Dagsaktuelt om tigging

Allerede tre dager etter den offisielle åpningen av Festspillutstillingen stiller fjerdeklasse fra Kronstad skole i Bergen, med følge av to mannlige lærere, opp klokken 09.30 til omvisning med formidler Hilde Marie Pedersen. Pedersen kjenner akkurat denne skoleklassen godt, for de er ofte innom på omvisninger i Kunsthallen. Vel inne i varmen, etter å ha trasket ute i regn og kuling, ser fjerdeklassingene trygge ut i situasjonen. De kjenner åpenbart til rammene for kunstomvisninger. Lærerne kombinerer sin rolle som ledsagere for en gruppe barn på omvisning, og egen rolle som publikum, på en balansert måte. De engasjerer seg i forskjellige aspekter ved utstillingen og de engasjerer seg i barnas engasjement i utstillingen. Pedersen, som selv er utdannet adjunkt og har hovedfag i kunsthistorie, fungerer optimalt i rollen som omviser: Hun operer med stor faglig tyngde, en skreddersydd tilrettelegging for aldersgruppen, en balansegang mellom en mild, åpen tone, konkrete tankevekkende spørsmål og en myndig veiledning. Ikke minst snakker Pedersen med sitt følge først og fremst som mennesker, dernest som barn. Forbilledlig.

Omvisningen er verdig og behagelig og legger et solid fundament for å oppleve det å gå og se samtidskunst som relevant, skulle jeg tro. Det er ingen selvfølge: Mange unge og voksne er riktig nok interessert i samtidskunst, men langt flere er overhodet ikke interessert. Samarbeidet mellom Bergen Kunsthall og Den kulturelle skolesekken (DKS) har pågått over flere år, og tilskuddet Bergen Kunsthall får fra DKS er avgjørende for omvisningstilbudet som gis. Hvert eneste år tar Bergen Kunsthall imot over 4000 barn fra barnehage, grunnskole og videregående skole. Tilbudet de får er, slik jeg nå selv har erfart det, svært godt. Her tilrettelegges programmet for alle aldre, og formidlingsansvarlig, Hilde Marie Pedersen, gjorde meg oppmerksom på at hun bare den første uken har fått 19 påmeldinger til omvisninger i Festspillutstillingen.

Eating or opening a window or just walking dully along er en femdelt affære og består av premieren på hovedfilmen Tiden går, kortfilmen De voksne (2014) og en enslig reklamesøyleliknende skulptur, Jason (2015), i en egen sal. Det er også en sal med en salongpreget opphenging av inkjet-trykk basert på forstørrede, funnede, svart-hvitt fotografier, kalt Sometimes I feel like I am almost gone (2015), samt lydverket Charlotte and Pierre (2015). Sistnevnte lydverk er plassert i samme rom som monteringen av inkjet-trykkene. Forøvrig er de andre arbeidene tildelt egne, til dels skjermede saler, og utstillingsformen er lagt til rette for konsentrerte opplevelser som er vel egnet for barn.

På omvisningen jeg fulgte, var planen i utgangspunktet at elevene, etter å ha fått omvisning i utstillingen, også skulle gjøre noen oppgaver knyttet til det å skape byrom i et eget kreativt verksted i Kunsthallens andre etasje. Denne gangen ville barna imidlertid gjerne se hele den 46 minutter lange filmen til årets festspillutstiller Ane Hjort Guttu, og dermed falt sistnevnte opplegg bort. En god avgjørelse med tanke på at filmen Tiden går (2015), som nevnt, er selve hovedverket i den aktuelle utstillingen. Den lange utstillingstittelen eating or opening a window or just walking dully along, med bare små bokstaver, er hentet fra diktet Musée des Beaux Arts (1938) av W. H. Auden. I diktet benytter Auden maleriet Landskap med Ikaros fall (ca. 1558) av Pieter Brueghel den eldre til å beskrive en allmennmenneskelig tilstand av manglende interesse for andres lidelse. Maleriet figurerer også i filmen Tiden går, da som utgangspunkt for ulike tolkninger i en samtale mellom kunststudentene i filmen. Damla, som det er lett å tenke seg at fungerer som Guttus talerør, støtter opp under Audens tolkning av hva det er som skjer i bildet, mens andre studenter tolker bildet i andre retninger. Tiden går er fiksjon, men i sin form minner den likevel om en dokumentar, og hovedtemaet i filmen, problemet tigging, er dagsaktuelt. Et undertema er kunstnerens rolle og ansvar samt muligheter og begrensninger ved politisk kunst. Gjennom den unge kunststudenten Damla, og hennes samtaler med lærere og medstudenter omkring hva man kan gjøre og ikke gjøre til gjenstand for estetisk bearbeiding, sluses publikum gjennom en rekke interessante problemstillinger knyttet til kunstproduksjon. Gjennom det til dels fiktive portrettet av tiggeren Bianca øker også empatien med tiggere generelt, og skillet mellom oss og dem blir noe mindre tydelig. Guttus film skaper større forståelse for de fornedrende aspektene ved det å sitte nede på gaten og se opp og be fremmede forbipasserende om penger. Dette skal hun ha honnør for.

