Allsang på grensen til musikklek

Lyden av to bjeller klinger ut i Operaens lysfylte foajé en lørdag formiddag. På gulvet sitter barn og voksne på tepper, omgitt av stoler i en halvsirkel. Fire syngende kvinner beveger seg fra hver sin retning fram til gulvet foran putene, fabulerer over fraser av en norsk folkemelodi, og omkranser publikum med lyden av bjellene, sang og klangstaver. Det er klart for Lørdagssang i Operaen.

En svekket allsang-muskel

«Å synge sammen gjør oss godt!» er mantraet i Operaens presentasjon av Lørdagssang, en del av Nasjonaloperaens paraplyprosjekt Opera For Alle. Lørdagssang ble initiert av sanger Ragnhild K. Motzfeldt og pianist Marita Kjetland Rabben fra Operaens formidlingsavdeling. Ifølge Operaens nettsider vil prosjektet «løfte, styrke og utvikle forbindelsen mellom opera, sang og folkehelse».

Motzfeldt forteller at ideen ble til da formidlerne på et julesangverksted i Operaen i 2023 opplevde at allsangen manglet både hos små og store: De voksne sendte barna frem for å synge, men ble selv sittende i bakgrunnen, og barna kunne ofte bare første vers av julesangene. Sammen med Elisabeth Anvik og Liv Anna Hagen utviklet Moztfeldt og Rabben konseptet Lørdagssang, der 300-500 voksne og barn i alderen null til fem år kan komme til Operaen for å synge sammen. Arrangementet finner sted en gang i måneden.

Variert og tidvis engasjerende

Det yrer av voksne og barn i Operaens foajé på vårens siste Lørdagssang. Jeg ser få barn i alderen 4-5 år, men desto flere smårollinger i følge med en eller to voksne som jeg antar er foreldre eller besteforeldre. Noen barn surrer planløst rundt på Operaens hvite marmorgulv, noen sitter sjenert på en stol med passe avstand til gulvplassen som fungerer som scene, mens andre barn sitter relativt rolig på teppene midt i sirkelen av stoler.

Bruddstykker av den norske folkevisa Fjellmannjenta skaper en stemningsfull inngang til lørdagens sangstund, før tre sangere og en pianist tar plass foran barna. Musikerne hilser med rytmiske fraser som «hei-hei-hei», «hei-og-hallo» som deretter hermes engasjert i publikum. Engasjementet er like stort når sangerne leder voksne og barn gjennom gjentatte melodifraser (ostinater) tostemt over samme folkevise, men her er det litt vanskeligere å henge med tross tydelig todeling av publikum.

I den tostemte versjonen av «Alle fugler» er derimot publikum tilbake på kjent grunn, og sangen klinger solid ut i rommet. De voksne synger imponerende rent og klarer å holde sin egen melodistemme, noe som tyder på en viss erfaring og kjennskap til musikk og sang fra før.

Å fridanse til Jan Teigen

Mulig de også har hørt opera, for entusiasmen er stor når Ragnhild Motzfeldt beveger seg ut i publikum med operaslageren «L’amour est un oiseau rebelle» fra Bizets opera Carmen. Selv om publikum ikke selv deltar i arien, er det tydelig på reaksjonen hos barn og voksne at nærheten til sangeren og musikken skaper en spesiell opplevelse i det som kanskje er den mest direkte kontakten mellom utøver og publikum i løpet av sangstunden.

I Sigbjørn Obstfelders regndikt kommer flere instrumenter frem: en regnstav hvor innholdet i røret beveger seg og lager en rislende lyd når man snur på det, et hengende klokkespill av metallrør og en trekasse man kan tromme på (cajon). Det nye lydbildet passer til reglen som hermes i publikum: Regn, regn, øsende regn, pøsende regn.

Etter en ukrainsk folkesang og en engasjerende, men ukjent sang om dyrene på en bondegård (Telebondemannen), lander sangstunden igjen i kjent repertoar med en rocka versjon av Nede på stasjonen og et par sanger for mai måned. Det er litt uklart hvorfor og hvordan rytmeeggene skal brukes akkurat under den rolige Kom mai du skjønne milde, mens bruken er lettere å forstå som rytmeinstrumenter når pianisten spiller Mozarts Rondo alla turca.

Hele lørdagssangen avsluttes med en stående og frittdansende versjon av Jan Teigens Optimist, som kanskje er til særlig stor glede for de voksne i publikum. Mer enn å være en barneaktivitet, oppleves lørdagssang som en fellesaktivitet for musikkglade familier – og det er kanskje akkurat det som trengs i en tid der mange mener at sangen står svakere enn før.

Allsangen som forsvant

«Jeg har helt sluttet å synge for barna mine», fortalte en kamerat meg nylig, «jeg kan jo ikke synge». Han skammet seg over å ikke treffe alle tonene, en skam som ironisk nok viste at han hadde et godt gehør og et aktivt forhold til musikk. Han er ikke den eneste – de siste årene diskuteres det stadig oftere at sang som felles aktivitet har en mindre naturlig plass i hverdagen nå enn før. Ifølge Anne Haugland Balsnes, professor ved Universitetet i Agder, bidrar begrenset sangopplæring til at mange lærerstudenter ikke blir trygge på sin egen sangstemme.

