Baby-rave med hjerterom

«I hjerterommet er alt tillatt. Må du og babyen din gå ut underveis i forestillingen, er det helt greit. Vil babyen på krabbe-vandring i teltet, er den hjertelig velkommen. Lyder er topp. Det er også latter og gråt og utbrudd. Vi vil at du skal senke skuldrene og oppleve sammen med babyen.» Dette kan vi (voksne) publikummerne lese i infoskrivet vi får tilsendt før vi skal oppleve forestillinga Unison Puls.

«Lovende!», tenker jeg, all den tid jeg gang på gang har sett (og også skrevet om) hvordan voksne følgepersoner kan bli nervøse i kunstmøter for barn – og gjerne bremse, dempe, hysje – selv om kunstnerne har informert om at lyd, bevegelse og aktiv deltakelse både er ønsket og «lov». Men som regel er det ikke nok å informere om dette verbalt, det må gjerne flere og andre strategier til for å trygge de voksne publikummerne i barneforestillinger.

Jeg er spent på hvordan dette faktisk håndteres denne aller første gangen Unge Viken Teater produserer ei babyforestilling.

Jeg blir raskt beroliget.

God plass

Bak de store glassvinduene i det nye kulturhuset på Lillestrøm sitter foreldre og babyer – og noen litt eldre barn –  rundt om på gulvet i den lyse foajeen. Når jeg og mitt større-enn-baby-følge (datter, 8 år) ankommer, blir vi møtt av blide publikumsverter. Flere av babyene stabber og krabber allerede gledestrålende rundt: Store gulv og god plass er gjerne noe av det mest attraktive de som nettopp har lært eller holder på å lære seg å gå vet om!

Og det er nok ekstra stas at omsorgspersonene deres også er nede på gulvet. De voksne sitter på akemadrasser – store skumgummifylte plastflak som er blitt stadig mer populære å bruke til aking i barnehager og på skoler. På madrassene er det sydd fast stoffpølser og frynser i neonfarger, en slags ammepute i den ene enden og en stropp i den andre.

En dame går rundt og tilbyr oss myke blyanter i like skarpe farger, som vi kan male oss i ansiktet eller på hendene med. Det hele oppleves vennlig og avslappende.

Gregoriansk

Og så kommer tre dansere ut fra ei dør. Ida Haugen, Marlene Bonnesen og Vincent Vernerie har patchwork-aktige kostymer og sminke i samme fargenyanser som madrassene, og de beveger seg som en flokk. Men på samme tid er de utovervendt og henvendt mot oss, hvor de insisterende og nennsomt på samme tid søker blikket til oss som sitter på madrassene. De synger:

Hei på deg. Der er du, her er jeg. Her er vi.
Hvem bestemmer nå? Hvem er det som passer på?
Lyden som er utenpå er inni deg. Kjenn om du har  samme lyd som meg.

Sangen er komponert av Sandra Kolstad og Vilde Tuv, og synges lett messende, med tilsynelatende fri rytme. Det er beroligende og suggererende. Nesten som en form for gregoriansk sang, som kan uttrykke samstemt festglede og gi «rom for meditativ åndelig fordypning» på samme tid.

Myter om babyer

Men la oss stoppe litt ved sangen. I infoskrivet vi fikk tilsendt var det lenke til låtene i forestillinga med en oppfordring om å synge dem for babyen på forhånd. Fordi: «Den musikken babyer liker aller best, er sanger de har hørt mange ganger før, sunget av omsorgspersoner hjemme i trygge omgivelser» Dette stusset jeg over. Regissør Ellen Jerstad har gjennom en rekke stadig sterkere barneforestillinger vist at hun absolutt ikke lener seg på myter om hvordan barn opplever verden.

Selv om babyer kan gjenkjenne stemmen til omsorgspersonene sine, er vel det at barn foretrekker best «det kjente» en ufaglig påstand? Dette synet er noe mange lett tyr til, men jeg trodde det kanskje holdt på å dø ut i det barnekunstfaglige feltet?

Men etter hvert skjønner jeg likevel poenget med at foreldrene har sunget sangene sine for barna før de kom til forestillinga i Lillestrøm, selv om poenget kanskje er et annet enn det som fremmes i programteksten. Det er faktisk klokt. Mer om det avslutningsvis.

