Boka slår tilbake!

Vi er i Stavanger, på kulturhuset Sølvberget, i et rom kalt «Møteplassen». Det er nordisk barnebokkonferanse og en mengde mennesker sitter på svarte klappstoler foran en liten scene. I det bakre området er noen høye bord plassert midt i rommet, men ingen stoler. Langs veggene står pidestaller som får tankene hen på montre med verdifulle smykker i juvelbutikker, eller utstilling av verdifulle gjenstander i museer og gallerier, ting som ikke kan henges på veggen. Jeg spør for sikkerhets skyld en annen som står der, om det er lov å røre det som ligger der på pidestallen, som faktisk er en bok.

Hun sier at hun tror det, og forteller at hun arbeider i en bokhandel. – Jeg liker idéene, men vet ikke om jeg ville hatt disse bøkene i bokhandelen, sier hun. Det kan man forstå, siden bøker vanligvis står i hyller eller ligger i paller i bokhandlene. Men ingen forbyr bokhandlere i å kjøpe pidestaller og behandle bøker som kunstgjenstander, tenker jeg.

På hvert sitt vis representerer bøkene utgivelser som ikke lar seg digitalisere, hvor form, materiale og innhold er gjensidig avhengig av hverandre. Eller som det står skrevet i Utstillingskatalogen: «Bøker som minner oss om muligheten som ligger i det trykte formatet, og som inspirerer til lesning på nye måter. Bøker som reiser spørsmål omkring barneboken som form, og utfordrer kunsten å være bok.»

Eske eller bok?

Foran meg ligger en brun eske med lokk. Rundt lokket er det en hvit og tykk gummistrikk. Idet jeg fjerner strikken, oppdager jeg at noen har skrevet «forsiktig, inneholder poetsne» med penn inne i selve strikkanten. Jeg fjerner eskelokket, og koster vekk litt poetsnø fra bunken med ark som ligger der, holdt sammen av et mavebelte av brunmønstret papir. Poetsnø vekker slumrende minner om den gang jeg og min ett år eldre bror sto opp tidlig en lørdags morgen og laget snø med pappas hullemaskin i timevis uten å bli forstyrret (et flott minne). Arkene er tykke som gammelt brevpapir og bokstavtypen er gjenkjennelig for de av oss som levde i skrivemaskinens æra. På det første arket står det: «Ella er mitt navn, vil du købe det? Mette Hegnhøj». Det føles som å ha nærkontakt med noe intimt, nesten hemmelig.

Formatforvirring

Utstillingskatalogen er heldigvis fri for ugjennomtrengelig kunstsjargong. I stedet har arrangørene intervjuet forfatterne/kunstnerne, som gir oss innblikk i både prosessen og bokas møte med verden. Danske Mette Hegnhøj har laget esken, og i intervjuet forteller hun at boka ble produsert i 400 eksemplarer i forlagets bakgård en vakker dag i april. Hegnhøj sier dette om mottagelsen av «Ellas eske»:

«I begyndelsen var reaktionen fra biblioteker, boghandlere og medier meget forbeholden. Ingen visste riktig hvordan de skulle forholde seg til esken. Var det litteratur? Kun en gimmick? Form uten innhold? På bibliotekerne kunne æsken ikke passe ind på hylderne, så Ellas ark blev samlet i en bog med limete sider og poetsne.»

Bøker utenom det vanlige skaper altså trøbbel både for bibliotek og bokhandel, nok et argument for at disse stedene kunnet trengt pidestaller.

Hullete bok

I likhet med «Ellas Eske» har «Hullet» av Øyvind Torseter brukt materialet, altså papir, som et fortellende element i boken. I «Hullet» har hvert eneste bokark et fysisk hull (nok en gang har en hullemaskin vært på ferde). Det er en lettere absurd fortelling om en mann som oppdager hullet, han fanger det og får det undersøkt av vitenskapskvinner og -menn. I utstillingskatalogens intervju forteller Torseter at å produsere en bok med hull byr på visse utfordringer:

«Dette er en ganske dyr produksjon siden hver bok må hulles separat etter at den er trykket. Det er også brukt tykt og godt papir og trykket spesialfarger. Forlaget var veldig med på at dette skulle være en taktil og fysisk bok.»

