Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

«Alt skal brenne»: Aktivisme på speed

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

torsdag 2. desember 2021

HVOR
Den Nationale Scene

«Alt skal brenne» forsøker å formidle en filterløs forståelse av verden og et brennende ønske om å endre den. Men forestillingens tempo er heseblesende, og den mister taket på det såre og kleine ved å være ungdom.

↑ Fra «Alt skal brenne» ved Den Nationale Scene. Emilia Roosmann til Minna (til venstre) og Stine Robin Eskildsen som Agnes. Foto: Sebastian Dalseide

Alt skal brenne ved Den Nationale Scene er en skildring av vår samtids ungdomsopprør. Forestillingen tar opp viktig tematikk om ungdomstid, vennskap, utenforskap og psykisk sykdom. Den handler om å ville redde verden samtidig som verden brenner deg ut. Men dessverre pakkes tematikken inn i teknikk og gjenfortelling i et heseblesende tempo. Det fratar publikum muligheten til å kjenne på den rå, såre, kleine og vakre energien som karakteriserer ungdomstiden.

Alt skal brenne


Teaterforestilling basert på romanen Allt ska brinna av Sofia Nordin

Oversettelse: Lene Stokseth

Dramatisering: Åste Marie Bjerke

Regi: Ingrid Askvik

Scenografi/kostyme: Johanna Dahlbäck

Komponist: Stephan Meidell

Dramaturg: Idun Vik

Med: Stine Robin Eskildsen, Emilia Roosmann, Thomas Bipin Olsen og Susann Bugge Kambestad.

Inspisient: Kristine Nordby Simonsen 

Kostymer: Julie Keyser og Silje Teland Pedersen 

Påkleder: Nina Holvik 

Maskør: Jim Robin Skorpen og John Einar Hagen 

Rekvisitør: Cathrine Hopstock og Sissel Hamre 

Lyd: Tor Endre Kalvense

Fra «Alt skal brenne» ved Den Nationale Scene. Foto: Sebastian Dalseide

Ingen vits i å skjule noe

På Den Nationale Scenes minste scene blir vi møtt av en enkel, men spennende scenografi. Fire lilla gitarer skimtes bak florlette hvite gardiner som henger i et bølgende mønster fra skinner i taket. Tre hvite sylindre brukes som bord og stoler – og som podium for små scene-modeller som benyttes i løpet av forestillingen. I tillegg er det et filmkamera på stativ som er flittig i bruk av skuespillerne selv. Scenografikonseptet preges av en funksjonalitet som kler denne forestillingen godt. De hvite gardinene benyttes aktivt og skaper interessante rom. Det eneste som trekker ned et godt konsept, er de nevnte fire gitarene, som dessverre kun er til pynt. Med fire skuespillere på scenen og fire gitarer, forventet jeg at instrumentene skulle bli brukt på en eller annen måte.

Alt skal brenne er beregnet på ungdommer. På en samtale om forestillingen har regissør Ingrid Askvik forklart at hun ønsket å ha en bevisst teatral regi på stykket, hvor skuespillerne viser frem teatermaskineriet. For ungdommer er det ingen vits i å skjule noe, det vil de ikke tro på, mente hun. I kostymevalget er det også en klar referanse til moten av i dag. Hovedkarakterene er i jeans med politiske slagord på, og med overdeler i neonfarger. Bifigurenes grunnkostyme er hvit joggebukse og hettegenser.

Scenografikonseptet preges av en funksjonalisme som kler denne forestillingen godt

Scenografien preges av en kledelig funksjonalisme, mener Periskops kritiker om Johanna Dahlbäcks scenerom i forestillingen «Alt skal brenne». Foto: Sebastian Dalseide

Minna og Agnes står bak utallige aksjoner. Fra venstre Emilia Roosmann og Stine Robin Eskildsen. Foto: Sebastian Dalseide

Vennskap som sårer

Historien som utfolder seg på scenen skildrer vennskapet mellom hovedkarakterene Agnes og Minna. Dette vennskapet kan til tider minne om en forelskelse. Det er tett og fullt av misforståelser, men også av kjærlighet. Ungdommene har kjent hverandre fra barneskolen, og de har stått sammen mot «de andre». De møttes første gang i en utstyrs-kasse bak gymsalen, da begge ønsket å skulke gymtimen. Det var full klaff, og siden har de to slåss sammen mot press fra alle kanter.

Agnes og Minna er aktivister og vil ha revolusjon for dyrevelferd, miljø, feminisme og menneskerettigheter. Skolen er deres kampsone, der utføres blant annet slåball-streik, kamp for skogsløype og dans i gymmen – og veggismat-aksjon i skolegården. Det er Minna som fører an, hun får innfall etter innfall, og dette blir det aksjoner av!

Foto: Sebastian Dalseide

Agnes og Minna er aktivister og vil ha revolusjon for dyrevelferd, miljø, feminisme og menneskerettigheter. Skolen er deres kampsone

Minnas diagnose vises både på godt og vondt

Understrøm

En annen tematikk som går som en understrøm i fortellingen, handler om ungdom og psykisk sykdom. Minna får diagnosen bipolar lidelse. Hun er en jente som mangler følelsesfilter. Men, det fine med dette i både boken og forestillingen er at en slik diagnose vises både på godt og vondt. Minna beskrives først som en spennende, direkte jente som får ting gjort. Hun har et annet blikk på samfunnet, som gjør at hun ikke nøyer seg med «business as usual».