Sakral aketur

Tilbake til foajeen på Lillestrøm kulturhus. Mens de synger, får utøverne oss voksne publikummerne til å skjønne at vi skal reise oss, plassere barna på akemadrassen, og dra dem sakte mot døra utøverne kom ut fra.

Dette minner om Jerstads forrige babyforestilling KinShips, der publikum også ble dratt rundt. Men den gangen ble både voksne og barn fraktet rundt av utøverne oppi celleformede, putekledde vogner. Det var en helt uforlignelig opplevelse. Som voksen ga det å kjenne hvor beroligende det kan være å bli trillet rundt en slags direkte kroppslig fornemmelse av mitt eget liv som baby. Slik ble babyen-inni-meg også anerkjent. Sånne ting tror jeg kan skape tettere tilhørighet og forbindelse mellom generasjonene. (Også for kritikere som alltid tenker de må ha med seg et barn i målgruppa for å kunne skrive noe vettugt om barneforestillinger.)

Men det er også fint å få være den som drar i Unison Puls. Å hale barn rundt på akebrett eller i vogner er gjerne en bevegelse alle foreldre kjenner til. Noe jeg tenker trygger oss i dette uvisse et scenekunstmøte kan være. Samtidig medvirker utøvernes konstante sang til at denne handlinga oppleves hellig og rituell.

Det er som om både babyer og voksne fornemmer det høytidelige i denne enkle seremonien. Babyene sitter rette i nakken og med ryggen støttet mot «ammeputa» på sledene sine, mens de med rolige kropper og åpne ansikter tydelig tar inn alt som skjer. Én baby, som ennå ikke har lært seg å gå, oppfatter tydelig oppgaven så godt at hen hjelper til med å dytte sleden til en baby foran seg!

Alt blir som et forstørrelsesglass for hvordan babyer kan møte kunst, og jeg fornemmer at foreldrene blir rent oppkvikket av å oppleve dette.

Sjokkfarget lavvo

Så. Vel inne i salen blir vi leda inn i en slags moderne lavvo, i samme sjokkfarger som det øvrige visuelle universet. Vi blir guidet til å «parkere» sledene våre langs alle fire vegger i teltet, mens vi oppmerksomt tar inn alle inntrykk i rommet: Stanga midt i teltet som er kledd i frynser og flere tøypølser, utøverne som kontinuerlig nynner, store og små mennesker som tar plass rundt oss.

Kulturråd-satsingen Klangfugl fra starten av 2000-tallet (etterfulgt av EU-prosjektet Glitterbird) medførte at en ny kunstsjanger for små barn vokste fram. Dette har skjedd på knappe 25 år, og småbarnsteaterforskeren Lise Hovik har vist hvordan det nokså raskt ble etablert en rekke konvensjoner i feltet: Det handler blant annet om at det ofte er bygget mindre, trygge rom for forestillingene, at kroppslig kommunikasjon står sentralt, at det ofte er fravær av verbaltekst, at musikken ofte er «snill» og atmosfærerisk, at utøverne er affektivt inntonet mot publikum gjennom en lekfull tilstedeværelse, at forestillingene gjerne ikke varer lengre enn 30 minutter.

Unison Puls haker av på det meste av dette.

Jeg har sett en rekke forestillinger for de aller yngste de siste 20 årene, og har egentlig blitt oppløftet av at noen kunstnere de siste årene har gått litt på tvers av noen av konvensjonene: For eksempel med å spille i store, åpne blackboxer, og anvende mer voldsomme virkemidler – høy musikk, store bevegelser, blinkende lys (We Are Symphony, Drake Zoo, Rock Me Baby, StemmeStammen, Lumi). Når de likevel har fått dette til å funke for babyene, har jeg tatt det som et bevis på at man ikke skal undervurdere små barn og hva de er kapable til å ta inn. At det ikke alltid må handle om at det utelukkende snille, milde og trygge bør være rettesnor.

Jeg blir dermed først litt oppgitt når vi nå plutselig skal tilbake, inn i et mykt telt – et rom-i-rommet – igjen. Men konvensjonene i scenekunst for de yngste kan være både nyttige og gode, sier Hovik. Og det viser det seg at de også er i Unison Puls.

