Anmeldelse «I Will Be Everything»: Dyptloddende slapstickpoesi

Hvordan ser barn og unge i Europa på framtida? Forestillinga I Will Be Everything formidler barns egne fremtidsfortellinger gjennom en intrikat blanding av fortellerteater, slapstickkomedie, videokunst, sangnumre og skyggeteater. Blant annet blir publikum utsatt for et ellevilt eksperiment som involverer flyvende skateboard – og får oppleve hvordan kloden reddes i siste øyeblikk av distré romvesener. Det kan høres konvensjonelt ut, men den internasjonale skuespillertruppen kommuniserer det marerittaktige og absurde ved fortellingene med slik presisjon at resultatet blir både svært underholdende og dyptloddende.

Før forestilling har vi i publikum kledd oss i hvite labfrakker. Som spente forsøksrotter – eller er vi forskere? – lar vi oss føre inn i «teaterlaboratoriet» på Nordland teater. Herfra skal vi observere og delta i et show fullt av frydefulle enkeltscener.

Kakofoni

I Will Be Everything er resultatet av et EU-støttet prosjekt som har involvert sju europeiske land og teatre med tusenvis lokale barn i flere hundre workshoper. Det er barnas tanker, ideer og fortellinger som har vært materiale for forestillinga. Urpremieren var i Danmark i september, og forestillinga er nå på turné i alle de europeiske samarbeidslandene. Den hadde sin norske premiere under Vinterlysfestivalen i Mo i Rana.

Inne i laboratoriet er det først litt kaotisk. Seks hvitkledde skuespillere stresser rundt i en kakofoni av forskjellige språk og tuting i diverse instrumenter. Oppstandelsen skyldes at tidsmaskinen deres har brutt sammen. De er søppelmenn fra framtida, nærmere bestemt år 2070, som «resirkulerer søppel og gjør det om til historier. Hvis du beholder noe lenge nok blir det en historie, til og med søppel», som de sier. Nå har de samlet så mange historier at maskinen har brutt sammen.

Kaoset avtar når norske Hilde Stensland inntar scenen breibeint og stødig som norsk oversetter og dirigent for det hele. Aller først trenger hun publikums energi til å restarte tidsmaskinen, noe vi klarer når vi arm i arm tramper i takt og slik kanaliserer nok energi til at den – fantastisk nok, ifølge skuespillerne – starter. Tidsreisen tar oss inn i en rekke sprelske, iscenesatte fortellinger fra barns munn.

Artikkelen fortsetter etter bildet.

Det innfallsrike og groteske

Tematisk handler det ikke overraskende om bekymring over forsøplede strender og roboter som kan ta over jorda. Men forestillingen som helhet har fått et befriende absurd preg – nært beslektet med barns egen måte å fortelle og fantasere på. Her får særlig det overdrevne, groteske, innfallsrike, poetiske og ikke-logiske stå i sentrum. Alex Byrne fra New International Encounter (NIE) har regi, og sammenstillingen av mange teatrale virkemidler i I Will Be Everyting er i NIEs umiskjennelige stil: Showet drar inn levende musikk, videoprojeksjoner, fortellerteater, skyggeteater, slapstickkomedie og animasjon for å skape liv til de mange fortellingene.

På overflaten kan noen av fortellergrepene virke konvensjonelle. Temaene som løftes er mer lettbeinte enn hva som er vanlig fra NIEs hånd. Men ser man nærmere etter, formidler noen av fortellingene fortvilelse med sjelden poetisk presisjon, mens andre av framtidsscenariene er nær bibelske i metaforbruken. Og hele tiden ispes det scener og enkeltnumre preget av så stor sjarm og komikk at alvoret aldri blir for tyngende.

Artikkelen fortsetter etter bildet og anbefalingene.

Kjent og bevegende tematikk

Flere av de kjente temaene i forestillinga – klimakrise, robot-problematikk og grensesprengende DNA-teknologi – blir løftet med originalitet og overraskelser. Som når det plutselig regner kaniner! Og innimellom kommer fortellinger som er så bevegende at de nesten gir smak av noe bergmansk eller tarkovskijsk.

Et eksempel er en bedrøvet mor som vandrer rundt og savner sønnen sin, og som plutselig oppdager ham sittende, med lukkede øyne, på et flygende tog som svever forbi. Etter hvert viser det seg at hun ikke klarer å skille ham fra en robot, noe sønnen i voiceover konstaterer oppgitt, men avklart: «Jeg skulle se om du klarte å se forskjell. Men det klarte du ikke.» Det er rent marerittaktig. Dette blir illustrert med en kort, hakkete animasjon projisert på en duk på tvers over scenegulvet, og hver setning i fortellingen blir ytret parallelt på tre forskjellige språk. Det er merkelig uhyggelig og varmt på samme tid. Men før vi rekker å grøsse for mye, avløses det av en ny fortelling i en helt annen tone.

Tom, Jerry og punktroman

I neste scene møter vi dataspillavhengige Eneko som havner i en alvorlig livskrise når Internett plutselig har brutt sammen. Med overdrevne geberder finner han ut at han faktisk er nødt til å finne på noe for å bryte sin tilstand av uutholdelig kjedsomhet. Så han finner opp et flyvende skateboard som han etter hvert fyker rundt på, i en fart som oppleves like farefull for oss i publikum som ham selv – og til slutt ryker han ut av scenen og krasjer med Tom & Jerry-aktig dunder og brak.

En tredje historie er skrevet som en punktroman. Denne blir fortalt gjennom skuespiller Nora Winkler, som med megetsigende ansiktsuttrykk holder opp skilt som lar oss lese setning for setning – som en versjon av Bob Dylans ikoniske video til Subterranean Homesick Blues i sakte fart:

Jeg er Ishrat.

