Sammen på vekslingssiden

– Vil du ha en pulverpadde?

Øystein Strand fisker frem en pose fra kontorpulten i Kulturtanken. Det er sent i august, sommer bikker høst, og snart har han spist sin siste pulverpadde i Kulturtankens lokaler. Fra 1. september overtar Matias Hilmar Iversen direktørstolen, og Strand går til ny jobb i Kulturdirektoratet.

– De er utrolig gode.

Han putter en pulverpadde i munnen og går for å hente kaffe og vann. Litt svett, kanskje. Ikke ved tanken på å bli intervjuet av Periskop, men etter stafettpinneveksling bak Kulturtankens lokaler. Strand og Iversen har de siste ti minuttene vekslet pinne utallige ganger på broa over Akerselva til ære for fotografen mens Periskop har vært trafikkvakt.

For det er det dette skal være: Et stafettpinne-intervju.

Sammen på oppløpssiden

Kulturtanken er en elsket og hatet etat, det er ingen hemmelighet. Få som driver med kunst for barn og unge stiller seg likegyldige til den omorganiseringen av feltet opprettelsen av Kulturtanken innebar: Omlegging av Rikskonsertene. Samling av DKS-fagområdene. Protester fra utøverne. Det er vanskelig for en utenforstående å skjønne hva Kulturtanken er (se faktaboks hvis du lurer). Kanskje har etaten ikke vært så god til å kommunisere det selv, heller.

Og nå overtar Matias Hilmar Iversen direktørjobben i Kulturtanken. En jobb han søkte – og fikk. De siste tre årene har han jobbet som enhetsleder for fagansvarlige i Den kulturelle skolesekken. Det vil si at han har vært leder for de fagansvarlige innen fagområdene musikk, litteratur, visuell kunst, kulturarv, scenekunst og film. Tidligere har han jobbet som seksjonssjef for produksjon i Rikskonsertene, musikkprodusent i Rikskonsertene – og som lærer. Så han vet på mange måter hva det går i. Iversen er overraskende blid til å skulle ta over en etat som har utløst spaltemetre med frustrasjon over flere år.

– Vi snakket om det, Øystein og jeg, at det bildet med stafettpinneveksling ikke er så dumt, sier Iversen.

– For det innebærer at man har løpt sammen et strekk før vekslingen finner sted. At vi har en felles erfaring og forståelse før ansvaret gis fra den ene til den andre.

Grønt lys

I 2020 ble Øystein Strand beordret til jobben i Kulturtanken. På den tiden jobbet han i kulturdepartementet. Forrige Kulturtanken-direktør sluttet brått. Strand hoppet inn for henne i mars 2020 – og så kom pandemien.

– Den opprinnelige planen var at jeg skulle være i Kulturtanken i ett år. Barne- og ungdomskulturmeldingen var under oppseiling, men pandemien forrykket mange av prosessene Kulturtanken stod i, sier Strand.

Så han ble lenger. Barne- og ungdomskulturmeldingen ble levert, og den fikk blandet mottakelse både hos opposisjon og kunstnere. Etter valget i 2021 fikk Anette Trettebergstuen kulturministermakt, og gjennomførte det hun hadde lovet: En evaluering av Kulturtanken. Rapporten fra Oxford Research, også den mye debattert, kom på plass før påske i år. Rapporten ga på mange måter Kulturtanken livets rett, og Strand kjente at nå var jobben gjort.

Det var på tide å gi stafettpinnen videre?

– Ja, nå er det på tide.

Kulturtanken, forteller Strand, er en etat som har stått i omstillinger ganske lenge. Den er heftig omdiskutert, som nevnt, og har møtt mye misnøye – hadde den egentlig livets rett?

– Da jeg kom inn, var jobben min å skape motivasjon for en veldig viktig jobb med et svært uforutsigbart rammeverk. Det som er viktig å nevne, er at det allerede var igangsatt mange god initiativer da jeg overtok. Men dette arbeidet var bare synlig innenfor organisasjonen.

Strand kikker bort på Iversen.

– Nå er vi på den veien vi skal være. Derfor er det gull å få inn Matias. Han kjenner organisasjonen, han må ikke lære noe helt fra bunnen av.

Høylytt

Kulturtanken har hatt en litt krøkkete start. Hva har vært de største utfordringene for deg?

– Det har vært utfordrende med uavklarte rammevilkår så lenge, med pandemi og det hele. Vi opplevde en svak forankring både i fylkeskommuner og i kunstfeltet. DKS er en desentralisert ordning, det er fylkeskommunene som driver den, så vi starta der, spurte: Hva trenger dere fra oss, og hvordan kan vi hjelpe dere?

Så har det også vært en utfordring å navigere i et landskap med høylytte stemmer, kanskje særlig fra musikkfeltet.

Forstår du frustrasjonen deres?

