DKS: «Min arv i keramikk» – en sterk beretning med avdempet gjenklang

Til tross for en økt bevissthet i storsamfunnet, er det fortsatt store kunnskapshull om samisk kultur. Dette gjelder også lærerne, som gjerne opplever en form for berøringsangst rundt tematikken.

Flue på veggen

En mandag i midten av september dro jeg til Lunner ungdomsskole, for å overvære foredraget med den svensk-samiske kunstneren. I samarbeid med Den Kulturelle Skolesekken og Pilotgalleriet / Nitja, har Erika Stöckel formidlet «Min arv i keramikk» for en rekke ungdomsskoler denne høsten, og dette er hennes siste forestilling.

Erika presenterer seg selv for klasse 8A, som tilsynelatende tror at dette skal være en kosetime. Klarer hun å komme igjennom til disse rastløse sjelene, tenker jeg i mitt stille sinn. Men Erika virker rutinert og lar seg ikke vippe av pinnen. Når elevene får summet seg, går hun rolig rett på sak.

Kroppslige former

Erika arbeider hovedsakelig med keramikk, og har en kroppslig innfallsvinkel til materialet. Hun viser frem noen av sine objekter; ved første øyekast noen uformelige klumper, som også kan lede assosiasjonene til ulike kroppsdeler. «De ligner litt, men ikke helt, for eksempel på en navle eller rumpe», sier hun, og det kroppslige aspektet vekker et visst engasjement hos ungdommene, om enn på det mer infantile planet. Det er en fin inngang til et større alvor, som etter hvert skal prege foredraget.

«Hver skulptur kan symbolisere et menneske, og sammen blir de som en familie», forklarer Erika. Samtidig drøfter hun hva abstrakte kunst, som hennes egen, innebærer og oppfordrer til å bruke fantasien i møtet med abstrakte verk.

Graver i sin identitet

Slik leder hun oss inn til kjernen av sitt kunstneriske prosjekt. «Hva er identitet», spør hun og ser seg rundt i klasserommet. Engasjementet blant elevene er fortsatt ikke på topp, men noen kommentarer melder seg, og Erika kan fortsette sitt resonnement.

Øyensynlig er det lite som avdekker noe samisk hos henne, men like fullt – og kanskje nettopp derfor, er hun opptatt av å grave i sin samiske identitet. Hun viser frem et gammelt, historisk kart over Sapmi, slik at hele klassen får se hvor stort dette nordiske området faktisk strekker seg. Videre forteller hun om sin samiske morfar som ble født i 1927, fem år etter at den svenske staten opprettet et rasebiologisk institutt, hvis formål var å inndele mennesket i forskjellige raser.

De hadde en fiks idé om at samer var litt dummere enn vanlige svensker, og antok blant annet at hodene deres var mindre. Derfor brukte de spesielle måleinstrumenter for å undersøke og dokumentere trekk ved samenes fysiologi.

For å demonstrere hvordan disse undersøkelsene fungerte, viser hun oss et klipp fra filmen «Sameblod» (2016), der hovedpersonen Elle Marja blir sendt på internatskole sammen med andre samiske barn. Vi får se hvordan forskerne måler hodet hennes, avstanden mellom øynene og andre ansiktstrekk, i tillegg til å beordre henne til å kle seg naken, foran de andre elevene. Så blir hun fotografert i naken tilstand, slik at forskerne kunne sammenligne kroppen hennes med andre, «vanlige» svensker.

Erika forteller videre om sin mormor, født på 1940-tallet, hvis familie var omreisende med reinsdyr. Som 7-åring måtte hun flytte til – og bo på en skole langt unna, som kun var for samiske barn. Likevel fikk de ikke lov til å snakke samisk der. Skammen hun bar med seg, ble så videreført til Erikas mor, født i 1961. Hun tok fullstendig avstand til sin samiske bakgrunn og snakket bare svensk til sin datter, født i 1989.

Det er mange paralleller mellom Elle Marja i filmen «Sameblod» og Erikas mormor. I filmen får Elle Marja nok av undertrykkelsen, og flykter fra skolen til universitetsbyen Uppsala, der hun fornekter sin samiske identitet. Når hun siden får barn, blir de ikke oppdratt som samer, men snarere som vanlige svensker.

Tar tilbake kulturarven

Ved å fortelle sin historie belyser Erika dilemmaet som berører store deler av hennes generasjonen. Med foreldre som har skjult eller nedtonet sin samiske identitet, mangler de kunnskap om sitt eget opphav, språk og tradisjon. Samtidig har det vokst frem en ny type stolthet over hele Sapmi, der de unge ønsker å ta tilbake sin kulturarv.