Jeg bor i en søppelkasse.

Det er i det minste trygt.

Robotene drepte meg.

Men jeg ble levende igjen.

De drepte meg igjen.

Men jeg ble levende igjen.

De drepte meg igjen.

Osv.

Hele denne scenen gjøres i stillhet, mens skuespilleren dreier rundt så vi får god tid til å lese hver setning. Her er det kun ordene på skiltene og skuespillerens mimikk som bærer historien. Sammen med de overraskende vendingene og mange gjentagelsene skapes en på samme tid spennende, komisk og meditativ opplevelse.

Sammenstillingen av alle de forskjellige fortellergrepene i I Will Be Everything skaper et dynamisk helhetsinntrykk – og holder oppe spenningen, siden vi aldri vet hva neste scene vil by på.

Artikkelen fortsetter etter bildet.

Viltert

At skuespillerne innimellom scenene løper frenetisk rundt og roper i munnen på hverandre kan oppleves heseblesende for et voksent publikum. Men samtidig er det en anerkjennelse av barns viltre og høyrøstede lek som ofte ikke tillates på skolen eller i barnehagen. Den samme anerkjennelsen av det barnlige – hvor det autentiske ved barnas fortellemåter er beholdt og videreforedlet – preger forestillinga som helhet.

Det er ikke uvanlig å samle inn historier fra virkelige mennesker som utgangspunkt for teatermanus. For barn og unge kan nevnes danske C:ntacts barneforestillinger, eller Fuck my life og Utafor på Det Norske Teatret. Her blir fortellingene framført av de unge selv, kun spisset og bearbeidet fortellerteknisk. Men fortellingene i I Will Be Everything, slik jeg har forstått det, er gjenfortalt slik de faktisk ble formulert av opphavsbarna.

En forestilling det er særlig relevant å sammenligne med er Tigerstadsteatrets Tigerstadskids. Her ble barnas egne fortellinger om hverdag og framtidsdrømmer innlemmet i lytteobjekter i en enorm installasjon i Oslos Rådhus. Også her ble barns egen fortellermåte, deres dramaturgi, innfall og assosiasjoner ivaretatt. Men i I Will Be Everything er det et ekstra lag: Fortellingene er gjengitt av profesjonelle skuespillere samtidig som det famlende og uforutsigbare er ivaretatt. Det gir et bifall av det genuint barnlige.

MGPjr

Som så ofte ellers i NIEs forestillinger er også scenene i I Will Be Everything bundet sammen av brusende nyskrevet live-musikk, stort sett fremført av skuespillerne selv. De beveger seg rundt på scenen og trakterer gitar, trombone og trekkspill både i soloer og som orkester, og står for både lydeffekter og sangakkompagnement.

Når tidsmaskinen fyker av gårde, får den tonefølge av karikert liksom-gammeldags science fiction-musikk: søttitalls-synthete pling-plong. Verdens aller siste kanin akkompagnerer seg selv og sin triste tilværelse med sentimental gitarklimpring. Dette er eksempler på fin lek med klisjeer som balanserer hårfint, men unngår å bli sarkastiske.

Tekstene til sangnumrene er også skrevet av barn, og de voksne i og bak forestillinga har tydelig ikke forsøkt å rette på syntaks og verselinjer. Dette gjør at sangene minner om slike som gjerne presenteres på MGPjr. «Ha trua på havet!» lyder et av refrengene, framført med en slik inderlighet at det bare er å gi seg ende over.

Artikkelen fortsetter etter bildet.

Mirakler og dystopier

I motsetning til en del politisk teater for barn som gjerne har overtydelige budskap og to streker under elendighetsbeskrivelsenes forklaring og løsning, slik Periskop tidligere har skrevet om, er det noe forfriskende over måten I Will Be Everything løfter alvorlig tematikk på.

Mot slutten fortelles en historie, via skyggeteater, om to onde romvesener som kommer flygende og ønsker å tilintetgjøre jorden. Når de trykker på feil knapp, resulterer det i at jorden i stedet blir ekstremt frodig: trær skyter opp, utdødde dyr vekkes til live, og alle lever i fred og harmoni. På bakgrunn av klimakrisa blir dette et vemodig poeng om at det eneste som kan redde oss nå er et mirakel utført av utenomjordiske.

Kanskje er det lettvinte grep å behandle klimakrise og andre dystopier med. Men jeg synes snarere det er oppløftende at barnas egne opplevelser og fantasier rundt verdenssituasjonen løftes kompromissløst fram, og at det ikke er noe som tvinges ovenfra og ned fra de voksne kunstnerne til barnepublikummet. Nyere lek- og dramaforskere poengterer at det ikke finnes en særlig distinksjon mellom lek og alvor. «Leken om alvorlige temaer kan ofte preges av humoristiske innspill og absurd morskap, og omvendt» skriver barneteaterforsker Faith Gabrielle Guss i Barnekulturens iscenesettelser 1 (2016).

I barns selvkomponerte fortellinger kan den narrative retningen skifte hele tiden, de er ofte svært dynamiske og komplekse, preget av gjentagende mønstre, overdrivelser, avsporinger og flerstemmighet – noe I Will Be Everything legger seg tett opp til med sine formgrep. Når vi vet at lek er kompleks tenkning, blir det å løfte fram barns naturlige lek- og fortellerformer på dette viset en anerkjennelse av barns måte å forholde seg til og reflektere over verden på. Det høyner statusen til det barnlige. Samtidig som det absurde og humoristiske gjør verden lettere å leve i, uavhengig av om vi er labrotter eller forskere.