Diskurskampen som splitter DKS-diskusjonen

Saken er publisert i samarbeid med Ballade.

Det stadig tilbakevendende problemet med Den kulturelle skolesekken (DKS) er de ulike oppfatningene rundt hva tilbudet skal inneholde. Er det et tilbud av kunstneriske opplevelser for barn og unge som tilfeldigvis befinner seg på skolen, eller er det et pedagogisk verktøy som skal gi læring og nytte i øvrige fag? Er utøverne kunstnere eller pedagoger – og helt overordnet: Er tilbudene viktige for barna, eller bare en kjærkomme pause fra skolehverdagen?

– Det handler om hva DKS skal tilby i skolen og hvilken verdi det har. Skal DKS ha en verdi for skolene så må man snakke om hva den verdien er, sier Else Blom.

Hun er kultur- og idrettssjef i Vestfold, og har engasjert seg i debatten rundt den nye organiseringen av DKS. Det er særlig spørsmålet om innhold hun håper at skal bli debattert mer sentralt.

– I Vestfold har vi hatt klokkertro på at DKS-tilbud som selvstendige kunstneriske opplevelser for barn er verdifulle i seg selv. Men ikke alle er enige om det. Noen steder legger man mer vekt på elevaktivitet, andre steder på at det skal kunne knyttes til læringsmål. Det er der det ligger – hva skal DKS være, hvilken verdi har det? Er det et pedagogisk verktøy eller en selvstendig opplevelse som også har verdi for skolene, spør hun.

En «diskurskamp»

Bjørn Rasmussen er professor ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU. Sammen med Rikke Gürgens Gjærum, professor ved fakultetet for teknologi, kunst og design ved Høgskolen i Oslo og Akershus, har han skrevet en artikkel som peker på interessekonfliktene mellom de ulike aktørene når man snakker om kunst og barn. Det blir særlig tydelig når man forsøker å snakke om hva DKS skal være.

– Innenfor diskursteorien er det en kjensgjerning at det blir en såkalt diskurskamp når ulike stemmer med ulike interesser ytrer seg om de samme tingene. Når man prøver å snakke i mellomrommet mellom disse diskursene er det vanskelig å få igjennom syn som ikke er innenfor den dominerende diskursen, sier han.

Rasmussen og Gjærum peker på fire ulike interesser, eller diskurser, i diskusjonen om DKS: kunstnerisk verdi, pedagogisk verdi, dannelse og personlig utfoldelse. Men det er ikke bare å si at man skal ta hensyn til alt. «Institusjonsproteksjonisme» har vært en viktig del av europeisk kultur – klart definerte grupper og ideer beskytter sine egne interesser og blir dermed sterke, forklarer Rasmussen.

Det er denne «diskurskampen» som kommer i veien for den virkelig fruktbare samtalen om DKS, tror han.

• Les også: Kunsten å feire seg selv

– Historisk sett har det europeiske samfunnet bygget opp institusjoner som har sine egne interesser, som beskytter hverandre består. Men samfunnet i dag fungerer annerledes og institusjonene er under press. Se på de nye digitale mediene, på innovasjon, produktutvikling. Gamle mastodontinstitusjoner sliter med tilpassingen, men hvis man greier å åpne for både kunsten og pedagogikken i dette møtet ligger det mye mulig kunstfornying her. Men institusjonene henger igjen i de tradisjonelle diskursene, sier han.

Mener nøkkelen er å samle feltene

Ådne Sekkelsten, fungerende direktør i den nydøpte Kulturtanken, tidligere Rikskonsertene, ser problemet Rasmussen og Blom sikter til.

– Dette er veldig viktig for oss, men jeg synes vi har kommet litt lenger. Noe av det viktigste vi skal gjøre er å skape rom for en god dialog mellom feltene. Det er nøkkelen for å styrke DKS, sier han.

Den kulturelle skolesekken fyller 15 år i 2016, og Sekkelsten understreker at man ikke kan fikse alle svakheter med en omorganisering på seks måneder.

– Men oppdraget vårt, mandatet vårt er nettopp å sikre et profesjonelt kunsttilbud i skolen, som gir gode enestående kunstopplevelser, og som i tillegg kan medvirke til å realisere målene i læreplanen. For å gjøre det må vi forankre DKS bedre i skolen, og bygge like sterk struktur og nettverk på utdanningssiden som vi har på kultursiden. Vi er i ferd med å kartlegge det behovet nå, og det blir opprettet en ressursgruppe fra utdanningsfeltet som i samarbeid med ressursgruppen fra fylkeskultursjefene vil utgjøre en tverrfaglig gruppe – det er et skritt på veien, sier han.

Opp til hver enkelt skole

Noe av problemet med en manglende felles enighet om hva DKS skal være i skolen er at det blir opp til hver enkelt organisator og skoleledelse å bestemme hvordan DKS blir tatt imot.

– Det er store variasjoner, og det er et problem. Det ser vi også innad i Vestfold, sier Blom.

– Der hvor skoleledelsen synes det er viktig blir DKS kanskje nevnt i fellestiden, på lærermøter, det informeres om det og henges opp programmer.

Hun trekker frem kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens (H) kommentar i forbindelse med Stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet, som ble lagt frem tidligere i april. I et intervju med Periskop pekte han på at de praktiske og estetiske fagene hadde for svake fagmiljøer i grunnskolen, og at fagene gjerne ble sett på som «pust-ut-fag» av elevene. Han la til at han ville styrke kunst- og håndverksfagene, uten å gjøre dem mer teoretiske.

– Det jeg er opptatt av å få frem er at dette ikke er frikvarterfag. Det er viktige fag som har en stor verdi i skolen, sa Isaksen.

Det har skapt begeistring blant forkjemperne for estetiske fag.

– Dette er signaler vi ikke har sett for kulturfagene på lenge. Det tar jeg som et veldig godt tegn, sier Blom.

Kan ta lang tid

Også Rasmussen er positiv. I det nye mandatet til Kulturtanken står begrepene forskning og kunnskapsutvikling sentralt. Fungerende direktør Sekkelsten har også understreket at en av etatens viktigste oppgaver vil være nettopp å legge til rette for debatt både mellom feltene, og om kvalitetsbegrepet i kunst for barn.

– Det ligger et håp i formuleringen om at de er interessert i kunnskap om kunst og kultur i skolen. Kunnskap og diskurs er på mange måter det samme. Det handler om hvordan man forstår noe. Å utvikle kunnskap betyr å utvikle holdninger, sier Rasmussen.

– Men hvis jeg kan være direkte, så er det ikke til å komme vekk fra at man kommer til å ha dominans og ikke-dominans. Så lenge Kunnskapsdepartementet er relativt lite opptatt av kunstens tilstedeværelse i skolen vil det være vanskelig å åpne det rommet for samtale som befinner seg mellom feltene, legger han til.

Det ser imidlertid ikke ut som de ulike aktørene kan forvente seg en brå endring av debattklimaet med det aller første. Sekkelsten understreker at endring tar tid.

– Forskning og utvikling er et av feltene som er tydelig definert i mandatet vi har fått fra Kulturdepartementet. Flere aktører både på kunst- og utdanningssiden driver allerede med det, men gjennom DKS har vi en mulighet til å forene teorien med praksis. Det er derfor viktig at vi både har gode nettverk i forskningsmiljøer og arenaer hvor skapende miljøer kan gjøre praktisk arbeid med forskning som utgangspunkt, sier han.

Det kan bety at Kulturtanken skal kunne bestille forskning, men også at den skal samle, tilgjengeliggjøre og synliggjøre kunnskap som finnes i fagmiljøene rundt barn og kunst – noe Rikskonsertene har erfaring med, forteller direktøren. Men det er ikke gjort i en håndvending. 2016 er et omstillingsår. Først i 2017 skal Kulturtanken være i vanlig drift, og kan begynne å jobbe aktivt med sine nye oppgaver.

– Det skjer mye i eksterne miljøer. Noe av vår oppgave blir å få disse til å snakke sammen. Og det skal vi klare, når denne organisasjonen er skikkelig rigget til.