Erika er oppdratt som andre svenske barn og har aldri lært seg å snakke samisk. Men etter hvert som hun ble eldre, meldte behovet seg for å lære mer om røttene. Hennes kunstneriske praksis er i stor grad preget av dette. Hun er spesielt opptatt av blikket utenfra og hvordan man ser seg selv med majoritetsblikket. Skulpturene hennes visualiserer den kroppslige skammen, som følge av mer enn hundre års undertrykkelse, og gjennom uformelige eller ufullendte objekter.

Erika har en inkluderende tilnærming og klarer på forbilledlig vis å formidle et vanskelig tema på en lettfattelig måte. Likevel vedvarer førsteinntrykket av at elevene tror det er kosetime. Det er en ukonsentrert energi i rommet, som tar brodden av Erikas budskap og alvoret som ligger mellom linjene. Paradoksalt nok, virker det som engasjementet tiltar når foredraget er over. Flere av elevene går frem til Erika, kikker på skulpturene hennes, kjenner på dem og stiller henne enkle spørsmål.

Begrenset forhåndsforståelse

Men hvorfor klarte de ikke å fokusere bedre underveis; er de rett og slett for unge til å ta dette innover seg? Jeg tenker tilbake til slutten av 80-tallet da jeg var på deres alder, og husker hvordan apartheidsystemet i Sør-Afrika gjorde et sterkt inntrykk. Ikke fordi jeg var mer moden enn tenåringene på Lunner ungdomsskole, men jeg hadde et nok et bedre kunnskapsgrunnlag. Det var mye fokus på situasjonen i Sør-Afrika, både i media, på skolen og i hjemmet. Så hvis noen kom for å holde foredrag om apartheid, var vi  inneforstått med problematikken og kunne sette budskapet i en kontekst.

Dette leder tankene til hermeneutikken og den tyske filosofen Hans Georg Gadamer, som videreutviklet disse vitenskapsteoriene. Hermeneutikk er et sett med teorier som omhandler prosessen å fortolke en tekst eller et budskap og å skape mening av denne. Enkelt forklart går det ut på at våre erfaringer og forhåndsforståelse innvirker på vår fortolkningsevne. Den hermeneutiske sirkel betegner hvordan vi bruker forhåndsforståelsen til å plassere enkeltheter inn i en helhet, og omvendt. Den forståelsen vi dermed oppnår av delene, virker så tilbake på forståelsen av helheten og så videre.

I lys av fortolkningsteorien, kan man spørre seg om 8. klassen var tilstrekkelig forberedt da Erika Stöckel besøkte dem. Periskop kontaktet turnéansvarlig for DKS Akershus, Ida Hasund, for å høre om rutinene deres. Skolene får tilsendt informasjon, med lenke til produksjonssiden to uker før turnéstart, forteller hun. Erfaringene deres er at mange er flinke til å forberede seg i forkant, men det er ikke alltid slik.

Hvor godt orientert klasse 8 A på Lunner skole var, er ikke godt å si. Men responsen på Erikas spørsmål indikerte en begrenset forhåndsforståelse hos elevene, som generelt var lite på ballen under foredraget. Kanskje ble gapet mellom deres kunnskapsgrunnlag og Erikas perspektiv for stort?

Til tross for en økt bevissthet i storsamfunnet, er det fortsatt store kunnskapshull om samisk kultur. Dette gjelder også lærerne, som gjerne opplever en form for berøringsangst rundt tematikken.

Oppfordrer til å omfavne kunnskapsløsheten

Så hvordan skal lærerne bøte for den utilstrekkelige kunnskapen, i møtet med samisk kultur? Kanskje nettopp ved å omfavne kunnskapsløsheten, hevder Torjer Olsen, instituttleder og professor ved Senter for samiske studier ved fra UiT. Da Periskop intervjuet ham tidligere om samisk kulturformidling tidligere i år i en sak, kom han med en klar oppfordring:

«Jeg oppfordrer lærere, spesielt i ungdomsskole og videregående, til å våge å si: I dag skal vi lære om samisk kunst og kultur, og dette vet jeg lite om. Kan dere være med på å utforske tematikken? Lærerne er jo kompetente, selv om de mangler kunnskap på dette området. Da blir utfordringen å finne ut hva man ikke kan, ta med seg kunnskapsløsheten og lære om kildekritikk, usynliggjøring og å se tomrommet. Hvorfor så man ikke noe fra samisk hold frem til 2000-tallet? Slik kan man lære seg å manøvrere ulike kunnskapskilder».