Med andre ord er forlagene faktisk interessert i slike bokideer som tester grenser og går utenfor rammer hvis ideen er god. Og «Hullet» kan selvsagt aldri digitaliseres.

Selvlysende drømmebok

En annen som bruker fysisk materiale til å skape en bok med særpreg er mexicanske ISOL. Hun har laget «Drømmeboken». Den består tilsynelatende av temmelig nakne illustrasjoner (for eksempel en jente som vanner blomster nederst på et ellers tomt ark). Men bakenfor det man ser i dagslys, så finner man de EGENTLIGE bildene, de som kun dukker frem i mørket, skapt av selvlysende maling. Hva dette andre var, forble dog en gåte i det flombelyste utstillingslokalet. Her måtte arrangørene ha rigget til en eller annen form for midlertidig mørke for å yte boka full rettferdighet.

ISOL sier i katalogen dette om hvordan de usynlige tegningene i «Drømmeboken» blir håndtert:

«Å vise frem boka er en utfordring for bokhandlene, fordi de må forklare hvordan boka fungerer i mørke. I Argentina bygget forlaget en spesiell, svart boks med et innvendig lys som man kunne slå av ved å trykke på en knapp. Da kom et lite kikkhull til syne, og man så «den andre tegningen» gløde inne i den svarte boksen.» (Min overs).

«Drømmeboken» er nok et eksempel på en bok der materiale er en vesentlig del av fortellingen. Det er oppløftende å vite at slike bøker blir masseprodusert og solgt. Bøker som krever andre former for presentasjon burde etter min mening vært en kilde til nytenkning hos bibliotekarer og bokhandlere, og ikke en kilde til fortvilelse over at de ikke passer inn.

Trekkspillbok med klistremerker

Under utstillingsåpningen ble trekkspillboka «Knokkelmandens cirkus» lest opp/vist på storskjerm. Boka så ut til å være cirka to meter lang i utbrettet tilstand, der man på den ene siden ser et livlig opptog med sirkusartister. På andre siden av trekkspillet er det tekst og hvite flater, hvor man kan klistre inn medfølgende klistremerker. Man kan altså bygge seg sin egen fortelling og lage seg sitt eget lille sirkusopptog. Og mens forfatter Oscar K. leste fra boka, så vi på storskjerm to stykker som klistret i vei. Hvor vellykket dette var kan nok diskuteres, jeg tror seansen hadde tjent på et tydeligere (og roligere) samspill mellom opplesning og klistre-aktivitet.

Selv om «Knokkelmandens cirkus» er en billedbok, er bildene (og fortellingen) langt fra barnslige. I utstillingskatalogens intervju sier forfatter Oscar K at kunst som sådan sjelden blir skapt med tanke på hvem som er mottakeren. Men dette gjelder ikke billedbøker. Her antar man ofte på forhånd at de er myntet på barn, uten at det trenger å være tilfelle :

«Billedboken er næsten ensbetydende med børnelitteratur. Men er det nødvendigvis billedbogens væsen? Eller er det udtryk for konventionelle forventninger og fordomme hos kunstnere, redaktører, forskere, formidlere, forældre og anmeldere? Enkeltheten i en billedbog kunne tale for, at den egner seg til børn. Det handler om å vise og fortelle og undersøge sammenhænge mellem ord, billeder og den verden, vi oplever hver dag. Men behøver den erfaring å være begrænset til barndommen? Enkelthet udelukker ikke forfinelse og nuancering.»

Det digitale ingen trussel

Samtlige av de utstilte bøkene holder hva de lover, nemlig at de utfordrer våre forestillinger om hva en bok kan være. Den nye interessen for boka som medium, altså som mer enn innhold, er ifølge foredragsholder og leder av Center for Børnelitteratur, Nina Christensen, en konsekvens av at digitalisering har gjort oss mer oppmerksomme på bokas egenart. Det sanselige ved boka går aldri av moten, sier Christensen, som understreker at boka har endret seg mange ganger opp gjennom historien. Hvis jeg går på en lignende utstilling i fremtiden og møter på en bokhandler, har jeg et fromt ønske om at hun denne gang vil si at dette er bøker som vil passe ypperlig inn i butikken.

Artikkelserien fra Nordisk barnebokkonferanse i Stavanger er et samarbeid mellom periskop.no og barnebokkritikk.no.