Anmeldelse «Monster i magen»: Eksorsisme for barn

Når barn mister noen de er glad i, skaper det utrygghet. I sorgarbeid med barn handler det gjerne om å «løse opp den vonde klumpen barnet går med inne i seg», og å hjelpe barna med å sortere virvaret av følelser som kan overvelde dem. Det er ikke uvanlig at barn skaper seg egne strategier for å håndtere tapet.

Jenta i Brageteatrets forestilling Monster i magen kaller sorgen «et monster som bor i magen». Monsteret plager henne, og hun har en klar plan for hvordan hun skal få det ut av kroppen. Som en annen eksorsist bruker hun ritualer, besvergelser, amuletter og vievann i sin «djevleutdrivelse»: hun dynker tåresaft og mammasavn på gjenstander i håp om å lokke monsteret ut i en felle.

Overlevelsesstrategi

Nyskrevne Monster i magen er blitt til i samarbeid mellom Brageteatret og Rimfrost Produksjoner. For to år siden vant Rimfrost Heddaprisen for beste barneforestilling. Deres prisbelønte Tobias og dagen det smalt ble berømmet for å behandle kjønnsidentitet på en sjarmerende tilgjengelig måte uten å gjøre det lettvint.

Det er altså naturlig å ha forventninger til denne urpremieren. Forventningene innfris langt på vei.

Kristine Myhre Tunheim er alene på scenen som Jenta, som jeg gjetter skal være i småskolealder. Vi skjønner raskt at Jenta har måttet finne overlevelsesstrategier for å håndtere sitt livs store katastrofe: At moren er død.

Lina Killingdalen debuterer både som dramatiker og regissør med denne forestillinga, og gjør en stødig jobb. Jenta-rollen har mye og litt kronglete tekst hun skal igjennom, men det veies opp av ekspressivt og presist fysisk spill av Kristine Myhre Tunheim. Å spille barn er en krevende øvelse, men Myhre Tunheim gjør det troverdig.

Et forsvar

Mari Lotheringtons scenografi er fin og funksjonell. Som i Tobias og dagen det smalt foregår alt på hovedpersonens soverom. Det er oppbygd på et lite platå, med puter, skuffer, skap, hyller, bokser og luker i gulvet – alt får en funksjon i spillet.

Over publikum henger en slags taubane, som er en viktig ingrediens i monsterfellene. Taubanen er opplyst av lyslenker. Disse lenkene skaper sirkus-assosiasjoner sammen med det runde platået og en lirekasse- og trekkspillpreget musikk. Sirkus-estetikken er velbrukt i barneteater, og i Monster i magen er det ispedd en anelse skrekkfilm. Det er nennsomt anvendt og glir fint inn i helheten.

Selv om Jenta er alene på scenen, utvides rollegalleriet gjennom mime, figurspill og innspilte stemmer. Oppstilte lekefigurer skal symbolisere Jentas klassekamerater. Læreren er en animert hønebamse, og når Jenta gjengir hennes væremåte, blir det klart at hun opplever læreren som kaklete. Dette gjelder spesielt når læreren tydelig tolker alt Jenta gjør på skolen i lys av at hun har mista moren sin, noe som får Jenta til å eksplodere.

Scenen blir til et fint forsvar for barn som utagerer på skolen, hvordan det å bli misforstått og satt i bås kan trigge frustrasjon. Siden denne forestillinga nå skal turnere i DKS, hvor lærere og elever ser forestillinga sammen, er det et ganske pregnant poeng å ha med. Det viser hvor lett det er å trå feil om man som lærer i ønske om å være omsorgsfull glemmer å lytte til og se elevene sine ordentlig.

Men jeg skulle gjerne sett scenen utspille seg enda lenger, at de kunne gått dypere inn i materien. Dette gjelder flere av scenene der Jenta hermer etter andre folk i omgivelsene som mener mye om henne som sørgende barn, om hvordan man sørger riktig. Myhre Tunheim skildrer også disse forskjellige ekstern-rollene godt, de blir levende foran øynene på oss. Men de blir også hasta forbi som det meste i forestillinga. Scenene rekker dermed sjelden å gjøre skikkelig vondt.

