annet, hverken for voksen eller barn.