Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Kulturtankens årskonferanse 2021: Tanker fra den digitale scenekanten

PUBLISERT

torsdag 8. april 2021

Hvordan redefinere deltakelse, makt og mangfold i Den kulturelle skolesekkens nye virkelighet? Kulturtankens årskonferanse gikk rett inn i den pågående debatten om digital formidling.

↑ Som del av Bjørneboejubileet 2020, skulle elever på ungdomstrinnet i Agder få oppleve gateforestillingen «Culpa!» ved Kilden gjennom DKS. Men så kom koronapandemien. Forestillingen ble flyttet fra gata og inn i en 360 graders filmet liveforestilling på nett. Her står skuespiller Kevin Mbugua foran 360 graders-kameraet som «Culpa! I unntakstilstand» ble spilt rundt. Foto: Heida Gudmundsdottir

Kanskje var vi flere under årets årskonferanse som savnet minimuffinsene med Kulturtanken-logo på i kaffepausene. Ressurser var i stedet brukt på å skape et eget digitalt konferanserom, med klar oppfordring til deltakerne på hjemmekontorene om å bidra via chattefunksjonene. Noe annet skulle vel bare mangle, all den tid medvirkning er et mantra i Den kulturelle skolesekken (DKS). Et par av de kunstneriske innslagene lekte dessuten med mulighetene som kravet om digital formidling fører med seg.

Hvilke nye perspektiver ga så årets konferanse på Kulturtankens gjengangertemaer kvalitet og digitalisering?

Øystein Strand er direktør i Kulturtanken. Foto: Erik Fosheim Brandsborg

Fra nødvendighet til mulighet

Digitalisering ble en rød tråd gjennom begge konferansedagene. I sin velkomsthilsen nevnte direktør Øystein Strand ordskiftet om digital formidling som pågår i Periskop og Ballade, og ytret ønske om videre debatt. Han understreket at mens vi tidligere kunne diskutere fordeler og ulemper ved digitale kunstmøter, er vi nå tvunget til å finne ut hvordan vi på best mulig måte kan utvikle dem.

Overgangen fra å tenke nødvendighet til å heller tenke mulighet ble på ulike måter trukket frem av flere i løpet av formiddagen. Innledningsvis spurte Charlotte Blanche Myrvold, seniorrådgiver i Kulturtanken:

– Hvordan kan digital interaksjon gi muligheter til å skape nye fellesskap?

Overgangen fra å tenke nødvendighet til å tenke mulighet ble trukket frem av flere.

Det er lettere å melde seg ut når man ikke er en kropp i rommet.

Kunsten som interaksjonspåskudd

Sosiolog Aksel Tjoras refleksjoner om fellesskap skapte en god ramme for den videre samtalen om digital formidling. Han så på kunstopplevelser og kulturarrangementer som «interaksjonspåskudd», noe som gir oss et umiddelbart samtaleemne og medfører at vi snakker sammen.

I digitale rom fungerer interaksjonen annerledes og det er ikke like lett å få til en spontan diskusjon like etterpå. Han påpekte også hvordan det er lettere å melde seg ut av det man ikke liker når man ikke er en kropp i rommet.

– Det vi mest av alt sliter med, er å skape digitale betydningsarenaer hvor man føler seg hjemme, anerkjennes og – ikke minst – opplever at man får respons. Det kommer frem i studier av digitale møter at responsiviteten er ganske annerledes. Det finnes kanskje ikke noe bedre felt å utforske dette på enn nettopp kulturfeltet. Og der er vi etter min mening bare så vidt begynt, sa Tjora.

Aksel Tjora er professor i sosiologi ved NTNU og har gitt ut flere fagbøker om sosial interaksjon i tilknytning til helse, teknologi, kultur og annet. Foto: Viktor Kleive / Gyldendal Norsk Forlag.

Åsne Dahl Haugsevje. Foto: Telemarksforskning.

Digital kompetanse er en maktfaktor

Fungerer de voksnes interaksjon i digitale rom helt annerledes enn de unges? Neste punkt på programmet, presentasjonen av Telemarksforsknings rapport «Plan B? Digitale formidlingstilbud i DKS under Covid-19», viste i hvert fall at det finnes nyanserte syn på digital kunstformidling både hos elever, lærere og kunstnere. Rapportens informanter var verken euforiske eller avvisende, de fleste virket ambivalente. Men foreløpig viser funnene at elevene er litt mer positivt innstilt til digitale formidlingsopplegg enn de voksne er.

Forskerne Ola Kveseth Berge og Åsne Dahl Haugsevje fortalte at lærerne har fått en viktigere rolle i digitale versjoner av DKS, siden de er nødt til å sørge for praktisk og teknisk tilrettelegging. De blir i enda større grad enn på fysiske arrangementer nøkkelen til forankring av kunstopplevelsen hos elevene. Haugsevje fremhevet at digital kompetanse er viktig i denne sammenhengen:

– Vi har sett at digital kompetanse er en maktfaktor mer generelt når det handler om digital DKS. Utøvere og produksjonsmedarbeidere med høy og relevant kompetanse på digital innholdsproduksjon ser ut til å ha fått økt innflytelse i DKS-feltet fordi de har mestret omstillingen.

Om dette blir varige maktforskyvninger også etter pandemien, kan det få mye å si for utvalget av produksjoner i Skolesekken. Både lærere, elever, utøvere og produsenter kan ha ulike forutsetninger for å lykkes med det digitale formatet: Noen kunstuttrykk er lettere enn andre for utøveren og produsenten å tilpasse. Skolene har ulikt utstyr og ikke alle elever har egen datamaskin hjemme.

Personer med kompetanse på digital innholdsproduksjon ser ut til å ha fått økt innflytelse i DKS-feltet fordi de har mestret omstillingen.

Et stort minus ved studien er at elev-informantene er få og kommer fra videregående skoler.

Erfaring med yngre elever

– Vi ser noen mulige maktforskyvninger som kan være interessante og kanskje kan være i elevenes, brukernes, og publikummets favør, sa Berge.

Med tanke på elevgruppen Telemarksforskning har forholdt seg til, kan det virke som om konklusjonene bygger på tynt grunnlag. Et stort minus ved studien er at elev-informantene er få og at de kommer fra videregående skoler. Dette tok forskerne selvkritikk på og forsikret at de jobber for å innhente erfaringer fra yngre elever.

Rekruttering av yngre informanter er viktig for troverdigheten til den videre forskningen på feltet. De eldste elevene har allerede opparbeidet seg et digitalt metaspråk, og vil antakelig være mer mottakelige og fleksible i møte med digital kunstformidling. Rapporten har heller ikke sett nærmere på hva slags DKS-tilbud elever med spesielle behov har fått under pandemien.

Ola Kveseth Berge. Foto: Telemarksforskning.

Barb Lamprecht Wang. Foto: Privat.

Behov for digital scenekant

For elevenes del byr de digitale formatene på problemer knyttet til personvern. Kravene om medvirkning og interaksjon har også vært en utfordring. I en kommentar til rapporten mente DKS-koordinator i Agder, Barb Lamprecht Wang, at det uformelle møtet mellom elever og utøvere er en sentral del av DKS-opplevelsen. Hun hadde selv erfart hvordan forutsetningene for slike møter blir endret ved digitale produksjoner:

– Når den egentlige forestillingen var over og læreren hadde logget ut, var det en del elever som kom på og ville snakke med utøver. Det tilsvarte «på scenekanten»-praten, men elevene ville ikke ha på kamera når læreren var der, fortalte Wang, og ytret ønske om at noen ville forske videre på dette.

En del elever kom for å snakke med utøver, men ville ikke ha på kamera når læreren var der.

Det må være mer enn et opptak, det bør gjerne være med et live-element.