Wrestling på liv og død

I fortellinga er det flere skrekkfilm-allusjoner. Monsteret er først inni et egg som blir plantet i magen til Jenta når moren blir syk. Monstre som klekkes ut av egg og lever i magen på sine ofre minner om utgangspunktet for Alien-filmene.

Etter at det usynlige monsteret er drevet ut av Jentas kropp, setter det seg i stedet i veggene og kaster ned gjenstander fra hyllene som var det et poltergeist. Samtidig blinker scenelysene spastisk. Og monsteret snakker med fordreid barnestemme, ikke ulikt Linda Blairs når hun som unge Regan er besatt av djevelen i Eksorsisten.

Dette er kjente skrekkscenarier som det er ganske stilig at innlemmes i barneteater. Men det blir aldri for skremmende – siden Jenta selv ikke lar seg vippe av pinnen. I stedet ikler hun seg hjelm og slåss imot, som i en wrestlingkamp på liv og død.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Barn i sorg

At dette er en monologforestilling understreker inntrykket av en unge som er nødt til å finne ut hvordan situasjonen skal håndteres alene. Selv om vi hører at pappaen (en forhåndsinnspilt stemme) gjentatte ganger komme bort til den stengte døra til Jentas rom for å høre hvordan det går med henne, er det kun hennes egne tanker vi får innblikk i.

Det kan virke som dødsfallet ikke har skjedd helt nylig. Men sorgprosesser kan vare i mange år, og behovet for en slags nærhet og kontakt med den døde kan vise seg i behov for å snakke om den døde, lukte på klær som har tilhørt ham/henne og lignende. Noe Jenta gjør når hun stapper en ullgenser etter moren full med puter og legger seg i «fanget» hennes, eller når hun ber pappaen om å fortelle om det aller rareste han kan huske om moren. Det er hjerteskjærende.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet.

Jenta har ellers for det meste en eplekjekk tone når hun henvender seg til publikum. Bak aner man likevel en stor sårhet. Og noen ganger tar den overhånd: «Det aller verste monsteret kan bli til, er monstertåka. Da bretter det seg ut i magen som et tusenkilos monstertåketeppe. Da får ikke magen plass til mat, og man vil bare sove.» sier hun. En god beskrivelse av depresjon.

Men i denne stemningen får vi ikke bli lenge, i neste øyeblikk fyker hun igjen energisk opp.

Alvor, humor og lek altså tett sammenvevd i Monster i magen.  Det at Jenta er så åpenhjertig og handlekraftig i sin sårbarhet kan åpne for ufarliggjøring av det som er tungt. Men er det ikke også en mulighet for at Jentas oppfinnsomhet minsker muligheten for identifikasjon med henne? At vi i publikum slipper for lett unna? Jeg kjenner iallfall ikke mange som blir så driftige når de er i krise. Samtidig er det ikke uvanlig å desperat lete etter måter å gjenskape kontrollen på. Men Jentas hektiske strategi er fånyttes.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Hastig og innfløkt

Jeg tror motivasjonen for å lage denne forestillinga er å gi et utgangspunkt for å snakke om vanskelige tema. Slik for eksempel Gro Dahle og Svein Nyhus’ bøker for barn fungerer. Eller for å ta nyere eksempler fra scenekunsten: Tigerstadsteatrets eller NIEs forestillinger, HyPer i Egypt på Det Norske Teatret, eller nettopp Rimfrosts forrige produksjon Tobias og dagen det smalt.

Men der Dahle og Nyhus dveler og dveler ved de samme situasjonene og går dypt og bredt for å vekke det emosjonelle, er budskapet i Monster i magen pakket inn i hastige og innfløkte replikkvekslinger. Da blir det innimellom vanskelig å få tak på.

Til slutt viser det seg at monsterets funksjon er å hjelpe henne med å få utløp for og fordøye det som gjør vondt. Men siden dette bare sies muntlig og det også er et ganske avansert bilde, er det krevende å få med seg. Slik blir vendepunktet – at Jenta forsones med monsteret – nesten ikke merkbart. Det gir avslutningen et uforløst preg.

Brageteatret og Rimfrost Produksjoner skal berømmes for å løfte tung tematikk, å gå inn i det som er skremmende, og å fortelle om det på fengende vis. Men mer dveling ved det mørke og et saktere tempo vil gi rom for enda mer refleksjoner, engasjement og emosjoner hos publikum.