– Dessverre trenger vi halloween-bokanmeldere

Bakgrunn: I slutten av oktober publiserte Periskop en samleanmeldelse av tre bøker for barn i målgruppen 9-12 år. En av bøkene som ble omtalt, var Camilla Otterleis Ekte gjenferd (Vigmostad & Bjørke 2022). I et innlegg på Facebook reagerte Otterlei på det hun opplevde som slakt av boken.

Periskop ønsker en samtale om kritikk velkommen. Otterlei ble invitert til å skrive et innlegg som ble publisert 17. november. I dag svarer litteraturkritiker Ida Skjelderup på Otterleis innlegg i teksten under.

Et resolutt ja

«Trenger vi halloween-bokanmeldere?» spurte Camilla Otterlei i innlegget sitt her på Periskop i forrige uke, hvor hun kommenterer anmeldelsen min av boka hennes, Ekte gjenferd. Spørsmålet kan jeg svare et resolutt og entydig JA på – når forlagene tar seg sånne friheter, så gjør vi nok dessverre det. Men at det går an å vurdere boka på andre premisser enn mine, har hun selvsagt rett i. Og jeg synes jeg dumma jeg meg ut når jeg brukte ordet «bunnkarakter» i vurderinga mi.

Med innspillet sitt har Otterlei gitt meg en anledning til å gå mitt eget arbeid etter i sømmene, og jeg tar gjerne en diskusjon om kritikkens funksjon og sjangerkrav. På Periskops forespørsel svarer jeg nå på Otterleis kommentar. Men, OBS: Leseren bør ha i mente at jeg er nok ikke er helt objektiv når det kommer til vurderinga av min egen anmeldelse – refleksjonene jeg har gjort meg er farga av at jeg føler jeg må forsvare meg litt.

Jeg tror heller ikke det er mulig å overskue alle motivene mine i en såpass mangefasettert kommunikasjonssituasjon som dette er. Sannsynligvis er de ikke like rene som jeg selv innbiller meg. Jeg tenker likevel det kan være verdifullt å prøve å sette ord på kriteriene jeg selv mener jeg legger til grunn for vurderingen, og hva jeg tenker ligger bak formvalgene mine. Så kan dette kanskje bli et bidrag inn i en samtale om premisser for barnebokkritikk.

Anmelderen må si fra

Otterlei mener jeg bommer når jeg skriver at boka framstår som et rent kommersielt motivert produkt. Men at bøkene ble lansert som halloween-bøker var dessverre ikke noe jeg tok rett ut av luften – både Vigmostad & Bjørke og Cappelen Damm sendte ut pressemeldinger hvor bøkene ble solgt inn sånn. Det ville det nok ha vært ryddigere å referere til i anmeldelsen.

Hvorvidt man oppfatter kritikk av markedstenkning i kulturlivet som legitimt, har selvsagt å gjøre med politisk orientering. Jeg forstår at folk med andre standpunkter ikke finner det like relevant som meg. Kritikken kan også høres lettvint ut, som Otterlei skriver, ja til og med litt gammeldags, vil jeg legge til. Jeg synes likevel budskapet er brennende viktig, og med disse utgivelsene mener jeg de to forlagene tok sirkuset til et nytt nivå. Er det ikke da anmelderens jobb å si fra om det?

Ikke forbrukerjournalistikk

Når jeg jobber med en kritikk, forsøker jeg å finne aspekter ved kulturuttrykket jeg anmelder som kan løftes opp til et mer generelt nivå.

Det ville ikke kjennes særlig meningsfullt å bruke utdanninga mi på å drive forbrukerjournalistikk alene. Jeg undersøker forestillinger, verdier og motivasjoner jeg mener det er rimelig å hevde at man finner i den enkelte teksten og mulige virkninger den kan ha på samfunnsnivå.

Dette er selvsagt ikke hard science, men jeg mener det hører med til jobben min å lese utgivelsen med blikk for strukturene som ligger til grunn for den.
Likevel er det en avveiing jeg gjør med omhu, fordi jeg vet at det kan være urettferdig å la en bok stå som eksempel på et større fenomen. Men i dette tilfellet syntes jeg markedstenkninga viste seg så tydelig at det ville være feil ikke å ta det opp.

Nytteverdi og litterær kvalitet

Det er vanlig så si at en kritiker bør lese boka på dens egne premisser og undersøke hvordan den oppfyller intensjonen sin. Man skal ikke si at forfatteren burde ha skrevet en annen bok. Men i denne sammenhengen var problemet mitt med boka at jeg ikke fikk tak på hva som var poenget med den. Å ville formidle et knippe vandrehistorier om mennesker som etter sigende går igjen, synes jeg er en tynn bakgrunn for en sakprosautgivelse. Og sett i sammenheng med pressemeldingene fra forlaget, synes jeg nok fortsatt det er god grunn til å spørre om vi trenger denne typen bøker.

Det kan virke litt humørløst å vurdere en bok ut ifra nytteverdi, men jeg synes det er et viktig vurderingskriterium for en sakprosabok. Jeg har vurdert en del barnebiografier de siste årene, og spørsmålet jeg stiller meg når jeg går i gang med lesninga, er om denne berømthetens historie vil finne gjenklang i barnas liv på et dypere plan, og i hvilken grad den litterære framstillinga tilfører noe som forsterker gjenklangen. Kan boka bidra til å utfordre normer knytta til klasse, kjønn, funksjonsnivå eller hudfarge, så veier det ganske tungt for meg. Det samme gjelder om boka kan gjøre noe med forholdet vårt til naturen.

Men det vil ikke si at disse faktorene alene kan danne grunnlag for vurderinga. Hvorvidt boka er morsom, spennende, eller nyskapende, og i hvilken grad den litterære formen spiller på lag med innholdet, er vel så viktig. Summen av alle disse faktorene er det som avgjør om jeg synes boka funker bra eller dårlig. Og jeg understreker at jeg mener nyttekravet er rimeligere å stille til sakprosa enn skjønnlitteratur. Av sakprosaen bør man forvente at den sprer viktig kunnskap og/eller vil påvirke politisk, mens et skjønnlitterært verk i større grad bør få stå fritt med tanke på denne type normative krav – det er jo kunst.

Barneperspektivet

Otterlei etterlyser barneperspektivet i kritikken min. Men i lærebøkene jeg har lest om barnelitteratur, virker det ikke som begrepet refererer til hvordan teksten treffer den enkelte barneleseren. Det handler mer om de ulike strategiene forfatteren bruker for å rette opp avstanden mellom seg selv som voksen og barneleseren. Dermed kan man fint undersøke barneperspektivet uten å sjekke med en empirisk barneleser hvordan hun opplever tekststrategien.

Når jeg vurderer en bok for barn, er det selvsagt med tanke for hvordan et barn vil oppfatte den, det tenker jeg ligger implisitt i anmelderkontrakten. Når jeg skriver om mine egne leseropplevelser, er det fordi jeg tenker at et barn vil kunne kjenne det på lignende måte. I denne anmeldelsen skriver jeg for eksempel at jeg kjenner et skrekkfilmsug i magen når jeg leser en av historiene i boka til Pernille Tufte Radeid. Spenningen oppstår fordi det her er gjort bestemte fortellertekniske grep som jeg ikke finner i Ekte gjenferd.

Ulike perspektiver

I stedet for å belegge kritikken med et empirisk barns lesning, beskriver jeg fortellerstrategiene jeg finner i selve teksten ganske så detaljert. Jeg sammenligner Otterleis og Radeids grep for helt konkret å vise hvordan Otterleis fortellinger kunne vært gjort mer spennende. Kompetansen min ligger i nemlig denne typen tekstnær analyse, det har jeg lært meg gjennom studier av språk, retorikk og kritisk teori.

Selvsagt kunne jeg godt tenke meg mer praktisk kunnskap om hvordan målgruppa leser og vurderer. Jeg har ikke selv barn, og får kun muligheten til å slenge innom og testlese med tantebarn i ny og ne. Likevel mener jeg at perspektivet mitt bør ha en plass i barnebokanmelderiet.

Makt og følelser

Det er en konvensjon innenfor kritikken at man skal være varsom når man vurderer debutanter. Da vektes ofte anmeldelsens funksjon som reviderende og oppbyggende, og anmelderen inntar en rolle som ligner mer på redaktørens eller lærerens.
Som Otterlei uttrykker i Facebook-innlegget hun refererer til, ble anmeldelsen min vond for henne å lese. Det er ikke hyggelig, og jeg forstår henne godt. Jeg ser også at jeg kunne ha uttrykt meg på måter som tok mer hensyn til forfatteren.

For eksempel tenkte jeg ikke over hvilke konnotasjoner som ligger i ordet «bunnkarakter». Ordet gir inntrykk av at jeg plasserer meg hierarkisk over forfatteren i rollen som læremester – noe som er milevis unna min egentlige rolleoppfatning, særlig i møte med en så etablert aktør som Otterlei. Jeg tror heller at jeg – i lys av Otterleis tidligere forlagsjobb og stillingen hennes som redaktør og markedsføringssjef for Forfatterskolen – så forfatterinstitusjonen som representant for en mektig bokbransje, og nettopp derfor tillot meg den litt for krasse tonen.

Oppvokst på landet og med arbeiderklassebakgrunn, føler jeg meg fort liten i møte med det jeg oppfatter som kultureliten. Det har nok hindra meg å ta tilstrekkelig høyde for at jeg i dag er blitt en aktør som snakker fra en privilegert posisjon.

Gjennomsiktighet

Jeg tror også at tydelighet blir særlig viktig når kritikken er negativ. Da bør forfatteren i hvert fall få uttrykt ting tilstrekkelig eksplisitt og stringent. Jeg prøver så godt jeg kan å skrive åpent og spørrende – samtidig som jeg forsøker å være så klar og tydelig som mulig uten at det går på bekostning av kompleksitet. Kanskje kunne balansen mellom tydelighet og kompleksitet vært vektet annerledes i denne anmeldelsen, det er jeg faktisk ikke helt sikker på.

Som sagt er ikke kritikk hard science. Likevel synes jeg at man skal prøve å være etterrettelig, både av respekt for leseren og de som står bak verkene man kritiserer. Når det er smaksdømming og ideologikritikk man driver med – altså åpenbart ikke objektiv viten – kan man fortsatt være etterrettelig ved å gi gjennomsiktige framstillinger. I tillegg til å vise til hva slags empiri man bygger på, kan man tydeliggjøre hvilken posisjon man snakker fra, og hvilke verdier man har som ligger til grunn for dommen.

Hvem er smaksdommeren?

Det er nemlig ikke (bare) fordi jeg er selvopptatt at jeg skriver en del om meg selv i kritikken min. Jeg ser det faktisk som viktig informasjon til leseren. Jeg ønsker at det skal synes at jeg er et helt menneske som tar med meg egne erfaringer og følelser inn i både fortolkningsprosessen og vurderingen. Av samme grunn prøver jeg så langt det går å skrive med en stemme som ligner den jeg bruker i hverdagen. Noen ganger bruker jeg ord og legger til grunn forståelsesmåter som ikke er så vanlige i kulturoffentligheten. De kommer fra erfaringene jeg har gjort meg utenfor kulturfeltet, blant annet fra undergrunnsmiljøer i Oslo på 2000-tallet, eller for den saks skyld utdanninga jeg tar innen analytisk psykologi.

Jeg synes ikke kritikken min blir mindre seriøs av referanser til subkulturer – jeg håper det gir leseren bilde av hvem jeg er og hvorfor jeg vurderer kulturuttrykket slik jeg gjør, fra en posisjon litt utenfor kjernen av det barnelitterære feltet.

Innlegget fortsetter etter annonsene.

Kritikerens selviscenesettelse

Når jeg selv leser kritikk, tillegger jeg kritikerens selviscenesettelse stor vekt. Selvsagt må argumentasjonen henge på greip for at jeg skal tro på vurderingen, men referanser og skrivestil – hvem hun utgir seg for å være – er med på å bestemme om jeg synes dommen er verdt å lytte til. Jeg sier absolutt ikke at jeg lykkes godt nok med å skrive fram de ulike sidene ved meg, og ofte er det nok sånn at jeg gir ordet til akademikeren. Det kommer jo også an på boka jeg anmelder. I anmeldelsen av Otterleis bok, var det, ved siden av fagpersonen, den politiske orienteringa og den psykologiske interessen jeg fant det mest relevant å vise leseren. Alt sammen ligger til grunn for vurderinga.

Så blir det jo opp til den enkelte leseren å avgjøre om jeg er en kritiker de kan identifisere seg med, og om de har tillit til akkurat min vurdering. Er en barnløs, venstrevridd akademiker med arbeiderklassebakgrunn og interesse for dybdepsykologi – som til og med har vært ute noen seine vinternetter – noen man gidder å høre på når det kommer til vurdering av barnebøker?