Viktig antologi om kunstformidling i den opplevelsesbaserte tiden

Antologien Kunstformidling. Fra verk til betrakter (Pax 2019) setter søkelys på formidlingsfaget etter den såkalte opplevelsesbaserte vendingen i kunstlivet de siste tiårene. I en kunstvirkelighet som vektlegger opplevelse og publikumsdeltagelse, snarere enn tradisjonell dialogundervisning og dannelse, setter forfatterne et kritisk søkelys på formidlingens rolle ved institusjonene. Hvordan drives kunstformidlingen ved museene når fokuset ligger på publikumsopplevelse? Hvilke metoder tas i bruk når samtidskunstens «åpne» verk skal formidles til betrakterne? Og hvordan forvalter museene sin kunstfaglighet i sterkt krysspress mellom markedsavdelingens krav om økte besøkstall, underholdning, deltagelse og opplevelse?

Bokens redaktører Charlotte Myrvold og Gerd Elise Mørland har tatt utfordringen med å kartlegge og diskutere åpent kunstformidlingsfeltets nye pedagogiske og kunstneriske utfordringer. At formidling ikke er en nøytral praksis, og at kritikk og revidering av denne praksisen er nødvendig, er allerede poengtert i studier av Dag Solhjell og Dag Sveen. Det nye i denne antologien er hvordan den belyser formidlingsfagets, og dermed kunstfagets, mange utfordringer i samtiden. Som redaktørene påpeker, er kunstmuseet ikke lenger bare en forvalter av en rekke verdifulle gjenstander, men en kompleks opplevelsesarena. På kunstmuseet i dag skal man lære, sanse, oppleve, shoppe og spise, i tillegg til selv å delta aktivt i diskusjoner og skape egne kunstverk. Publikum er også selv aktive medprodusenter når opplevelsene deles digitalt gjennom medieteknologi i løpet av besøket.

Hvordan forholder museenes formidlingsavdelinger seg til denne nye virkeligheten?

Formidlingens ulike dilemmaer

Antologien anlegger et bredt perspektiv og belyser museenes utfordringer med forsker-, kurator- og kunstnerblikk i seks artikler.

Boel Christensen-Scheel gir oss en nyttig og filosofisk basert innføring i de ulike formidlingsstrategiene som museene anlegger; den erfaringsbaserte kontra den kritiske formidlingsstrategien. I hennes artikkel, Sanselige møter eller kritisk tenkning? Formidling i samtidens kunstmuseer, gir hun innblikk i nye formidlingsstrategier ved Tate Modern i London, Tensta konsthall og MoMa i New York. Tendensene i utlandet, som i Norge, er at formidlingen vektlegger opplevelse, publikumsdeltagelse og relasjoner, gjerne ledet av kunstnere som har verksteder i forlengelse av sin egen praksis.

Ebba Moi gir innblikk i den erfaringsbaserte formidlingsstrategien fra et kunstnerståsted i sin artikkel Henvendelsen, hvor hun skriver om sine egne erfaringer med å bruke deltagelse som kunstnerisk metode. I prosjektet Er vi alle like? Et deltagende kunstprosjekt om likestilling ble formidlingssituasjonen en del av den endelige utstillingen ved Akershus kunstsenter.

Artikkelen Formidlingens dilemma skildrer presist de ulike utfordringene kunstmuseet står overfor i krysspresset mellom kuratering, formidling og markedsføring. Nikita Mathias og Gerd Elise Mørland diskuterer utfordringene og konfliktene som kan oppstå når kunsthistorikerens faglige autoritet og kunstverkets autonomi ikke lenger er faste sannheter. I en verden hvor kunstverkene like godt kan oppleves digitalt på nettet, og meninger om utstillinger og verk deles på Twitter og Instagram, gjør dette noe med definisjonsmakten til museet. Ikke minst gjør det noe med innholdet i kunstbegrepet. Artikkelforfatterne mener at vi absolutt trenger et kunstbegrep som inkluderer publikum, men at det også er essensielt at kunstfaglige kvalitetsvurderinger ikke forsvinner, og at diskusjonen om hva kunstbegrepet skal være, holdes levende.

