Den første julen i Skomakergata – akkurat som forventet

Den første julen i Skomakergata

De fleste over 20 år i Norge kjenner Jul i Skomakergata godt. Den populære adventskalenderen ble sendt på NRK sju ganger mellom 1979 og 2003. Det ble store protester da daværende programdirektør i NRK Super, Nils Stokke, i 2011 uttalte at serien var gått ut på dato og derfor ikke ville sendes igjen. Det er sikkert derfor mange som nå gleder seg over at Nordisk Film Production har laget en helaftens spillefilm i samme univers.

Den første julen i Skomakergata, med regi av Mikal Hovland og manus av Maren Skolem, er en forløper til den kjente julekalenderen. Her ankommer 9 år gamle Stine (Kaya Ekerholt McCurley) Skomakergata med tog en sen kveld. Hun er på rømmen fra Grådraget Pikeskole og internat og gjemmer seg i skomakerens butikk.

Skomaker Andersen (Kåre Conradi) er en agrofobisk, ensom mann som først blir vettskremt da han finner den unge jenta. Han innser imidlertid at han har godt av både praktisk hjelp og selskap. Stine blir raskt husvarm både hos skomakeren og i resten av den lille byen, og innen tre dager har gått har hun fikset både det ene og andre mellommenneskelige problemet.

Filmens skurk er den oppmerksomhetssyke Tilla Hjul (Lene Kongsvik) som ikke liker pressens fokus på rømlingen. Hun kontakter pikehjemmet, og bestyrerinnen ankommer Skomakergata for å hente rømlingen «hjem», men det vil ikke Stine.

Sju slag til jul

Den første julen i Skomakergata er spilt inn på Maihaugen på Lillehammer, og den autentiske, norske settingen er en av filmens styrker. Tidligere barnefilmer har lært oss at utenlandske studioer, locations og lysforhold sjelden kan kamufleres som norske. I tillegg er setdesignet og kostymene gjennomførte og detaljrike, og det gir filmen en ekstra dimensjon. Særlig skomakerverkstedet fremstår som en mer utstudert, realistisk versjon av de kulissene vi har sett så mange ganger i julekalenderen på NRK. Filmen er castet med både kjente og mindre kjente ansikt, og Skomakergata fremstår visuelt som et levende, mangfoldig sted.

Det er mange visuelle likheter her med tidligere julefilmer som Snekker Andersen og Julenissen (Terje Rangnes, 2016), Snekker Andersen og den vesle bygda som glømte at det var jul (Terje Rangnes, 2019) og Teddybjørnens jul (Andrea Eckerbom, 2022). De er alle satt til 1940- og 50-tallet, i et snødekt, landlig østlandsområde, hvor det bor påfallende få folk (eller i alle fall er det få som dukker opp på bygdas julearrangement).

Felles har også disse filmene at de er bygget på gammelt kildemateriell, som ble skapt og klassikerstemplet lenge før noen av dagens publikummere ble til. De blir litt som med de sju slag. Jeg sier ikke at barn i dag ikke liker tradisjonelle julekaker, men jeg synes vi skal huske på at de kanskje også liker andre kaker. Særlig hvis det faktisk er de som er målgruppen og ikke besteforeldrene deres.

Barnefilm, familiefilm eller nostalgisk film for voksne?

Den norske barnefilmen har gått gjennom flere faser siden den første, Ti gutter og en gjente (Alexey Zaitzow), kom i 1944. De første tiårene var man svært opptatt av den potensielt sterke påvirkningen filmmediet hadde på det skjøre barnesinnet, og barnefilmene presenterer derfor en ufarlig verden, gjerne med et klart didaktisk element. Fra midten av 1980-tallet, og særlig utover 1990-tallet, ble barnefilmen et sted man kunne behandle store, vanskelige tema og spørsmål på en måte som barn forsto. Felles for begge disse fasene, var at barnefilmen utelukkende ble laget for et barnepublikum. Det var deres (antatte) behov og ønsker som sto i fokus.

Fra 2000-tallet begynte man i større grad å lage familiefilmer i Norge, etter amerikansk modell. Som navnet tilsier, har familiefilmen elementer både rettet mot barnetilskuere og mot eldre tilskuere og slikt et bredere kommersielt nedslagsfelt.