Agnes er Minnas nærmeste, og har en utrolig stor empati med den skjøre Minna, selv når Agnes blir sjalu på Minnas kjærester. Agnes står så nært at hun, som så mange pårørende i slike situasjoner, bebreider seg selv for ikke å ha gjort mer for Minna, når ting etter hvert skjærer seg.

Emilia Roosmann som Minna. Foto: Sebastian Dalseide

Frarøvet mulighet

Teateroppsetningen Alt skal brenne er basert på boken med samme tittel, skrevet av den svenske forfatteren Sofia Nordin. Forestillingen har lagt seg tett opp til originalteksten, og har også beholdt noen av tekstens grep. Et av de mest sentrale er at karakteren Agnes (spilt av Stine Robin Eskildsen) erindrer sitt vennskap med Minna retrospektivt. Dette er et grep som fungerer bedre i boken.

På en intimscene, slik som Lille Scene er, virker den utstrakte bruken av en retrospektiv fortellerstemme forstyrrende og distanserende. Dette til tross for at Agnes-karakteren henvender seg direkte til publikum i rollen som forteller. Men dette skjer i et forrykende tempo, hvor det er gitt lite rom for ettertanke eller til å dvele ved særlige øyeblikk. I tillegg frarøves vi muligheten til å ha direkte kontakt med Minna (spilt av Emilia Roosmann). Minna er i boken er beskrevet som farlig og direkte, uten filter. Men regissøren har heller valgt å legge vekt på et spill med tekniske løsninger som kameraprojeksjon av skuespillerne på de hvite gardinene, samt spill og lek med scenemodeller. Samlet virker disse grepene distanserende og samtidig malplasserte på en intimscene. Det tar bort mye av brodden i forestillingen.

Imidlertid vil jeg trekke frem to øyeblikk som jeg syntes var utrolig fint spilt, hvor jeg opplevde et øyeblikk av teatermagi, og hvor scenespillet og teknikken spilte på lag.

På en intimscene, slik som Lille Scene er, virker den utstrakte bruken av en retrospektiv fortellerstemme forstyrrende og distanserende

«Alt skal brenne» handler om det sterke vennskapet mellom Minna (Emilia Roosmann) og Agnes (Stine Robin Eskildsen). Foto: Sebastian Dalseide

Det fikk meg umiddelbart til å tenke tilbake til det såre og snåle med å være ungdom; det å være barn(slig) i en voksende kropp

Det såre og snåle

I en scene forteller Minna at hun har fått kjæreste. I denne scenen er hun og Agnes på en lekeplass hvor de sitter på hver sin huske. På scenen står skuespillerne rundt en hvit sylinder med en liten modell av to husker på. Skuespillerne «leker» med modellen mens de sier sine replikker. I dette øyeblikket vises teatermaskinen tydelig frem, skuespillerne sitter ikke på husker, de fremstiller ikke seg selv som ungdommer, de er aktører som beveger på en modell. Men dette gjøres til gjengjeld med fullt fokus på nettopp den aktiviteten, huskingen, som om det er en konkurranse, en egen lek. Det fikk meg umiddelbart til å tenke tilbake til det såre og snåle med å være ungdom; det å være barn(slig) i en voksende kropp.

I en annen scene har Minna deppet i sengen hjemme, i over en uke uten å vaske seg. Dietten har bestått av ostepop. Agnes kommer på besøk og vil «vekke» Minna. Det ender med at Minna inviterer Agnes med i badekaret. Samtidig som de to skuespillerne setter seg andføttes mellom to hvite sylindre, projiseres det ostepop som snurrer i sakte film på en blå bakgrunn. Igjen er det et teatermaskineri som vises, hvor de to skuespillerne kun illuderer at de bader. Imidlertid gav de animerte ostepopene videre assosiasjoner til svømmende reker, eller små embryo i livmoren, det ble et lite pusterom i det heseblesende tempoet som var forestillingens grunnrytme. Dette pusterommet understreket en forvandling i energi fra starten av scenen, hvor Minna sammenligner ostepop-lukten med rumpe-lukt. Scenen går fra noe trist, innestengt og stagnert til en ny start. Minna har nå kommet ut av en dyp depresjon og er på vei opp igjen til et manisk nivå. På godt og vondt.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

En av forestillingens fineste scener er når Agnes og Minna husker på en lekeplass. Her vises teatermaskineriet frem på en måte som skapte teatermagi. På bildet: Emilia Roosmann som Minna. Foto: Sebastian Dalseide

Filterløst

Alt skal brenne tar opp viktige temaer fra vår samtid, og klarer samtidig å løfte frem de positive sidene ved å være bipolar. Den viser Minnas direkte og filterløse forståelse av verden, hennes enorme energi og ønske om endring. Dette fremstår vakkert og samtidig veldig vondt. Det er denne energien ensemblet på Den Nationale Scene har forsøkt å formidle. De lykkes i noen små glimt. Jeg håper dette går seg til utover i spilleperioden. Særlig når salen fylles opp av ungdommer, til forskjell fra da jeg så forestillingen, på premieren, hvor det knapt var en ungdom å skue.

Foto: Sebastian Dalseide
Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · ·