DKS: Den vanskelige elevmedvirkningen

Ballade og Periskop samarbeider om saker knyttet til rapporten om Den kulturelle skolesekken og Kulturtanken. Flere artikler om emnet publiseres i begge tidsskriftene. Første sak stod på trykk den 31. mars. 

– Elevmedvirkning er et vanskelig tema, ettersom det kan være veldig vagt begrep, sier Lars Senneseth-Stokkebekk i Periskops ungdomsredaksjon, og setter med det ord på murringen som ligger i det å diskutere elevmedvirkning som krav til produksjoner.

For det er uklart hva man snakker om når man snakker om medvirkning. Det bekrefter også seksjonsleder for DKS i Viken, Cathrine Haakonsen:

– Ordet elevmedvirkning er komplisert. Elevene kan føle at de har medvirket fordi de beveget seg fra et rom til et annet. Vi kan tro at elevene ønsker å medvirke, men det elevene ser for seg, er gjerne mindre enn hva vi tror. Tidligere handlet elevmedvirkning om at elevene for eksempel skulle klappe på de riktige taktene under fremføringen av et musikkstykke. Nå legges det mer i begrepet, og elevene er ofte med i skaperprosessen, er testpublikum, kan mene noe om produksjonen, eller er medvirkende i produksjoner som barnebokbad, kritikkverksted, eller at de kommer med råd til hvordan å treffe deres målgruppe.

Usikker på effekten

Samtidig som at ungdommene i rapporten etterspør deltakelse i selve forestillingene, satser Kulturtanken, samt fylkeskommunene og kommunene i DKS tungt på å involvere elevene i for- og etterarbeidet til produksjonene:

– I Vestland fylke er et eget ungdomsutvalg med på utvelgelsen av produksjoner. I forhold til programmet på videregående skole har vi med skolerepresentanter og elevrepresentanter. Skolene får en liste med produksjoner de kan velge, og på mange skoler er det elevrådet som er med på dette. Så det er i forhold til utvelgelsen vi har elevmedvirkning, sier Charlotte Espeland, som er seniorrådgiver og koordinator for DKS i Vestland fylkeskommune.

Direktør i Kulturtanken, Øystein Strand, hevder medvirkning er viktig for å sikre stillingen til DKS hos elevene:

– Det er en eksplisitt føring fra Kultur- og likestillingsdepartementet at medvirkning fra barn og unge skal vektlegges i alle deler av DKS-ordningen. Det er viktig at elevene opplever DKS som relevant, og da må det utvikles god metodikk for medvirkning både i utvikling, gjennomføring og etterarbeid.

Men er dette med å være med og planlegge noe elevene selv har etterspurt? Hvor stor effekt den enkelte elev opplever av dette arbeidet er Cathrine Haakonsen i Viken DKS usikker på:

– Jeg tror at selv om vi legger ned en stor innsats på elevmedvirkningsprosesser nå, så vil elevene – hvis vi spør dem om de føler at de driver med elevmedvirkning om tre, fem, eller ti år – ikke si ja. Selv om elever gjerne er involvert i utvalget av produksjoner og også i forarbeidsfasen, er ikke dette noe som er synlig for den enkelte elev på skolen, og derfor vanskelig å måle.

Kan ikke få til alt

For daglig leder i Scenekunstbruket, Ådne Sekkelsten, som også selv har medvirket i rapporten, oppleves kravene til elevmedvirkning å stjele fokus fra kjernen i kunstnernes oppdrag:

– I rapporten er det et problematisk ensidig fokus på medvirkning og relevans i DKS, og mindre fokus på kunstfeltet. Det står også konkret i rapporten at kunst og kultur skal være med på å gi barn kulturell kapital og kompetanse som vil gjøre elevene i stand til å møte samfunnsmessige utfordringer. Det stilles krav om at vi må gjøre dette og dette, uten at vi får styrket virkemiddelapparatet vårt til å levere på nettopp disse tingene, sier han.

– Jeg skulle ønske at det ville blitt sett nøyere på hele det virkemiddelapparatet vi allerede har for å få til gode møter med kunsten, og heller blitt snakket mer om hva DKS er og skal være. Vi kan ikke få til alt. Jeg savner fokus på kvaliteten og profesjonaliteten. Hvordan styrke kunstmøtene for barn og ungdom, og gjøre disse ett til tre møtene de har i året så gode som mulig? Jeg heier på medvirkning og relevans, men jeg savner anerkjennelsen av at kunsten må styrkes for å nå målene i DKS. For hva er DKS uten kunsten?

Hva legger du i begrepet om elevmedvirkning selv?

– Det en utfordring med rapporten og med begrepet elevmedvirkning generelt at det ikke defineres hva man snakker om. Det er ullent. Og det store fokuset på medvirkning er gjerne et symptom på at man ikke har definert hva DKS er og skal være. Jeg har selv sett en forestilling som liksom stopper opp i fem minutter, for at barna skal synge og danse litt, for så å gå tilbake til forestillingen. Hvorfor gjorde de det? Bare for å få med noe medvirkning?

Kutt i estetiske fag

Sekkelsten mener også at savnet elevene har etter selv å medvirke til en viss grad burde blitt dekket i undervisningen:

– I skolen har det vært en betydelig nedgang i de estetiske fagene fra 70-tallet til nå. Samtidig som at man kutter ned på de estetiske fagene, snakker man om bedre å integrere kulturopplevelsene i skolen. Her kunne man heller styrket de estetiske fagene og hatt medvirkning der.

Selv opplever han at kunstnerne er svært bevisste sin målgruppe, og ofte jobber med et prøvepublikum som får komme innspill underveis og ofte tester ut produksjoner.

– En dårlig oppsetning vil ikke få lang levetid i DKS uansett.

Ingen krav til kunstnerne

Øystein Strand i Kulturtanken nedtoner hvor vidt kunstnerne må tenke på medvirkning i sine produksjoner:

– Kunstnerne skal forholde seg til konteksten kunstformidlingen i DKS foregår i – at det skjer på skolen, men det er vi som arbeider i støtteapparatet rundt ordningen som må programmere med tanke på at det skal fungere på skolen, utvikle materiell og involvere målgruppen der det er riktig. Jeg er opptatt av at kunstnere skal være kunstnere.

Så dere stiller ikke krav til kunstnerne i forhold til det å sikre elevmedvirkning?

– Nei, og det er et viktig poeng. Det er fylkeskommunene og kommunene vi stiller krav til.

Kommunikasjon via chatbot

I rapporten fremgår det at dere i Kulturtanken driver relevant utviklingsarbeid innen elevmedvirkning. Hva konkret er det dere gjør?

– Vi har et eget ungdomsråd, for å ha direkte kontakt med målgruppen. Vi jobber også med et nytt elevtilbakemeldingsverktøy (chatboten Undre, journ. anm.) som er knyttet til portalen og som gjør at vi får inn et stort volum av tilbakemeldinger fra elever. Vi jobber dessuten med å få den kulturelle skolesekken inn på de digitale kanalene skolen allerede bruker, slik at det blir enklere for lærere å legge til rette for for- og etterarbeid via disse. For det er fortsatt en utfordring å nå ut med informasjon slik at DKS-besøkene ikke kommer overraskende, og at skolen er forberedt når de kommer. Vi utvikler også ressurser og verktøy for fylkeskommunene og kommunene, og vi lager veiledninger for kulturkontakter på skolene og kurs for elever som vil være kulturverter.

Vil inn i hodene

Cathrine Haakonsen fremhever at arbeidet med elevmedvirkning ikke bare er noe DKS gjør for elevenes gode, men at det har en verdi for DKS internt:

– For oss er medvirkning viktig fordi vi vil inn i deres hoder, og forstå hva de tenker, samtidig som vi ønsker å fortelle elevene hvorfor de skal bruke tid på dette. På en jazzkonsert, for eksempel, eller på det å lese en bok av en forfatter som ikke står på pensum når man egentlig skal lese til eksamen.

– Et barnepublikum er aldri passivt

Forfatter, skuespiller og litteraturformidler Adele Lærum Duus har lang fartstid i DKS, og har turnert med egne produksjoner i nærmere tyve år, blant annet med bøkene Farmors kongehus og Oldefars ulveskinnspels, og er nå om dagen på reise med boken og forestillingen Farfars bombekrater for DKS Vestland. Hun peker på faren ved å la barn og unge få for mye styring i utvelgelsen av produksjoner:

– Fellen her er at det bare er det som er poppis som blir valgt. Jeg vil benytte anledningen til å sitere Turid Fadnes, som er en av urmødrene til DKS i Bergen: Den kulturelle skolesekken er til for å utsette barna for alle mulige kunst- og kulturuttrykk. Og de trenger ikke å like alt, men de skal utsettes for alt. Denne filosofien er viktig å ta vare på i DKS. Det er ikke alltid man vet hva man vil ha før man får det. Det er ikke alltid man tror at opera er kult, men når man får det opplever man gjerne at det er kjempefint. Eller ikke. Men da har man i alle fall hørt det.

Hva som kan regnes som medvirkning, har Adele imidlertid en lav terskel for:

– Man må ikke glemme at en kunstnerisk opplevelse er noe i seg selv, og at det å være tilskuer til en teaterforestilling er også en slags medvirkning. Et barnepublikum er, etter min erfaring, aldri passivt mottakende. De er publikum med hele seg, og ofte ser jeg de yngste barna speile mine bevegelser på scenen, som et fysisk uttrykk for sin egen opplevelse. Hvis elevene skal få et forhold til alle kunstformer må de oppleve dem som tilskuere og få se kunstnere utøve kunsten i sine former.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Ingen quick fix

Adele har selv kombinert en kunstnerisk opplevelse med en medvirkningsbit etterpå, enten med en workshop eller et forfatterbesøk, hvor hun går og besøker elevene i klasserommet etter å ha vært på scenen. Hun erfarer at en workshop kan få elevene til å engasjere seg litt ekstra, men hun understreker at medvirkningen må gjøres ordentlig, om den skal med:

– Det kan ikke være sånn «skinn-medvirkning», som å slenge inn en håndsopprekning, for eksempel. Det er en type felle jeg selv har gått i og erfart at det ikke er noen quick fix til det målet.

Ser du på medvirkning som noe du må gjøre som kunstner i DKS, eller hever det kvaliteten også for deg?

– Jeg lærer mye selv av å møte barna og jobbe med dem når jeg har workshopene, jeg får en bedre forståelse av dem som målgruppe, og hva de er opptatt av. Og jeg slutter aldri å bli forbløffet over hva de kan. Jeg tenker det er en gylden gave for meg som utøver å få kontakt med barna. Det er noe med å bruke den kontakten man har fått i løpet av forestillingen til å snakke med barna om det de har sett og hørt etterpå, og høre om noe de har kommet i tanker om eller lurer på, sier hun.

– Men jeg tenker at det er synd om man må drive med slike ting, for det er ikke for alle. Det må være lov å være kunstner uten å skulle involvere barna. Jeg er generelt sett redd for at kunstnerne skal måtte legge seg opp etter for mange retningslinjer og rammer, for at det blir en smørbrødliste man må følge for å få være med i DKS.