Lærerstudenters manglende fortrolighet med egen sangstemme kan altså bidra til at sangen får mindre plass i skolen enn tidligere. Det samme kan gjelde den økte satsingen på andre fag enn estetiske fag i forbindelse med Kunnskapsløftet (2004) og fagfornyelse i skolen (2020). I tillegg har vi færre kollektive kulturelle referanser enn tidligere på grunn av utviklingen fra felles opplevelser av barne-tv og -filmer til et mer variert underholdningstilbud for barn. Mangelen på naturlige møteplasser hvor man synger sammen, kan kanskje også føre til at sang oppleves som en «prestasjonsvurdering» når man først synger.

På en måte virker det ironisk at noe så menneskelig som å bruke stemmen kan skape så mye stress hos oss. I tillegg til forskning som viser at sang utløser velværehormoner og demper stresshormoner, kan sang skape fellesskapsfølelse og selvfølgelig musikkglede i seg selv. Lørdagssang er derfor et viktig formidlingsprosjekt av flere grunner. Sang som del av Operaens formidlingsarbeid har dessuten en viss egeninteresse, ettersom opplevelsen kan hjelpe foreldrene med å vekke barnas musikkinteresse og operainteresse i tidlig alder.

Gode rammer

Som helhet er Lørdagssang et fint og tydelig gjennomtenkt konsept. De ytre rammene skaper allerede et godt utgangspunkt for barn og voksne: Oppsett med tepper og stoler skaper et eget «rom i rommet» for publikum, samtidig som den åpne og lyse foajéen gjør at det kanskje oppleves mindre strengt enn i et lukket lokale. De fysiske rammene bidrar kanskje til det imponerende lave lydnivået, dagens publikum tatt i beregning. Det virker som 30-40 minutter med et variert program fungerer overraskende godt selv for de aller minste, i hvert fall når det som her også er mulig å bevege seg litt underveis, uten å måtte forlate rommet.

Repertoarvalget danner en svært god helhet som balanserer kjent og ukjent, ulike sjangre, ulikt stilistisk uttrykk og ulike musikkpedagogiske formål. Jeg opplever også at sangen tas til barnas nivå ved at de to musikkpedagogene har en «naturlig» sangstil uten vibrato, som man ofte bruker i korsang når mange stemmer skal smelte sammen. Sangene og reglene er relativt korte og barnevennlige, med repetisjoner og lek med fraser og ord. Formatet åpner derfor for at alle kan føle seg velkomne med minimalt med forkunnskaper.

Musikkpedagogisk lek

Hvordan kan man så skape et opplegg for et generelt publikum som forsøker å bøte på både manglende sangerfaring og lite kollektivt repertoar? Utfordringen er minst todelt: vi må lære om eller oppleve musikk nok til at det ikke føles som musikk er noe «fremmed» for oss, og vi må ha et felles referansepunkt som kan bidra til at vi tør å utøve musikk som del av et opplevd fellesskap.

En av lørdagssangens styrker er nettopp den musikkpedagogiske bevisstheten som gir allsangen et preg av å være musikklek hvor vi også kan lære noe. Anvik og Hagen, som begge er utøvende sangere og førstelektorer i musikk ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier ved OsloMet, har tydelig bidratt med musikkpedagogisk materiale: 40 minutter byr på et relativt variert program med allsang, pianospill, hermeleker, enkle musikkinstrumenter, noe bevegelse, rim og regler.

Uten å eksplisitt bli «musikkundervisning», dekker opplegget mange av de viktige elementene i musikkopplæring: Utøverne tar utgangspunkt i grunnleggende musikkteoretiske byggesteiner, for eksempel ved å bruke kvint-intervaller i innledningen til folkevisa Fjellmannjenta og deretter ved å få publikum med på ostinater som fungerer som harmonisk fundament. Gehøret (lytteevnen) oppøves ved å bevisstgjøre musikalske variasjonselementer som barna allerede kjenner fra vanlig tale, som når publikum hermer talte fraser der utøverne varierer tone, rytme, tempo, følelse og lydnivå.

Musikklytting har også en liten, men naturlig plass ved at pianisten spiller Idas sommervise og Mozarts Rondo alene, i tillegg til musikalske introduksjoner til sangene. Instrumenter finner også sin plass både i lydbildet og delvis hos publikum selv: Enkle instrumenter skaper variasjon i klangbildet, mens publikum deltar med sang, klapping og rytmeegg på et par sanger. Lørdagssang har dermed litt av alt, både når det gjelder det musikkpedagogiske innholdet og variasjonen i repertoaret.

Repertoarutvalget som skal skape publikums felles referansepunkt er i teorien godt balansert. Litt over halvparten av sangene er nokså kjente, hvorav noen få av dem er barnesanger. Å bruke norsk folkemusikk i så stor grad er også et godt valg både musikkpedagogisk og for å styrke norsk kulturarv.