Kvalitetskompromisser

Også utøverne i rapporten melder om blandede erfaringer. I etterkant følte flere av informantene at de har gått på akkord med egne kvalitetskriterier og laget noe de angret på i etterkant. Dessuten har det blitt avdekket spørsmål knyttet til opphavsrettslige forhold. På den annen side har flere opplevd unntakstilstanden som positivt for den kunstneriske friheten.

– Vi improviserte mye. Men «gutsing» og kaos føltes positivt. Vi turte ting vi ellers ikke ville turt, ble en av informantene sitert på.

Lite overraskende viser studien at digitale formater fungerer best når produksjonen utnytter mediet. Enda mindre overraskende er det at de produksjonene som viser seg å fungere dårligst er de der man prøver å gjøre det samme som om man var fysisk til stede. Det er avgjørende å ta inn over seg det digitale formatets muligheter og begrensninger.

– Det må være mer enn et opptak, det bør gjerne være med et live-element. Utøvernes digitale formidlingsevne står også veldig sentralt, konkluderte Haugsevje.

Danseforestillingen «Felt» av Landing har fått sin versjon 2.0. Den er utviklet for å kunne spilles med ulik grad av koronarestriksjoner. «Felt2.0» starter i klasserommet med en video. Sakte, men sikkert begynner det elevene ser på skjermen å blande seg med virkeligheten, og videre dukker underlige og uventede hendelser opp i skolegården. Foto: Tom Øverlie.

Forestående formatskifte

– Det er på sin plass å påpeke at vi her ser konturene av et mulig formatskifte innen kulturformidling. De som er genuint nysgjerrige og villige til å tilegne seg kompetanse, vil komme vinnende ut, var en annen påstand fra Haugsevje.

Flere i DKS-miljøet – spesielt utøvere – ytrer i intervjuene en felles bekymring: At det digitale skiftet på sikt vil få en økonomisk slagside. Vil det mer attraktivt å bruke digitale produksjoner fremfor tradisjonelle, fordi de digitale er billigere å gjennomføre? For skolene kan det være fristende å spare penger på turnékostnader.

Aksel Tjora oppsummerte bekymringen ved å snu på uttrykket om at «det beste kan bli det godes fiende».

– Står vi nå i fare for at det gode kan bli det bestes fiende? spurte han retorisk.

Tjora etterlyste debatt om hvilke plattformer man vil ta i bruk og utvikle etter hvert som digital kulturformidling blir en naturlig del av hverdagen.

Vil det bli mer attraktivt å bruke digitale produksjoner fremfor tradisjonelle, fordi de er billigere?

Kunstnere ser kanskje noen muligheter som andre bare har en intuitiv fornemmelse av.

Det fysiske møtet som bærebjelke

Samtidig var det bred enighet blant deltakerne i panelsamtalen om at det er viktig å hegne om det fysiske møtet mellom elev og kunstner som en bærebjelke i Skolesekken. Berge mente at det er mange nok forkjempere for det fysiske møtet til at det vil bevares som en hovedform i DKS. Han passet også på å minne om at kunstnerne er nysgjerrige på det kreative potensialet ved de digitale formatene.

– De ser kanskje noen muligheter som andre bare har en intuitiv fornemmelse av, hevdet Berge.

Avslutningsvis understreket han behovet for at noen tar lederskap i møte med de nye utfordringene som formatskiftet bærer med seg.

Samtalen om rapporten skapte mange spørsmål å gå videre med: Hvilken rolle skal Kulturtanken ha i utviklingen som Telemarksforskning spår? Skal det lages regler for hvor stor andel av DKS-produksjonene som kan være digitale? Skal det digitale bli et eget, syvende uttrykk i Skolesekken, slik FoU-direktør Ståle Stenslie i Kulturtanken nylig fremmet forslag om? Hvem skal finansiere nye formidlingsplattformer og ta den økonomiske støyten dersom det kreves flere forsøk for å komme frem til løsninger som fungerer? Hvordan kan man motvirke at ulikhetene innad i DKS-systemet øker i denne sammenhengen, for eksempel mellom regionene?