Hjertekompresjoner

Her inne framfører de tre utøverne en koreografi lik den de starta ute i foajeen. De er samlet som i en flokk i midten av teltet, rundt stanga – mens de beveger seg med åpne ansikter og kropper, fortsatt henvendt mot oss alle i publikum.

Et koreografert parti i starten får meg til å tenke på hjertekompresjoner: «Enn! To! Treh! Firr! Fem!» teller de gjentatte ganger, mens de trykker hendene mot gulvet. Starter de kanskje opp hjerterommet – som vi voksne har fått vite at teltet vi befinner oss i, heter?

Snart fylles iallfall «hjertet», det oppleves snart helt oppfylt av liv!

Impro-harer

Utøverne er tydelig godt trente i klassiske strategier for å møte publikums innspill: De er åpne, påkobla, responderende samtidig som de virker avslappa. Altså affektivt inntona – der de med fingerspissfølelse korer gester eller lydlige utrop fra publikum, og ser an hvilke impulser til samspill de kan gi både oss vokse og babyene.

Koreografien øker stadig i intensitet. Fra utøvernes kropper nede på gulvet, via opp på knærne, til opp i stående, til hoppende. På et tidspunkt holder de alle hendene sine på toppen av hodet, som hare-ører, mens de vender «ørene» i alle retninger som radarer, slik haredyr gjerne gjør.

Å være en lydhør, improvisatorisk utøver kan nemlig sammenlignes med å være en hare (slik blant andre Sidsel Pape har skrevet om); en som er typisk avslappa, men samtidig parat for å reagere på hva som helst, når som helst. Det er en fin assosiasjon man kan få av dette partiet. Men mest ser jo «ørene» morsomme ut, og gir en kroppsendrende funksjon – slik det har blitt stadig vanligere i dansekunst med et økologisk perspektiv: At man forsøker å viske ut grensene mellom arter, og tone ned det menneskelige. Også kostymene og scenografiens mange frynser gir en fint kroppsendrende, ekstra-bevegelig, lett ukontrollert – og dermed levende – effekt i rommet.

En stor fest

Hele uttrykket går altså opp, opp, opp i intensitet utover i forestillinga, der også en ny Tuv & Kolstad-låt får fylle rommet. Denne er synth-tung og svært dansbar, og utøverne kaster seg rundt i stadig villere dans. Til slutt får de hele teltet til å riste der de hopper rundt, titter inn åpninger, og dulter borti teltveggene.

Men danserne er hele veien er sensitivt kobla på oss, med hele kroppen – sånn at babyer som dansekrabber ut på gulvet hele tiden føler seg trygge, midt i alt det ville. Nok en manifestasjon av om man bare er inntona nok, kan man presentere nesten hva man vil for babyer!

Foreldrene gliser, gynger og synger med. Ansiktsmalinga vår glitrer i UV-lyset. Det hele oppleves virkelig som en stor fest! Og det er da jeg skjønner poenget med at omsorgspersonene skal ha sunget sangene for barna sine på forhånd: Når foreldrene kan sangene, er det lettere for dem å hive seg med, de blir trygget. Og når foreldre er trygge og glade og tør å slippe seg løs, smitter det over på barna. Det er altså kanskje mest for de voksne det er viktig at noe er «kjent».

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene. 

Vil ha mer

Men så plutselig, når det oppleves som det er ravepartyets høydepunkt, er det hele over. Igjen er vi tilbake i konvensjonene: å holde spilletiden kort i forestillinger for de yngste. Hvorfor må det avsluttes nå, når vi alle er med? Vi vil jo så gjerne ha mer, å få være lengre i dette euforiske fellesskapet! Er det mulig å håpe at dette partiet hales ut seinere på turneen?

Regissør Jerstad kommer etter forestilling bort til utvalgte unger i publikum, også min åtteåring. «Du er jo ikke baby, men hvordan opplever du at det var?» spør hun. «Jeg kjente jeg ble leken!» sier åtteåringen. Det hyper-lekne scenespråket smitter altså ikke bare over på de aller yngste. Vi har jo alle babyene vi var med oss, inni der.