Debatt om flerspråklighet: Vi må unngå å se på barn i et mangelperspektiv

Innlegget er skrevet av Ragni Vik Johnsen, førsteamanuensis i norsk, Institutt for lærerutdanning og pedagogikk, UiT Norges arktiske universitet

Det er ydmykt av Nisrin Maktabi Barkouki å innrømme at hun ikke kjente til opprinnelsen til begrepet halvspråklighet, og det er fint at hun er åpen for innspill til alternative begreper. Likevel vil ikke nye begreper nødvendigvis endre et grunnsyn hvor barn forstås i et mangelperspektiv.

Barna bærer byrden

Vi er nok mange som deler Barkoukis oppfatning om at det er en del strukturelle faktorer som gjør at enkelte barn ikke mestrer lese- og skrivepraksisene skolen legger opp til. Men ved å kalle barn for halvspråklige er det disse barna som selv får ansvaret for å bære byrden av å ikke være «fullspråklig».

Som lærerutdanner og flerspråklighetsforsker mener jeg at vi må peke på strukturene som forskjellsbehandler, og ikke på barna. Vi vet for eksempel at det er mangel på morsmålsopplæringstilbud i mange kommuner, og for lite kunnskap om språklæring og flerspråklighet i skolen og i samfunnet generelt.

Smal språkforståelse

Når Barkouki sier hun har vært i kontakt med ulike fagmiljøer som ikke har reagert på begrepet «halvspråklige», så tyder dette dessverre på at det fremdeles er utbredt å se på enkelte barn ut fra et mangelperspektiv. Problemet med forestillinger om at barn må ha språklig kompetanse over et visst nivå for å ha mulighet til å uttrykke sin identitet og dra nytte av sin flerspråklighet, er at de legger opp til en smal forståelse av hvilke språklige praksiser som har verdi.

Forsket på familiekommunikasjon

«Det er tross alt i språket vi finner oss selv, så hva gjør man når det språket uteblir?» spør Barkouki. Mennesker, både såkalte en- og flerspråklige, har en unik evne til å ta i bruk alle de språklige ressursene man har til rådighet for å oppnå kommunikative mål. Jeg har selv forsket på flerspråklige familier, og har undersøkt hvordan ungdommer og foreldre med ulike språklige preferanser kommuniserer sammen. Kort sagt er det lite som tyder på at det å ikke dele de samme språklige repertoarene i seg selv er et problem for familiekommunikasjonen.

For å finne fram til begreper som ikke er stigmatiserende er vi nødt å ha en felles forståelse for at alle mennesker har en grunnleggende evne til å uttrykke seg gjennom språk. Også i tilfeller hvor dette språket kanskje først og fremst er muntlig, og kanskje betegnes av andre som «gebrokkent», «kebabnorsk» eller «uakademisk».

Ressursorientert syn

Det finnes etter hvert mange eksempler på flerspråklige pedagogiske praksiser hvor man jobber ut fra et ressursorientert syn på barn og deres språklige repertoarer. En masteroppgave ved UiT undersøkte blant annet hvordan man kan jobbe med kognitivt utfordrende bildebøker og språklæring og tok i bruk Google translate og flerspråklige klasseromssamtaler (Aasen og Lehne, 2022).

Ofte handler det om å finne tilnærminger som anerkjenner at alle barns språklige repertoarer er verd noe, og som samtidig støtter språklæring utvikling av flere språklige repertoarer.

Innlegget fortsetter under bildene.

Ta tak i egne holdninger og praksiser

Kanskje er våre egne holdninger og praksiser noe av det ubehagelige vi må tørre å ta tak i. Hvordan legger vi opp til inkludering av og deltakelse fra de barna Barkouki sikter til? Hva slags språklige idealer blir barna vurdert ut fra og opp mot? På hvilke måter blir det lagt til rette for at disse barna skal få uttrykke seg, med de språklige repertoarene de har?

Jeg håper Norsk barnebokinstitutt tar denne oppgaven på alvor i sitt arbeid med forskning, kritikk, litteraturformidling og representasjon av et mangfold av stemmer og språklige praksiser i barnelitteraturen.