Ståle Stenslie er avdelingsdirektør for forskning og utvikling i Kulturtanken. Foto: Lars Opstad / Kulturtanken.

«Oh Baby Baby goes viral» er en forestilling av Lost & Found for 7. trinn. Den betegnes som en blanding av seksualundervisning og teater. I utgangspunktet en interaktiv forestilling som ble gjort om til en digital forestilling spilt ut i et Teams Live Event. Elevene sitter i klasserommet og har tilgang til datamaskiner der de kan stille spørsmål underveis i en anonym chat. Klassen møter utenomjordiske helsesykepleiere. Deres prosjekt er å opplyse ungdommen – og å slette mest mulig skam fra statistikken og datahistorikken. Foto: Lost & Found Productions

Gerd Elise Mørland er Avdelingsdirektør for formidling ved MUNCH. Foto: Munchmuseet.

Erfaringer fra Kunstløftet

Aldri en Kulturtanken-konferanse uten kvalitetsdebatt, kan det synes som. Denne gang handlet diskusjonen mest om mangfold, men temabolken ble innledet med en tilbakeskuende samtale om hva som var vellykket ved Kulturrådets satsing «Kunstløftet» (2008-2015), og hvilke lærdommer vi kan ta med oss videre.

Avdelingsdirektør for formidling ved Munchmuseet, Gerd Elise Mørland, som også er tidligere kritiker og Periskop-redaktør, ytret bekymring for at kunstfeltet ikke lenger synes å stille seg selv de rette spørsmålene.

– Hvordan kan vi som kunst- og kulturprodusenter overleve i dagens oppmerksomhetsøkonomi? Jeg ser at kunst- og kulturfeltet er ganske treige til å lære seg den kompetansen man trenger for å lykkes. Det handler om å være der publikum er, med det innholdet man har, og å finne måter å snakke på som oppleves relevante for målgruppen, mente Mørland.

Kunst- og kulturfeltet er ganske treige til å lære seg den kompetansen man trenger for å lykkes.

Jeg frykter at kvalitetsbegrepet kan føre til ekskludering og sementering av perspektiver.

Begrepsbrytning

Kulturtankens årskonferanse 2021 inneholdt også en pan-skandinavisk panelsamtale om mangfold og kvalitet, med representanter for de norske, svenske og danske kulturrådene. Her tok norsk-samiske Maria Utsi tak i språket vi har lett for å bli fanget i når vi snakker om kvalitet i kulturlivet. Gjennom en kritisk gjennomgang av begreper som representasjon, instrumentalisering og kvalitet, fikk hun frem hvor viktig det er å alltid løfte blikket og se de større strukturene.

Hun konstaterte at begrepssammensetningen høy kunstnerisk kvalitet henger tungt over oss som et premiss for kunst– og kulturforvaltningen i Skandinavia, men at det nesten alltid spilles ut fra en maktposisjon.

– Jeg frykter at begrepet kan føre til ekskludering og sementering av perspektiver i kunstfeltet, mente Utsi.

Å være i posisjon til å snakke om instrumentalisering av kunsten er også et privilegium. Ikke alle kan innta en slik fri stilling, påpekte Utsi, og fremholdt at vi må komme forbi denne autonomi-estetiske inngangen og finne nye spørsmål. Heller ikke i praksis er det enkelt å forholde seg til kvalitetsbegrepet i kunsten.

– En ting er å snakke om det, en annen sak er å operasjonalisere det, enten mot en bredde eller en diversitet i forståelsen av begrepet. Der har vi et langt stykke igjen å gå, mente hun.

Under kvalitetsdiskusjonen gikk tankene mine til diskusjonen om hva DKS skal være. Iblant kan det virke som om utøvere, produsenter og lærere snakker forbi hverandre i samtalen om hva som utgjør en god skolesekk-produksjon. Kunne diskursdebatten ha godt av å følge Utsis oppfordring om å heller bruke flertallsformen kvaliteter? Gjennom en ørliten grammatisk endring kan man minne seg selv på at kvalitetsdebatten handler om mange svar på mange spørsmål snarere enn store sannheter.

Maria Utsi er medlem i Kulturrådet. Hun er også styreleder i Norsk publikumsutvikling og Beaivváš Sámi Našunálateáhter. Foto: Knut Åserud / Sametinget.

Simon Strömberg. Foto: Svensk kulturråd.

Strukturelt mangfold

Svenske Simon Strömberg foreslo at kulturfeltet bør samarbeide med andre sektorer – som idretten – for å skape fleksibilitet i systemene når man prøver å rekruttere bredt og mangfoldig i kulturlivet. Vi har vanskelig for å virkelig ta ulikhetene inn i de ekstremt dyptsittende strukturene vi jobber innenfor, hevdet han.

– Hvis vi vil rekruttere bredere, krever det at vi hele tiden er på tå hev og utfordrer oss selv. Det er ikke en behagelig måte å forholde seg til arbeidet sitt på, og derfor blir det en enda større utfordring å gjennomføre det, sa Strömberg.

Maria Utsi advarte mot å tro at representasjon og innspillsmetodikk alene er løsningen. Hun etterlyste en kritisk vedvarende praksis der det ikke handler om å komme til et mål, men om å hele tiden være søkende. Hun viste til Kulturrådets nye ideal om «strukturelt mangfold» som et godt utgangspunkt for å utfordre eget tankesett, og foreslo å stille kontrollspørsmålet:

– Hvordan forholder vi oss til det vi ikke kan gjenkjenne?

På spørsmål om hvordan vi kan hindre at kunstformenes kvalitetsbegreper kommer i veien for barnas kvalitetsbegreper, minnet Utsi om ansvaret kunstfeltet har for å skape mangfold. Man må hjelpe barna til å sette ord på sine opplevelser og behov i møte med kunsten, så de får oppleve seg selv og sin historie representert.

– Jeg har lyst til at barn i alle posisjoner og fra alle ståsteder skal lære seg at de har en berettigelse og at de kan stille noen krav til den profesjonelle kunsten, sa Utsi.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Hvis vi vil rekruttere bredere, krever det at vi hele tiden er på tå hev og utfordrer oss selv.

Dersom det blir flere slike store, heldigitale møter i fremtiden, kan Kulturtanken gjerne hente medvirkende enda lengre borte fra.

Andre typer mangfold i konferanseprogrammet?

I disse komplekse problemstillingene er det utvilsomt nyttig å se ut over landegrensene for å la seg inspirere. I og med at konferansen uansett måtte være heldigital og dermed uten reisekostnader, var det en god idé å ta med skandinaviske gjester i to av programpunktene.

Dersom det blir flere slike store, heldigitale møter i fremtiden, kan Kulturtanken gjerne hente medvirkende enda lengre borte fra. Med den digitale plattformens mulighet til å bruke forhåndsinnspilte videoer, blir ikke språk en utfordring på samme måte som i en live-sammenheng. Man kan tillate seg et større språklig mangfold og ta seg tid til ulike løsninger for oversettelse, teksting og klipping.

Slik kunne man benyttet pandemi-anledningen til å få inn nye perspektiv i debatten. Kulturtanken-konferansenes gjengangertemaer kvalitet, medvirkning og digital formidling krever stadig redefinering, og samtalene ville utvilsomt hatt godt av noen helt nye fjes – gjerne med bakgrunn fra land med et annerledes skolesystem og en annen organisering av kulturlivet, for eksempel Tyskland.

Dersom de digitale konferansenes tidsalder varer lenge ennå, ville det kan hende også være en god idé å sette av mer tid til innspill fra flere av de «usynlige» deltakerne på hjemmekontorene.

Kanskje er vi innen den tid også blitt så vant til digitale måter å møtes på at vi ikke lenger trenger minimuffins som interaksjonspåskudd.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·