Ny plate fra Hei kalas: Å bli snakket til på alvor

Trioen i Hei Kalas ble Spellemann-nominert for sin forrige plate «Hvorfor er jeg allergisk» fra 2020. I kategorien barnemusikk, for å være spesifikk, og det er kanskje nødvendig. For musikken kunne like gjerne stått i voksenkategoriene, hadde det ikke vært for tekstene. Hei Kalas lager elektronisk indiepop, fullt av synther, tørre elektronikarytmer og doble stemmer som minner meg om Daft Punk, Briskeby og Donkey Boy, for å være litt retro i referansene.

men jeg kan kose med katten – Album by hei kalas | Spotify

Den nye platen, «Men jeg kan kose med katten», er øm i tematikken. Den handler om «å ta det med ro og kose seg med det livet man har, enten man er voksen eller barn – selv om det kan være litt kjedelig av og til» – skriver bandet selv. Men musikken er langt fra kjedelig. Med et skikkelig velprodusert lydbilde, fengende refrenger og et par ordentlig bra låter, står oppfølgeralbumet seg godt mot debuten.

Debutplaten: hvorfor er jeg allergisk – Album by hei kalas | Spotify

Tvetydighet

Som med mange barneplater er tekstene konkrete og knyttet til kjente barnlige aktiviteter. Vi er på hytta, på rømmen, på vei ut i verdensrommet og bare hjemme. Men tekstene er også åpne og poetiske, og bretter seg langsomt ut i sangene. Her er det ikke nødvendig å finlytte for å få meg seg et finurlig tekstpoeng (som det ofte kan være i barnesanger). I stedet står musikken i fokus, med inkluderende refrenger og mange stilige effekter.

Perspektivet skifter stadig, som i den nostalgiske «førti planker (webbteleskop)». Den åpner med en samtale mellom to barn som diskuterer hvordan man kan bygge et webbteleskop, og går over i et tilbakeblikk på en hyttetur med «mista tann, sølevann, mormorklem og sistemann». Det kan naturligvis være et barn som lengter etter sommerferie, men det kan like fint være voksenlengsel etter tapt barndom.

Også den såre «Er du den som forsvinner (eller den som blir forlatt)» har en lignende tvetydighet som vil klinge like sterkt hos de små som hos deres omsorgspersoner:

eg likar det best når du e heima her med meg

eg gruar meg kjempekjempemasse til at du skal gå

då trur eg heller at eg stikker av eg og

Familiemusikk

Hei Kalas har vært lenge på banen. NRK Super-kollegene Heidi Marie Vestrheim og Annikken Theodorsen startet å spille sammen sammen i 2010, og inviterte etterhvert med seg Roy Ole Førland. Som Hei Kalas har de tre drevet omfattende turnévirksomhet med Den kulturelle skolesekken, og har dermed masse erfaring med målgruppen – både direkte på skoler, og og fra mediemaskineriet i NRK.

Kanskje er det denne kombinasjonen som gjør at de unngår så mange fallgruver. En av dem er å falle for fristelsen til å late som om de selv er barn. En del av tekstene er i «du»-form, der de ser barna, uten å påstå at de er dem eller vet akkurat hvordan de har det.

Begge de to siste låtene, «Sitte hvor man vil» og «Ta det med ro» henvender seg til barnelytterne på denne måten.

Fra førstnevnte:

Dere kan sette dere ned hvor dere vil

Midt i en pytt eller under bordet

Uten å bli sett på som gal

 

Og fra den rolige avslutningen med «Ta det med ro»:

Du er ganske liten og kan nesten ingenting.

Kjøre bil, knyte sko, bestemme.

(…)

Men ta det med ro. Snart er du stor.

Musikken vokser som en elektronisk, småvill skog rundt ordene og understreker denne lengselen som går begge veier – det er sympatisk og tillitvekkende. Å oppleve å bli snakket med, på alvor, av voksne, er en verdifull erfaring som jeg ikke tror kommer så ofte gjennom popalbum.