For enkelte som satt på tribunen plassert midt i den mørklagte «kinosalen» i Bergen Kunsthall ble Tiden går med sin språklige miks av svensk, norsk og engelsk, kanskje i lengste laget. En viss uro bredte seg tidvis gjennom det ikke ferdig utvokste publikummet. I etterkant av fremvisningen stilte Pedersen flere spørsmål om filmens tematiske innhold. Slik det også er for voksne publikummere på kino hadde noen fått med seg det meste og var godt inne i deler av filmens problematikk, andre syntes å ha sporet litt. En av fjerdeklassingene syntes også å respondere aggressivt på filmens budskap. Kanskje reagerte vedkommende negativt på filmens forsøk på å skremme publikum til empati, for det må nesten sies: Tiden går skjemmes tidvis av en overtydelig retorikk. Sekvensene med filming av tiggere og Damla som befinner seg ute på gaten «oversmurt» av mørk, svakt pulserende, illevarslende musikk virker skremmende på de fleste, men antakelig ogsåvel manipulerende på enkelte. Noen inngående drøfting av filmens komposisjon og strukturelle grep fant naturlig nok ikke sted, med tanke på det aktuelle alderssegmentet. Stemningen blant barna var imidlertid av det alvorlige slaget og det er lett å forestille seg at videre samtaler på skolen om temaene Guttu reiser i sin utstilling vil bære preg av møtet med Festspillutstillingen.

Motivene i fotoinstallasjonen Sometimes I feel like I am almost gone er hentet fra Internett og viser, slik man tenker seg det ved første øyekast, et utvalg av menneskets mulige og umulige kroppslige bevegelser og posisjoner. Ved en titt i teksten som følger utstillingen lærer publikum at bildene er hentet fra kunsthistoriske dokumentasjonsfotografier som enten viser performance-verk fremført i et galleri­rom, eller kunstneren som utfører ulike handlinger i sitt eget atelier, uten andre vitner enn kameraet. Denne delen av utstillingen så ikke ut for å fenge fjerdeklassingene som jeg fulgte, men for meg som voksen, og en som kunne bruke tid i salen i etterkant av omvisningen, fungerte billedmaterialet godt. Betraktet med lydverket Charlotte and Pierre – som forøvrig har en god lyddesign – fornemmet jeg et av Guttus underliggende varskoer, nemlig at noe sentralt hva gjelder levende sansning og dypere forståelse av tilværelsen kan gå/går tapt i overgangen fra barn til voksen. Det er i det hele tatt ikke vanskelig å engasjere seg i Guttus essensielle spørsmål i Festspillutstillingen. Er det riktig at kjip reklame får lov til å ta så stor visuell plass i byrommet? Hvorfor tåler vi synet av reklame bedre enn synet av fattige tiggere fra Romania? Hvor leder det å stille politiske spørsmål gjennom kunsten hen? Guttu reiser viktige spørsmål og har i det hele tatt, nå som før, et svært sympatisk prosjekt gående.

At Guttu nok undervurderer et voksent publikum ved å bruke retorisk sett litt vel enkle sammenstillinger av lyd, musikk og bilde i den aktuelle utstillingen, får så være. «Muzak» og glatte reklamebilder, slik det auditive og visuelle er satt sammen i De voksne, er som smør på flesk. Selv om intensjonen med filmen er den aller beste, så rettferdiggjør ikke dette de overtydelige virkemidlene. Likedan iTiden går, hvor spørsmålene som reises er interessante som bare det, og mange av filmens bilder og scener er rørende. Hvor mye bedre hadde filmen ikke likevel vært dersom sammenkoblingen av musikk og bilder hadde vært hakket mer raffinert? Men i den store sammenhengen er disse innvendingene knyttet til den estetiske utformingen likevel for bagateller å regne. Ane Hjort Guttus fem utstilte arbeider gir et godt grunnlag for mer nyanserike diskusjoner om brennaktuelle temaer. Også for fullvoksne.