Den første julen i Skomakergata er en familiefilm, men filmspråket, humoren og karakterene er i all hovedsak rettet mot barnetilskuerne. Filmen er enkel og lett tilgjengelig, og fordi det er en selvstendig forløper til kildemateriellet, står den også stødig på egne bein. En trenger ikke å ha kjennskap til Skomakergata for å følge denne fortellingen. Det er likevel ingen tvil om at filmen er laget med eldre tilskuere som hovedmålgruppe. Dagens barnepublikum har ikke noe forhold til Skomakergata; det er ikke den filmen de selv nødvendigvis velger.

Filmen er – i likhet med filmatiseringene av Prøysens julehistorier – laget for et nostalgisk voksent publikum som ønsker at barna skal få dele en god opplevelse de selv har hatt i barndommen.

Ensom innegubbe møter snusfornuftig fikser

Kaya Ekerholt McCurley har et utseende og kroppsspråk som kler rollen som Stine godt. Hun er bestemt og stødig, og det er lett å tro på at hun er typen til å planlegge en flukt fra et internat og selvsikkert ta seg til rette i et fremmed hjem. Stine er også en fikser. Hun ankommer 20. desember, og innen vi har kommet til lillejulaften har hun fikset problemene til de fleste innbyggerne i Skomakergata. Blomsterhandler Rosengren (Kristoffer Olsen) og kjøpkvinnen Fru Franzen (Lisa Tønne) har lenge vært hemmelig forelsket i hverandre, men Stine fører dem enkelt sammen. Den jevngamle Jørgen (Håkon Seip) har gledet seg til den store lysdyppefesten, men oppdager i siste liten at foreldrene (Rebekka Nystabakk og Nils Petter Mørland) har glemt å stelle i stand. Da bretter Stine opp ermene; dette fikser vi!

Skomakeren selv har ikke vært ute av huset på flere år. Han har mistet kontakten med datteren sin og er nå avhengig av at postmannen handler for ham. Etter at Stine ankommer, blir det imidlertid ordning på sakene. Hun handler, lager frokost, rydder i verkstedet og klarer til slutt å overtale ham til å sende et brev til datteren for å gjenoppta kontakten. Og da bygda til slutt skal feire jul, har Stine til og med forbedret blåseorkesterets lydbilde, ved å overtale skomakeren til å bli med og spille. Bra for ham, bra for bygda!

Dette er et klassisk motsetningsforhold i barnefilmer: de voksne er håpløse, og barna må ordne opp. I tillegg til at denne tropen kan styrke barnepublikummets selvtillit og mestringsfølelse, så er det jo også en faktor her at veldig mange barn synes det er morsomt å se voksne folk dumme seg ut eller ikke få til ting som barna får til. Forelskelsen mellom Rosengren og Franzen er åpenbar for alle andre enn dem selv, og det er morsomt å se dem prøve og feile i å skjule det.

Filmen styrkes imidlertid av at den tilfører et snev av alvor og mørke i historien. En julefilm skal få lov å være idyllisk og varm, men litt alvor svekker ikke idyllen. Tvert imot er det et fint grep for å forsterke de inderlige øyeblikkene. Stine har en vond forhistorie, en hemmelighet, og selv om filmen ikke dveler ved dette, så setter det hennes inntog i skomakerens liv i nytt lys. Det blir både viktigere og vakrere at de to har funnet hverandre.

Kåre Conradi tilfører rollen som skomaker Andersen både varme og usikkerhet, og han er en karakter det er lett å føle sympati for og heie på. Henki Kolstads skomaker var en annen type; en bauta i lokalsamfunnet som med stor trygghet ga råd og hjelp til alle rundt seg.

Filmens tittel, Den første julen… kan vise til at det er første julen etter andre verdenskrig, noe flere karakterer kommenterer. Men den kan også vise til at det er den første julen hvor skomakeren finner sin plass som denne viktige, trygge figuren for venner og naboer. I den siste scenen, hvor han står utenfor skomakerverkstedet og kikker nedover gata, sender han oss et smil som gir klare assosiasjoner til Henki Kolstads skomaker. Det er veis ende for den første historien, men det er vanskelig å se for seg at det ikke blir en oppfølger. Vi bare håpe at det også kan lages originale julefilmer for barn. For de som er litt lei av de sju slag.