– Barn er det perfekte publikum for samtidsmusikk

Hver høst kommer det litt bulder i Periskops spalter. Det skjer når en av våre skribenter har vært ute og dekket Barnas Ultima-dag (BUD). Det er en morsom dag, men det er alltid noe å sette fingeren på. Enten er festivalen for lite synlig. Eller så har vi savnet utøvere som kommuniserer godt med barna, eller, som i fjor, at festivalen skal nå flere enn et kunstmusikkfortrolig publikum.

Planleggingen av årets BUD er i gang, men nå sitter en nyslått sjef ved bordet. Heloisa Amaral overtok som ny direktør og kunstnerisk leder 1. februar. Hun er pianist, musikkforsker og kurator – og nå vil hun ut og lytte for å finne ut hvor Oslos unge befolkning og Ultima-festivalen matcher best.

En magisk heksegryte

Vi spør henne om hva som er greia med samtidsmusikk. Hva gjør den egnet til å treffe barn og unge?

– Samtidsmusikk er min favoritt! Blant annet fordi du aldri vet hva du kan forvente. Musikken stiller spørsmål på nye måter, den søker utover og jobber hele tiden med nye erfaringer. Samtidsmusikken oppløser konvensjoner, og den leker seg med ulike sjangre og uttrykk. Den er en kreativ smeltedigel, en magisk heksegryte! sier Amaral. Hun forklarer:

– Samtidsmusikken er sammensatt av lyd, men kan også bestå av tekst, bevegelse, elementer av teater, og ulike typer teknologi. Det er en enormt fleksibel sjanger.

Og derfor er den egnet for barn?

– Absolutt! Den er egnet for alle, men samtidsmusikken er en lekende sjanger, den stiller spørsmål ved forventninger, tradisjoner og status quo. Jeg tror at jo yngre et publikum er, jo mindre forvirrende kan samtidsmusikken oppleves. Voksne har et sett med forventninger til hva de skal oppleve når de går på konsert, barn har en mye åpnere holdning til hva som kan skje. Jeg tror barn og samtidsmusikere er ganske like her: De er åpne, barnlige, lekne, filosofiske og spørrende. Barn er det perfekte publikum for samtidsmusikk.

Ungdom er gode lyttere

Amaral snakker varmt om både Barnas Ultima-dag og Ultima Remake, et formidlingsprosjekt der ungdommer introduseres for samtidsmusikk. Gjennom Remake møter de et verk som de siden skal gjenskape på sin egen måte, ut fra sine erfaringer og sin egen kunstneriske forståelse. Amaral har tidligere vært prosjektkoordinator for Remake.

– Elevene som er med i Remake stiller gode spørsmål til musikken. Det er ekstremt interessant å være med på, forteller hun.

– I tillegg er de gode lyttere. Prosjektet handler om å utforske lyd på ulike måter, og lyd er en viktig del av ungdommers sanselige og emosjonelle verden – men er kanskje i mindre grad gjenstand for utforsking, tror hun.

Remake handler om eksponering for ulike typer lyd og blir en utvidelse av hva lytting kan være. Slik kan ungdommene bli rikere og mer nyanserte lyttere, noe Amaral mener kan ha stor relevans for dem.

– Ettersom vi vokser opp, danner vi oss forventninger til hva vi skal oppleve. Vi får bestemte ideer om hva vi liker og ikke liker å lytte til – og det er vanskelig å like noe man tror man ikke liker når man er voksen. Der mener jeg Ultima er viktig: Vi er der for å tøye disse grensene, sier hun.

Møte barn og unge der de bor

Periskops kritiker Tora Ferner Lange mener det er et problem at Barnas Ultima-dag er mest for de kodefortrolige. Hva tenker du om det?

– Jeg mener Barnas Ultima-dag er viktig og relevant. Samtidig er det helt sentralt at vi fornyer oss, tenker nytt og, ikke minst, lytter til omverdenen når vi lager slike arrangementer. Jeg ønsker at Ultima skal bli bedre kjent med lyttevaner og musikalske preferanser i Oslos ulike lokalmiljø og at vi skal engasjere oss også der i større grad enn det vi gjør i dag. Det er ikke gitt at vi bare skal holde oss i sentrum av byen. Jeg ønsker at vi skal møte barn og unge der de bor og se hva som skjer i disse møtene. Dette er noe vi ønsker å jobbe med fremover, sier Heloisa Amaral.

Vil du si Barnas Ultima-dag er en dag for alle?

– Det er i hvert fall en dag som skal være tilgjengelig for alle. For å få til det, tror jeg vi må vokse som festival, vokse oss ut av bymiljøet og se hva som skjer når vi lytter til dem byen består av. Vi skal være med byen, ikke bare invitere den til oss, understreker hun.

Du vil ut og lytte, med andre ord?

– Det er den primære ideen. Gjøre oss kjent. Bare slik kan vi være en dynamisk festival. Jeg ønsker at vi skal utvikle aktiviteter, være der de unge er. Som på Deichman, der mange unge bruker mye av tiden sin. Jeg drømmer om å være der de viktige aktivitetene skjer. Og jeg ønsker meg forestillinger og konserter der barn er delaktige, ikke bare tilskuere.

Sitte stille på konsert?

Da Periskops Tora Ferner Lange var på Barnas Ultima-dag i fjor, ble hun overrasket over at skillet mellom scene og sal var sterkt opprettholdt i noen av konsertene. Synes den nye Ultima-sjefen at barn skal sitte stille på konsert?

– Dette synes jeg er interessant tematikk. For jeg tror vi glemmer at å snakke er også å lytte. Å bevege seg er å lytte. Jeg tror mange voksne – foreldre og lærere – tenker at man må være stille for å vise at man respekterer kunstneren. Men det er ikke nødvendigvis slik, mener Amaral.

Hun nevner en gang hun skulle spille konsert sammen med en sopran. I naborommet var det noen som spilte elgitar, og lyden hørtes inn i rommet der Amaral var, midt under konserten.

– Sangeren og jeg syntes dette var gøy, og vi gikk umiddelbart inn i et samspill med lyden som kom fra det andre rommet. For oss ble det en del av vår fremføring, og det gav mening. Men for konsertarrangøren var det ikke like greit, og etter en stund fikk han gitaristen til å holde opp, forteller hun.

Intervjuet fortsetter etter bildet og annonsene.

Åpne fantasien

Kanskje viser dette hvorfor hun mener barn og samtidsmusikere er ganske like. Det åpenbare i å leke med lydene som oppstår, deler de.

Hva er din drømmekonsert for barn?

– Det trenger ikke være så påkostet, tenker jeg, ikke noe med stor ståhei, nødvendigvis. Jeg spilte en gang et stykke av Øyvind Torvund, Plans for future violin and keyboard pieces. Det bestod av en skjerm og tegninger som skildret ulike situasjoner – i tillegg til fiolin og keyboard. Så enkelt kan det gjøres. Det er en perfekt type stykke for barn, mener jeg. Der kan du forestille deg at alt er mulig, det appellerer til fantasien og åpner den. Det trenger ikke være mer fancy enn det.

Og kanskje er det i nysgjerrigheten det ligger, tror Heloisa Amaral.

– Vi trenger det som stimulerer fantasien vår. Vi trenger å lytte med større nyanser og å bli mer interesserte i lyttingen. Vi trenger noe som åpner opp for refleksjon og som utvider forestillingsevnen vår.

Denne kvaliteten har musikken.

– Jeg oppfordrer alle til å hele tiden være nysgjerrige, å øve seg på det. Og til å fortsette å være som barn. Jeg mener at vi trenger det.