– Ja, jeg gjør det. Det har selvsagt mye å gjøre med at de mista noe de var fornøyde med. Samtidig er det mange felt som er ganske fornøyde. Man sitter ofte stille i båten når man ikke har noe å klage over, sier Strand.

DKS er viktig for den frie delen av scenekunstfeltet, for eksempel. Kulturarv-delen har vært stemoderlig behandlet oppigjennom, men er nå synligere enn før. Litteraturformidlingen har fått et løft, det samme gjelder film i DKS.

Hva er du mest stolt av at dere har fått til i din tid i direktørstolen?

– DKS-lab’ene og den utviklingen vi har sett innen visuell kunst i DKS.

Kanskje også resultatet fra evalueringsrapporten som kom i vår?

– Definitivt. Jeg kjente det da.

Var du nervøs?

– Ja. Ikke for min egen jobb, jeg hadde jo noe å gå tilbake til, men for alle på huset som hadde levd med ryggen mot veggen så lenge. Resultatet viser at det ligger et kjempepotensial i DKS og at Kulturtankens eksistens er berettiget – men også at vi har utfordringer å gyve løs på, sier Strand.

Ønsker å lytte

De utfordringene går til Iversen. Han beskriver sin forgjenger som en trygg og erfaren byråkrat som virkelig er interessert i kunst- og kulturpolitikk. En med avslappet lederstil, et forståelig språk, en som tar seg tid til å forklare og diskutere. I tillegg til å ha mye humor og energi.

Men, skyter Strand inn, det er ikke sånn at «Øystein Strand kom inn og reddet Kulturtanken».

– Det er ikke sant. Dette har vært lagarbeid hele veien. Kulturtanken består av en dynamisk og kompetent gjeng. Det er viktig for meg å si.

Hva vil kjennetegne ditt arbeid, tror du, Iversen?

– Nå har jeg gitt veldig gode skussmål til Øystein her, og jeg håper at humor, engasjement for målgruppa og kunst- og kulturformidling også vil prege mitt arbeid, sier han.

– Kulturtanken er nå enda bedre rigget for å utvikle og styrke både DKS-ordningen og det litt større feltet for barne- og ungdomskultur. Jeg ønsker å være åpen og inkluderende og lytte til de ulike aktørene som jobber for og med kunst og kultur til barn og unge. Det finnes gode nettverk og samarbeid i feltet som vi må bidra til å bygge videre på. Jeg håper det vil kjennetegne meg at jeg ser de ulike sidene ved produksjon og formidling av kunst og kultur, forstår hvordan skolen fungerer – og, ikke minst: Tar målgruppa på alvor, sier han.

Inn i lærerutdanningen

Iversen peker på at ulike fagområder har ulike utfordringer som det er viktig å finne gode løsninger på. I tillegg er kontakten med Utdanningsdirektoratet viktig, altså DKS sin forankring i skolen. Selv om ingen kan forvente at hvert eneste skolebesøk i DKS skal være forberedt og fantastisk – det vil alltid være personavhengig og rektoravhengig.

– Men DKS må inn i lærerutdanningen, mener Iversen.

– Forutsetningen for godt samarbeid mellom skole og DKS er at vi kjenner hverandre og vet hva vi kan få til. At lærere skjønner DKS, er viktig. At det er greit at kunst kan være rart, for eksempel – noen ganger skal det være rart – rart kan være bra. De gangene elevene ikke skjønner hva som treffer dem, så trenger vi lærere som kan fange det opp, sette kunsten i kontekst for dem, prate om det.

Iversen har vært lærer selv, så han vet hva han snakker om.

– Evne til å undre seg, sier Iversen.

– Det er det viktig at lærere har. Det trengs alltid.

Intervjuet fortsetter etter annonsene.

Må følge med

Men hvordan skal dere i Kulturtanken vite hva barn og unge tenker på, er opptatt av og trenger i en stadig skiftende kultur?

Både Strand og Iversen peker på viktigheten av tett kontakt med feltet og med organisasjoner som jobber tett på barn og ungdom. Under Arendalsuka arrangerte Kulturtanken debatter sammen med flere andre organisasjoner, der de bad om innspill og utfordringer fra barn og unge.

– Vi er klar over at vi må følge med. Derfor søker vi kunnskap, derfor ser vi til Danmark når det kommer til film, for eksempel, og derfor har vi et ungdomsråd. Så er det viktig å finne en måte å snakke på der vi klarer å forstå hva de unge ønsker, sier Iversen.

Når han setter seg i direktørstolen og svinger seg rundt i den for første gang, vil det ikke være noen pulverpadder igjen på pulten.

Ingen guilty pleasures, Iversen?

– Ingen godteri-hangups, i hvert fall, smiler Matias Hilmar Iversen.

– Men jeg har en gitar der i hjørnet.