Den digitale medieestetikken er fokuset for artikkelen Opplevelser av nærvær. Formidling av interaktiv mediekunst. Her tydeliggjør Ragnhild Tronstad hvordan også den teknologiske kunsten påvirkes av samtidskunstens fokus på opplevelser og erfaringer. Artikkelen fokuserer på tre utvalgte interaktive mediekunstverk og diskuterer hvilke type estetiske opplevelser selve den teknologiske medieringen bidrar med. Artikkelens prosjekt er å avdekke hvordan og hvorfor selve medieringen kommuniserer.

Kanskje hadde det også vært interessant med en artikkel i forlengelse av denne som diskuterte hva medieteknologien og krav om digitalisering gjør med selve formidlingen i museet. Utstillinger som den digitale Van Gogh Alive på Hadeland Glassverk og Rene Magritte-utstillingen The Fifth Season på SFMOMA viser hvor aktuell denne debatten om teknologi og formidling er. For hva gjør teknologien med verksopplevelsen, og hvordan forholder museene seg til disse utfordringene?

Barn og unge som konsumenter

De to siste artiklene i antologien tar for seg hovedsatsningsområdet til formidlingsprosjekter ved norske kunstmuseer, nemlig formidling av kunst til barn og unge.

Charlotte Blanche Myrvold gir et historisk og kritisk overblikk over dialogen som formidlingsmetode og problematiserer hva som egentlig ligger i begrepet «dialog». Er denne innarbeidede måten å drive kunstformidling på i samsvar med et kontemporært kunstsyn der kunsten defineres som en hendelse som skal oppleves og erfares? Kunst som hendelse forutsetter en aktiv betrakter, da må også barnet gis anledning til å tre ut av den tradisjonelle betrakterrollen. Myrvold foreslår «prosumenten» som en mulig betrakterrolle, en betrakter som beveger seg sømløst mellom produksjon og konsum, og som er beslektet med idealet om deltagelse i samtidskunsten.

I artikkelen Henvendelser til barn og unge. Deltagelse som formidlingsstrategi ser Lisa Nagel på to svært ulike prosjekter der barns medvirkning har vært sentral i den estetiske prosessen: Prinsesse Ingrid Alexandras skulpturpark og Landings formidling av Hode ved hode – Cronquist, Bjørlo, Munch ved Munchmuseet (2017). Artikkelen problematiserer at deltagelse i seg selv ikke er en garantist for medskaping og innlevelse, og videre hvordan deltagende barn i ulike formidlingsprosjekter lett kan reduseres til konsumenter eller passive deltagere i den voksne kunstverdenen. Nagel klargjør også de viktige distinksjonene mellom kunst skapt av, for eller med barn, som er viktige kategorier å navigere etter når formidlingsopplegg skal utvikles. Artikkelforfatteren argumenter for at formidling er en performativ praksis som må behandles som hendelser der barns faktiske medvirkning settes i fokus.

Betrakterens tanker

Dette er en klar og godt skrevet antologi som problematiserer utfordringene på kunst- og formidlingsfeltet. Artiklene utfordrer det tradisjonelle synet på dialog som undervisningsmetode, og tar høyde for ulike nye betrakterposisjoner i en samtidskunst som i økende grad er opplevelsesbasert. Jeg liker også hvordan ulike bidrag kritisk diskuterer kunstmuseenes nye rolle som underholdningsarena og rekreasjonssted.

Det jeg savner i denne boka er et bidrag som tydeligere problematiserer selve betrakterposisjonen. For hvordan oppleves det å være publikum i en formidlingssituasjon av denne typen relasjonelle samtidsverk?  Det hadde vært interessant å få innspill og refleksjoner om elevens opplevelse av kontemporære formidlingsprosjekter, enten i form av en intervjubasert studie av hvordan formidlingssituasjonen oppleves, eller i form av deltakende observasjon. Slik ville også deltageren gis en viktig stemme i denne nye kunstvirkeligheten.

Redaksjonell merknad: Gerd Elise Mørland er tidligere redaktør i Periskop. Flere av bidragsyterne i antologien er også bidragsytere til Periskop.