DEBATT: Øyepå pusser periskopet

Takk for omtalen av Øyepå Oslo (link). Det er veldig gledelig at Øyepå (link) gjorde inntrykk, om enn et noe forvirrende inntrykk, på Periskops redaktør, og det gir anledning til å fortsette samtalen ut over festivalens tilmålte tre dager.   

Ulikt kunstsyn

I teksten kommer det frem at redaktøren mister barna av syne og blir «litt trist».  Fagansvarlig for visuell kunst i Kulturtanken er på sin side nokså fornøyd. Altså er vi uenige. Men om hva? Kanskje er det så enkelt som at vi ikke deler kunstsyn? Kanskje er programgruppen noe blendet av egen fortreffelighet, som det antydes i teksten? Eller er det Periskop som har smurt vaselin på linsa og fått et i overkant sentimentalt blikk på barn og unge? Alt kan være sant samtidig, men siden Periskop allerede har behandlet de to første spørsmålene får vi undersøke det siste. Men først et par korte redegjørelser:   

Visuell kunst hentes fra det frie feltet

Øyepå er en bransjefestival for dem som jobber med visuell kunst for barn og unge. Festivalens strategi er å blande prosjekter for et voksent publikum og prosjekter spesielt rettet mot yngre målgrupper. Visuell kunst har ikke et velutviklet privat marked som insentiverer egen produksjon for barn og unge i det frie feltet, slik en ser det i litteratur, film, scenekunst og musikk (kanskje med unntak av markedet for illustrerte barnebøker). Det meste av aktiviteten foregår enten i institusjoner eller i Den kulturelle skolesekken (DKS). Begge steder henter, nesten uten unntak, prosjekter som er en del av den generelle kunstproduksjonen i landet vårt, uten noen bestemt målgruppe.

Membran mellom aktør og mottaker

Det er bra. Det er ingen grunn til å utvikle en ny type barne-visuell-kunst, hverken i DKS eller ellers i verden. Da blir oppgaven å hele tiden ligge tett på kunstfeltet og sondere etter kunstnerskap og formidlingsformer som gir barn og unge tilgang, uten at det som formidles må bygges fullstendig om. Derfor trenger vi flere membraner mellom oss som jobber spesielt med barn og unge og de som jobber i de eksperimentelle, refleksive kunst, design og arkitektur-miljøene.

Øyepå er ett av flere forsøk på å lage en slik membran, der vi kan oppleve og diskutere kunst, kunstneriske strategier og eksperimenter pluss minus i-og-for-seg-selv. Kunnskap om målgruppen(e) er selvfølgelig avgjørende, men den kunnskapen bør fortrinnsvis sitte i skole-, produsent- og formidlerleddene, som ellers har rik tilgang på utdanningsløp, kurs og seminarer.

LAB=å lære opp

En annen slik membran er DKS-lab (Et landsdekkende nettverk av residencies der kunstnere får utvikle og kultivere prosjekter for barn og unge (link)). En lab varer i om lag fem dager, og her får kunstnere, kunsthåndverkere, designere, arkitekter og kritikere tilgang på en del ressurser: Fagfeller, formidlingskompetanse og viktigst: Møter med elever i skolen. Dersom de ønsker det kan resultatet av laben brukes til å lage et programforslag for DKS. Det er ikke bare kunstnerne som skal «læres opp i å møte barna» men en reell mulighet for å inkorporere elevenes tilbakemeldinger og stemmer i utviklingen av prosjekter for DKS. En kan gjerne kalle det medvirkning.

Ingen PPU-påbygning

Under Øyepå møtte vi et utvalg av de som har vært gjennom årets labber, og det er gode grunner til å diskutere om festivalen treffer på formatet her. Det går nødvendig vis litt fort i svingene med så mange presentasjoner. Men å forvente at kunstnere som har hatt to dager med prosjektutvikling for et utvalg elever skal kunne mye om skolen er selvsagt helt urimelig. DKS-lab er ingen PPU-påbygning, som Periskop helt sikkert vet etter å ha dekket ordningen i flere tidligere artikler. 

Når Periskops redaktør trekker frem et og annet løsrevet sitat for å illustrere at foredragsholderne generelt ikke fokuserer på barnas perspektiv må jeg få innvende: Kunstnerne og akademikerene som deltok under Øyepå var ikke bedt om å snakke om hverken det psykososiale, barnas ferdigheter og bakgrunn, fantasi eller medvirkning. Kritikken av Øyepås perspektiver og strategier må rettes mot programgruppen, der den hører hjemme.   

Sentimentalt kunstsyn?

Så til saken: Er redaktørens eget blikk på målgruppen i overkant sentimentalt? Hvordan ser Periskop på kunst for barn og unge? 

I teksten heter det: «Forventningene fra avsenderne var, sett utenifra, på total kollisjonskurs med Oda, Ole og Karl som venter spent på pultene sine med sine små og store utfordringer i sekkene.» Dette er en dristig påstand, av flere grunner. For det første skal du ikke ha jobbet lenge i DKS før du skjønner at verken Oda, Ole eller Karl venter særlig spent på pultene sine med sine små og store utfordringer i sekkene. Ikke etter andre klasse. Skoleelever er forvaltere av en egen ungdomskultur og akkurat like begeistrede og/eller grinete som et hvilken som helst annet utrent kunstpublikum. Det er ingen grunn til å gjøre barn og unge mindre enn de er. Snarere kan det være gode grunner til å gjøre dem større.   

Nivellering av maktforholdet

For det andre skal en vokte seg vel for å gjøre seg til talsmann for hva som funker og ikke for Oda, Ole, Karl, Abdullah, Angelica, etc, før en har prøvd. All erfaring tilsier at elever som møtes med solide refleksive prosjekter med substansiell forankring i en kunstnerisk virksomhet gjerne vokser med oppgaven. Elevene fortjener å møte kunst som tar seg selv på alvor, med et usentimentalt blikk på elevene. Bare slik kan vi komme i nærheten av en form for nivellering av maktforholdet mellom aktør og deltaker, slik Periskop etterspør.   

Trenger ikke gule kort på vegne av barna

Periskop er en viktig del av den nokså beskjedne offentligheten vi har rundt kunst for barn og unge. Det er også en membran, og jeg er oppriktig glad for engasjementet for Øyepå. Vi vil bli bedre, treffe flere og utvide horisonten, og vi trenger selvfølgelig kritiske blikk! Men det er ikke så lett å bruke blikket i akkurat denne teksten til noe, for den ser ikke ut til å ville gå inn i prosjektene. Og så er jeg usikker på hvem som skulle være tjent med at Periskop gjør seg til en slags praktisk-pedagogisk dommer som deler ut gule kort på vegne av barna? Det er det nemlig ingen ting som tyder på at de trenger. De er gode på å si ifra selv.   

Ser frem til videre utveksling!   

Beste hilsen  

Kyrre Bjørkås  

Fagansvarlig for visuell kunst i Kulturtanken og medlem av programgruppen for Øyepå