Anmeldelse «Jostedalsrypa»: Mørk og energisk eventyrmusikal

Utgangspunktet for Sogn og Fjordane Teaters oppsetning av eventyrmusikalen Jostedalsrypa slår meg umiddelbart som både utypisk og uvanlig sammenliknet med store deler av teaterlandskapet i Norge denne høsten. I motsetning til de store institusjonenes satsning på materiale som J.M. Barries Peter Pan, Roald Dahls Charlie og sjokoladefabrikken og brødrene Grimms eventyr om Hans og Grete, velger altså Sogn og Fjordane Teater istedet å ta et dypdykk i et norsk, middelaldersk historisk sagn.

Det er en mørk og dyster tematikk som utgjør musikalens kjerne, ettersom sagnet om Jostedalsrypa forteller historien om en jente som på mirakuløst og uforklarlig vis overlever byllepesten som tar livet av hele befolkningen i Jostedalen. Dramatiker Maria Tryti Vennerød har skrevet teksten og komponist og musiker Julian Skar har skrevet musikken til oppsetningen som kanskje best kan beskrives som en gjendiktning, som henter inspirasjon fra sagnet og bygger fritt på elementene derfra.

En egen verden

I Vennerøds versjon møter vi Rypa, en ung jente som må flykte fra dalen hun er bosatt i for å unngå Svartedauden. Faren sender henne over fjellet sammen med tippoldemoren Tippolde. De er på vei til onkelen, tanten og kusinen for å søke ly der mens pesten herjer, men allerede tidlig i flukten viser det seg at Tippolde har blitt syk og kort tid etterpå dør hun. Stort bedre blir det heller ikke når Rypa kommer til slektningene sine. De blir også ofre for pesten og Rypa står alene igjen på fjellet i en iskald vinter.

Mye av det som gjør forestillingen så medrivende, er det elegante samspillet mellom alle elementene på scenen. Gjennom dette skapes en eventyrlig og overnaturlig verden på tvers av tid og rom. Tormod Lindgrens scenografi er skinnende hvit og består av flere små platåer på scenen som likner et fjellandskap. Scenens vegger er også laget av hvitt, rynkete stoff. De hvite flatene lyssettes på stemningsfullt vis av Krystian Myska, i sterke og skiftende farger som effektivt forsterker og underbygger handlingen. I tillegg gir scenografien skuespillerne mange muligheter til å bevege seg på kryss og tvers, høyt og lavt i scenerommet og tilrettelegger for en fin veksling mellom vanlig skuespill og dukkespill. Blant annet viser det seg at den ene fjellknausen skjuler et par luker inn til et hemmelig hulrom i fjellet der Rypas familie holder til. Dessuten er Dordi Strøms kostymer en visuell nytelse, og dukkedesignen hun har gjort i samarbeid med Tormod Lindgren har resultert i en rekke livaktige dukker skuespillerensemblet styrer med overbevisende følsomhet og innlevelse. Sist, men ikke minst er Julian Skars melodiøse pop instrumentert på lekne og varierte måter med et lite orkester på fem musikere på scenen som spiller med energi og overskudd.

Mørkt og poetisk om død og ensomhet

Den kvaliteten ved forestillingen som gjør størst inntrykk er den markante viljen til å gå inn i alvorstunge temaer. For det første er det et dramatisk og skremmende portrett av Svartedauden som skisseres: Foruten at familien til Rypa alle sammen plutselig får svarte hender når de bli syke, får publikum også se andre ekle og ubehagelige effekter av pesten når både tanten og kusinen ikke lenger klarer å gå, men kryper rundt, gneldrer og skriker, som om de er besatt av en slags galskap. For det andre gjør skildringen av den gjennomtrengende ensomheten og fortvilelsen Rypa opplever alene på fjellet, med bare ekkoet av sin egen stemme som selskap etter at alle er døde, at handlingen i forestillingens begynnelse er overraskende tungsindig – med tanke på at teaterets nettsider informerer om at Jostedalsrypa er for barn fra 7 år og oppover.