Faller mellom to stoler

Styrken som ligger i å kombinere allsang med musikklek blir dessverre også Lørdagssangens svakhet. I utgangspunktet er det utfordrende å lage musikklek for barn over et så stort aldersspenn, og med et slikt utgangspunkt har utøverne satt sammen ulike elementer på imponerende vis. Samtidig opplever jeg at Lørdagssang faller litt mellom to stoler, og dermed mister noe av kvalitetene i både musikkleken og allsangen.

Som allsangprosjekt virker ikke repertoaret i Lørdagssang totalt sett kjent nok til at publikum kan synge av full hals. Og mens repertoarbredden fungerer godt for det musikkpedagogiske formålet, kan repertoaret oppleves litt sprikende og tilfeldig. Kanskje kunne en tematisk tråd gjennom sangstunden knytte repertoaret mer sammen? Repertoarutvalget oppleves også litt lite variert i musikalsk uttrykk og stemning – det er for eksempel ingen triste eller sakte sanger i mai-versjonen av Lørdagssang.

Større musikalsk variasjon kunne nok også gitt en økt opplevelse av noen slags musikalsk følsomhet og dybde. Jeg opplever at noe av engasjementet mangler hos barna, noe jeg mistenker skyldes at en litt for stor del av repertoaret – som er godt fundert musikkpedagogisk – blir for nytt til at barnas egen sangglede får plass.

Litt for kjapt i svingene

På samme måte skaper det nye repertoaret utfordringer for Lørdagssangen som musikklek. Formatet på Lørdagssang er kort og kompakt, i så stor grad at vi ikke alltid rekker å henge med på det som egentlig fremstår som et svært godt tilpasset musikkpedagogisk opplegg tross vidt aldersspenn. Noen sanger har litt kompliserte eller lange strekk å huske etter bare en gjennomgang. Valget om å bruke tralling eller «tulleord» i herming av folkevisene fungerer godt med tanke på aldersspennet, men samtidig er det vanskeligere å huske både nye ord og melodier på så kort tid når vi ikke kan hekte minnet på ordenes betydning. (Prøv å huske Riadi-viadi-ostan-tia, odi odi å sjom-sjom-sjom etter én gjennomsynging!)

Selv for familier som tydelig er godt kjent med musikk fra før, føles utfordringsnivået litt i grenseland for hva man kan få til i et så kompakt format. Det er mulig noe gjenbruk av liknende musikalsk materiale – for eksempel noen rytmiske ostinater, friere «klangbilder» eller akkordprogresjoner – repetert i flere sanger utover Lørdagssangen ville gjøre opplegget lettere å følge. Variasjon over et fastere opplegg kunne spres utover året, og heller gjentas i sykluser over flere år for å skape variasjon for samme publikumsgruppe.

Tematisk tråd, stor musikalsk variasjon og kjent, men spennende repertoar er helt klart mye forlangt av et opplegg som tross alt skal favne så bredt i alder og bakgrunn hos publikum. Mye i opplegget for Lørdagssang er vellykket innenfor rammene som er gitt. Noe av det manglende engasjementet hos barna kan nok like mye tilskrives kommunikasjonen mellom utøvere og publikum. Ledelsen er innimellom litt utydelig, for eksempel når det gjelder å vise hvem som skal synge når i hermingen av Fjellmannjenta og Obstfelders regle om regn.

Anmeldelsen fortsetter under annonsene.

Behov for dialog

Et annet savn er at utøverne aldri har direkte dialog med barna, selv om de snakker til dem. Utøverne åpner aldri for noen kort samtale der barna selv kan si noe, eller legger opp til noen respons fra barna utenom i musikken. Det er forsåvidt et forståelig valg av tidshensyn og dramaturgisk tempo, men jeg opplever at det gjør sangstunden mer til en forestilling enn et samspill mellom publikum og utøvere. Dette er kanskje særlig viktig i et format som Lørdagssang, der formen i seg selv inviterer til engasjement og samsang.

Formatet legger også til rette for å inkludere små passasjer med annet enn musikalsk formidling, for eksempel eventyrformen som barna vil kjenne igjen (slik introduksjonen til Telebondemannen antyder). Kanskje kunne de fysiske rammene også lagt bedre til rette for kommunikasjonen mellom utøvere og publikum ved bedre bruk av rommet, eksempelvis hvis en fri passasje blant putene kunne la musikerne lettere bevege seg ut blant publikum.

I sum har Lørdagssang i Operaen noe utviklingspotensial når det gjelder egen identitet og kommunikasjon med barna, men som utgangspunkt er det svært lovende. Forhåpentligvis er dette noe Operaen vil fortsette å utvikle i årene som kommer. Tross noe «stollek» mellom musikkstund og allsang, kan Lørdagssang bli et godt konsept der barn og voksne kan lære noe nytt og samtidig dele glede og samhørighet i sangen. Kanskje Lørdagssangen til og med kan bidra til å gi oss tilbake troen på egen sangstemme og sangens plass i hverdagen?