Samtidig er styrken ved musikalformen i oppsetningen at den åpner for en nyansert tilnærming til vanskelige temaer som død og tap, nettopp fordi teksten i kombinasjon med musikken evner å formidle stemninger og følelser på en litt annen måte enn ren teatertekst. Et eksempel er en poetisk scene med naturmytiske overtoner, der den døde Tippolde åpenbarer seg på scenen mens hun styrer en hvit snøugle og synger duett med Rypa, som får mot til å fortsette og tenne en fakkel med ild for ikke å fryse ihjel. Selv om Tippolde er død, lever hun videre i naturen i andre former enn før. En liknende, interessant skikkelse som også beveger seg mellom flere sfærer, er en hjort med en sølvskimrende paljettliknende pels som synger den samme melodien hver gang han tar med seg de døde over til «Det magiske landet», altså dødsriket.

Litt for enkelt og raskt?

Det dystre utgangspunktet balanseres og utjevnes etter hvert med mer humor og komikk slik at forestillingen unngår å bli for skummel. Handlingen tar nemlig en annen vending når Rypa blir venner med en hare og flere lemen på fjellet. Dynamikken i dukkespillet fungerer godt og det er en fornøyelse å se skuespillerensemblet i full sving. Lemenenes kvikke replikker og uredde oppførsel vekker latter både hos voksne og barn. Rypas transformasjon fra vanlig jente til et dyreliknende menneske med fjær over hele kroppen får her god tid til å utspille seg og gjør dermed at forestillingen langt på vei lykkes i å skape en overbevisende fremstilling av en sammensatt og kompleks hovedperson.

Likevel virker konfliktene i denne delen av forestillingen litt umotiverte, brå og tilfeldige, som om de ikke riktig får tid til å bygge seg verken opp eller ned. Manusvalgene er rett og slett litt vel lettvinte og jeg undrer meg over hvorfor Vennerød ikke tar større sjanser når det tross alt tilsynelatende er fritt fram for fri diktning rundt hva som hendte med Rypa da hun var alene i fjellet. At en av de sentrale konfliktene står mellom ulven og resten av dyrene i skogen, som ønsker at Rypa skal hjelpe dem med å fange ulven og drepe ham, er skuffende når det potensielt sett kunne ha skjedd så mye annet rart i denne delen av forestillingen. Noe kunstig og konstruert er det også når onkelen, tanten og kusinen til Rypa med ett dukker opp igjen på slutten av fortellingen: De er døde, men befinner seg fortsatt inne i dauingstova fordi de ikke ønsker å gå over til den andre siden når de forsøker å fange Rypa. Denne scenen får forøvrig altfor liten tid og plass, noe som igjen forsterker følelsen av at den er tilfeldig plassert i helheten for å pøse på med spenning.

Artikkelen fortsetter under annonsene.

«Norges svar på Jungelboken»

En mulig årsak til hvorfor jeg tidvis opplever at ingrediensene i fortellingen er for enkle, finnes i programbladets formulering om at «Jostedalsrypa er Noregs svar på Jungelboka». Selvsagt er det ikke noe galt i å ha et ønske om å levere underholdning på høyt nivå samtidig som man tar tak i mørk og tung tematikk og det er heller ingenting som tilsier at man ikke skal kunne ha to tanker i hodet på én gang i et prosjekt som dette. Til tross for at Vennerøds skrivehåndverk er smidig og at Torkil Sandsunds regi sørger for at handlingen holder et høyt tempo og en fin flyt, som gjør at man aldri kjeder seg, skulle jeg ønske man hadde tatt seg tid til å være mer langsom og litt mindre redd for ikke å underholde, slik at vi kunne kommet skikkelig inn under huden på flere av karakterene. I en forestilling der mye stemmer og hovedpersonen i fortellingen attpåtil er en ung heltinne som spilles av en dyktig kvinnelig skuespiller ved navn Reidun Melvær Berge, er det lov å være ekstra ambisiøs og ønske seg en enda mer original og utenfor boksen-tenkende tilnærming til materialet.